Lørdag morgen blues - Om Ibsen, Oidipus, Norges melkebønder og elendighet på Molde Lufthavn Årø

Ok, så dette var en over gjennomsnittet trist morgen. Da hotellvekkingen begynte å ljome klokken seks, hadde jeg sovet noe i underkant av fire timer, takket være de Tine-ansatte som deltok på en slags konferanse på Hotel Alexandra i Molde og som hoiet og danset til et entusiastisk lokalt bands luntende coverversjoner av DDE, som lett forserte minst to gulv og fikk veggene til å riste på rom 303 (Christian, om du leser dette: Vårt gentlemen's agreement om å unngå produkter fra Q-meieriene i et halvt år er herved opphevet).

Den lynraske utpakkingen og utsjekkingen, timet for å kunne sove et ekstra kvarter, viste seg å være fåfengt da jeg måtte vente 25 minutter på taxi, fordi to noenlunde samtidige flyavganger i retning Oslo hadde gjort Molde taxi rent befippet. Jeg og de to bebartede mennene som ventet på hver vår bil måtte dele min taxi for å rekke flyet, og da det ble klart at vi begge fikk regningen dekket av arbeidsgiver, antydet den ene sterkt og uten ironi at det bare var rett og rimelig at jeg, som representerte en avis, skulle betale, fremfor landets hardt pressede melkebønder. Det var altfor tidlig på morgenen til å diskutere, så jeg mumlet noe om at jeg som odelsjente hadde stor sympati for bøndenes sak og dro kortet, men bet meg merke i at ingen av de to sa takk. Vel fremme viste det seg at de to flyavgangene ikke bare hadde kommet overraskende på byens taxitjeneste, men også på personalet på Molde Lufthavn Årø: Grunnet for få ansatte på jobb var bare én av scannemaskinene i sikkerhetskontrollen operative, køen strakte seg i sløyfer gjennom hele ankomsthallen og da meldingen om final call kom over høyttaleranlegget var halvparten av passasjerene på begge flightene fremdeles på feil side av metalldetektoren. De som var mer våkne enn meg begynte å bli olme, men mannen i en av disse lett gjennomskinnelige hvite uniformsskjortene med emblemer på kunne bare trekke på skuldrene og si at "det er bemanningsproblemer i Norge". Mye stress og skyfling og omorganisering av kø fulgte. Da jeg omsider var på vei gjennom prikket en av damene meg på skulderen og gjorde meg oppmerksom på at min splitter nye Lancôme-sminkefjerner ikke kunne tas gjennom sikkerhetskontrollen, fordi beholderen var på 1,25 desiliter. Kunne jeg sende den i posten? Det var det ikke tid til. Finne noen som kunne legge den i sin innsjekkede bagasje? Heller ikke. Så alt jeg vet er at noen i Molde har fått en veldig fin sminkefjerner gratis i dag. Jeg kan bare håpe den har kommet til et godt hjem.

Vel ombord i flyet, utsultet på grunn av at ingen av morgenens uforutsigbare venterom hadde gitt rom for frokost, gikk jeg til det hittil uprøvde skritt å faktisk spise SAS-frokosten, bestående av skittengul konsentratjuice og et rundstykke med smør som må ha blitt påsmurt av gorillaer med parkinson. Det var først da jeg hadde pirket bort nesten alle de druestore smørklumpene med plastikksjeen jeg gjorde en fatal brå bevegelse og skumpet til bordet slik at juice, smør og kaffe flommet ut over strømpene mine, støvlettene mine og SAS' teppe.

Vel hjemme oppdaget jeg at jeg hadde skrevet navnet til Vivi Sunde, som spilte fru Alving i "Gjengangere" på Teatret Vårt, som jeg var i Molde for å anmelde, feil, og av ubegripelige grunner kalt henne Vivi Haug. Nå lurer jeg bare på hvem dét er.

 




(Fly. I dag: Ikke gøy)

 

 

Når alt som kan gå galt, går galt, kan man få dette utenfrablikket på sin egen absurde situasjon, en følelse av å være en hovedperson i en banal komedie som blir skubbet rundt for å vekke så mye billig latter som mulig. Men ulykkene i både film og dramatikk er ofte bygget opp og pekt frem mot mer nennsomt enn som så. En tragedie forsterkes ved at vi har sett den komme, ved følelsen av ubønnhørlighet i det dramaet beveger seg mot et apokalyptisk klimaks og de nyvunne innsiktene som kommer akkurat for sent.

Ibsen er en av de aller beste på dette.Da jeg for et par uker siden gjorde Dagbladet Magasinets Bokettersynet-intervju hjemme hos Hege Duckert, nevnte hun hvordan Ibsen, med sine ekstremt godt konstruerte plott og evne til å la handlingen snu og vende i hver scene, ville vært en ypperlig filmmanusforfatter. Det har hun helt rett i. Ibsen spiller setup and payoff-spillet på samme måte som Hollywoods manusforfattere, og ofte mer sofistikert. I "Gjengangere", som jeg så i går, er det nesten litt for tydelig. Asylet er ikke forsikret, vet vi, fordi Pastor Manders overtalte fru Alving til å la være, slik at hun, og særlig ikke han, skulle fremstå som usikre på prosjektet og på høyere makter. Kort tid etter nevner snekker Engstrand at de såvidt har unngått en brann. Det er naturligvis bare et spørsmål om tid før stedet står i lys lue. Samme med "Hedda Gabler": Fra Hedda først viser frem sin fars pistoler, skjønner vi at noen på et eller annet punkt vil bli truffet av en kule.

I sin mest infame form blir dette til den type skjebnens ironi som for eksempel finnes i Sofokles' tragedie "Oidipus", der omstendighetene i praksis rotter seg sammen for å felle hovedpersonen. En kjapp repetisjon: Kong Laios blir spådd av et orakel at sønnen han venter med dronning Iokaste skal komme til å drepe sin far og gifte seg med sin mor. Den nyfødte Oidipus blir satt ut på fjellet med gjennomborede føtter, men reddet av en gjeter og ført til hoffet i Korint, der han får vokse opp som kongens sønn. Som voksen besøker han et orakel og får høre samme spådom som faren. På vei hjem havner han i krangel ved en fjellovergang, og dreper mannen han krangler med. Langt senere kommer han til Theben, løser sfinksens gåte og blir konge, og gifter seg med enkedronningen Iokaste, fremdeles uten å vite at han har drept hennes mann, og at kongen av Korint ikke er hans far. Dette kommer for en dag mange år og fire barn senere: Iokaste tar sitt liv, Oidipus stikker ut øynene sine med nålen i den døde Iokastes brosje og forlater Theben som vandrende tigger. Tragedien hjemsøker flere slektsledd, faktisk ikke så helt ulikt Ibsen, og både han og datteren Antigone, som har fulgt ham i landflyktighet, får en voldsom og prematur død.

Slik er ofte strukturen i de klassiske greske tragediene: En spådom utsies, og det er nettopp i sine valg og sine iherdige forsøk på å unngå det som blir forutsett, hovedpersonene sørger for at tragedien blir fullendt. Det er virkelig snakk om "Ironies of event"/"ironies of fate", uttrykk som nåtildags, som ironiforsker Wayne Booth har påpekt, har det med å bli brukt altfor skjødesløst. Det er noe ved usannsynligheten i det hele, rekken av premisser som plutselig mot alle odds ligger til grunn, som gjør dette beslektet med moderne komedie/tragikomedie, fra Egners "Den uheldige mannen" til Seinfeld-episoden der Jerry og Elaine splittes på flyplassen og han oppgraderes til førsteklasse, der han naturligvis møter en smellvakker blond modell som mest av alt i hele verden vil gå ut med ham, mens Elaine må tåle den ene ydmykelsen etter den andre på økonomiklasse.

Den typen Ibsen legger opp til i sine stykker, er nærmere forbundet med arven etter Shakespeare. Erich Auerbach sammenligner Shakespeare med Sofokles og Evripides og skriver:

"Skjebnen i det elisabethanske dramaet er både et videre begrep og intimere knyttet til personens karakter enn i den klassiske tragedie. I den sistnevnte betyr skjebne ikke mer enn den aktuelle tragiske situasjonen, den forvikling som personen det gjelder, befinner seg i. Hva som ellers kan ha hendt ham gjennom livet, blir ofret ham liten oppmerksomhet så lenge det ikke er en del av prehistorien, er bakgrunn for den foreliggende konflikten eller tilhører det som kan kalles personens "miljø". Bortsett fra alder, kjønn sosial stilling og personens temperament får vi ikke vite noe om hans normale eksistens. Hans karakter blir synlig og utvikles utelukkende innenfor den pågående handlings rammer, alt annet er uvedkommende og utelatt. Det beror på måten som det antikke dramaet oppstod på, og de tekniske forutsetninger for det. Bevegelsesfriheten som det langsomt ervervet seg, er ennå hos Evripides mindre enn i det moderne dramaet. Og den strenge begrensningen til den aktuelle konflikten har sin forklaring i at motivene for den antikke tragedien nesten alltid er hentet fra den nasjonale mytologien, i få tilfeller fra den nasjonale historien. Dette var hellige emner, og hendelsene og personene var kjent for tilhørerne. Selve "miljøet" var kjent - og dessuten tilnærmet det samme overalt - det var derfor liten grunn til å skildre dets spesielle karakter og atmosfære. Evripides utfordret tradisjonen ved å innføre nye tolkninger både av begivenheter og av personer i det tradisjonelle stoffet. Men dette kan ikke sammenliknes med det mangfold av emner, den friere adgang til "å finne på" som det elisabethanske og det moderne dramaet forføyer over. Siden stoffet er så variert og bevegelsesfriheten så betydelig på det elisabethanske teatret, blir vi hver gang presentert for og kommer nær den spesielle atmosfæren, situasjonen og forhistorien til personene. Det som skjer på scenen, begrenser seg ikke til det egentlige forløp i den tragiske konflikten, men formidler samtaler og kaster streiflys over scener og personer som ikke er nødvendige for den egentlige handlingen. Slik får vi en god del "tilleggsinformasjon" om hovedpersonene. Vi kan danne oss et bilde av deres normale liv og individuelle karakter, uavhengig av den intrigen de for øyeblikket er innfanget i. Skjebne betyr her derfor meget mer enn den aktuelle konflikten. I den antikke tragedie lar det seg nesten alltid gjøre å trekke enklar skillelinje mellom personens naturlige karakter og den skjebne som nå rammer ham. I den elisabethanske tragedien blir vi i de fleste tilfeller ikke konfrontert med den rent naturlige karakteren, men med en karakter som allerede er formet av fødsel, livssituasjon, forhistorie (altså av skjebne) - en karakter skjebnen i betydelig grad har kunnet prege allerede før den blir fullbyrdet i en bestemt tragisk konflikt. Konflikten er ofte bare en foranledning, en utløser av en konflikt som har vært forberedt lenge. Særlig tydelig er dette hos Shylock eller hos Lear. Det som skjer  med den enkelte, er individuelt forhåndsbestemt, forklarlig utfra Shylocks eller Lears karakter, og denne er ikke utelukkende den naturlige, men en som er formet av fødsel, situasjon, forhistorie - med andre ord av skjebnen, for at den skulle bli så umiskjennelig egen og rammes av akkurat den tragedie som er ment for den".

Joda, han gjentar seg litt her. Men han setter fint fingeren på hva som gjør at Shakespeares Kong Lear og Ibsens fru Alving oppleves som mer moderne enn Oidipus, selv om Sofokles' drama selvsagt også er en storartet tekst. Også antikkens tragiske hovedpersoner har et drag, et temperament, som frembringer tragedien: Oidipus' vitebegjær når han først skjønner at noe er galt, Akillevs' prinsippfaste og usmidige stolthet i "Iliaden", og så videre. Men de moderne protagonistene bringer sin skjebne i mye større grad over seg selv, de har sine egne blinde flekker, de har erfaringer og opplevelser bak seg som gjør at de velger og reagerer feil i avgjørende situasjoner. Ian McEwans ressurssterke protagonister, som likevel havner i uføret igjen og igjen, kan tjene som eksempler på noe av det samme.

Det er ikke bare det dramaturgiske samarbeidet mellom den manglende forsikringen og det sårbare og lettantennelige asylet i "Gjengangere" som samarbeider for å skape tragedie: Den bakenforliggende årsaken er fru Alvings historie og gamle beslutning om å glatte over mannens nederdrektige livsførsel for enhver pris, og skuffelsen, selvforakten og behovet for å gjøre bot som har slått inn senere. Handlefriheten fører til tragedie. Og tragediene belyser spørsmålene som så enormt mange mennesker stiller seg i dag: Når vi har hatt slik frihet, kunne gjøre som vi vil med livene våre, hvorfor er vi ikke lykkeligere? Hvorfor går det likevel galt? Svaret er vel antagelig, som dengang, i en uhellsvanger kombinasjon av uflaks med situasjonens maskineri, utdelingen av kort, reaksjonene og valgene som stammer fra ens helt egne kombinasjon av gode og dårlige evner og egenskaper, såre punkter og selvsikre sider, historie og temperament.

Min egen historie denne morgenen er mer beslektet med det klassisk greske enn det moderne. Det er en perlerad av irritasjoner og ubehageligheter som i dag falt i en slik rekkefølge, på én vilkårlig valgt persons lange vei hjem, snarere enn noe som ble provosert frem av en indre brist eller hang. Og det er en komedie og ikke en tragedie. Ingenting står egentlig på spill. Og i motsetning til litteraturhistoriens store tragiske protagonister med sine salvelsesfulle undergangsmonologer, kan jeg gjøre et forsøk på å nullstille, sette meg bløtt og tenke at ja ja. Men det er sol. Og jeg har Pascal-sjokolade i skapet.

 

 

 

 

 

4 kommentarer

Ingrid

12.03.2011 kl.20:28

Vivi Haug I "Gjengangere". Ha ha!

Tone

12.03.2011 kl.22:34

Du vet. Molde.

Inger Merete

13.03.2011 kl.22:34

Ingrid: Jeg vet. Det er grusomt.

Tone: Jeg vet. Det er grusomt.

Ung, fremmedgjort mann

14.03.2011 kl.03:40

Du er virkelig flink til å skrive.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits