Duellantene - Om "Tvil"

S, "Tvil" er teaterstykket som ble en film som ble et teaterstykke igjen, som ble regissert for film av sin egen forfatter, John Patrick Shanley, i det som bare var den drevne manusforfatterens andre forsk p filmregi, med bunnsolid resultat, og som denne sesongen er teksten det dreier seg om nr filmregissr Hans Petter Moland debuterer som teaterregissr, med forestillingen som bare vises to ganger til: Onsdag og torsdag denne uken.

Det er spennende se hvordan bde filmen og teaterforestillingen p Det Norske Teatret fr film og teater til peke p hverandre og henter fra de to forskjellige kreative sprkene. Fra teatret kommer kammerspillet, konfrontasjonene som finner sted i fysisk ro med emosjonelt opprr, mten skuespillerne s tydelig m bruke og nres av hverandre, fra filmen kommer, som kollega Ida Lou Larsen ppeker i sin anmeldelse, bruken av nrbildet og lyset som s frapperende forsterker hver lille bevegelse i ansiktene til skuespillerne. Her vil jeg ogs legge til at vekslingen mellom de forskjellige "stedene" p scenen og bruken av musikk i overgangene ogs minnet om filmens klipp og lydbilde, og at dette var kanskje det eneste jeg hadde pirke i: Et klipp er noe annet enn et sceneskift, det er brere og renere, og p scenen blir Molands "klipp" noe haltende da han enn ikke i stor nok grad klarer flytte oppmerksomheten vekk fra scenen vi skal forlate, og at oppmerksomheten derfor blir hengende ved skuespilleren som sniker seg ut av scenen i halvmrke etter at lyset i en bestemt scene har fadet ut.

Ellers er forestillingen klok, sterk og solid, ikke minst p grunn av den kloke, sterke og solide teksten som ligger til grunn. Shanleys Pulitzer-belnnede drama er imponerende i hvordan en svrt kort tekst - de fleste dramaer har relativt liten tekstmengde - mettes med informasjon, spenninger, motstridende flelser og konflikter p mange niver. Shanley (og Moland) bruker sine tre hovedpersoner og ene biperson uhyre effektivt til skape drama og bringe ut de andres skarpe kanter. Og likevel klinger det naturlig og ikke forsert. Det er litt av en bragd.

Det er sekstitallet, og det stormer, selvflgelig. Svein Tindberg er Fader Flynn, den sjarmerende presten med de velpleide hendene som vil modernisere og pne kirken og synes det er helt greit synge en sekulr sang som "Snmannen Kalle" p juleavslutningen ved den katolske skolen han underviser p. Hildegunn Riise er Sster Aloysius, den strenge rektoren som overvker skolen som en hauk og som begynner en forflgelse av Fader Flynn nr hun mistenker - nei, blir sikker p - at han har forgrepet seg seksuelt p et av barna, skolens eneste svarte elev. Agnes Kittelsen er Sster James, guttens lrer, en ung, uerfaren og velmenende nonne som lar seg manipulere av begge de to maktspillerne og som forsker finne sin egen vei gjennom forvirringen som oppstr. Og endelig er Therese Mungai Mrs Miller, moren til den utsatte gutten, som blir kalt inn til skolen og snur hele prosessen p hodet med sitt oppsiktsvekkende standpunkt.

I en tradisjonell, psykologisk-realistisk oppsetning bestr Molands bedrift mye i at han forvalter dette materialet s godt og med s stor forstelse, og at han fr vist sine betydelige evner som personinstruktr i arbeidet med de fire skuespillerne. Spillet er til forsvinne i, og jeg tror det er lurt av Hildegunn Riise legge seg p et litt mindre gotisk-morbid niv enn Meryl Streep, srlig p en liten, tett scene som Det Norske Teatrets Scene 3. Stykket er svidt jeg forstr ogs noe redigert ned og mindre symboltungt, hvilket ogs gjr det litt lettere og raskere. Ogs dette fungerer utmerket.

Alle scener uten n omfatter to av personene, de blir intense dueller mellom mennesker med hyst forskjellig verdenssyn og uforenlige agendaer og skaper et makelst driv i forestillingen. To enkeltpersoner str mot hverandre i kampen om f styre skolen som de vil. Den konservative kirken med vekt p disiplin og fromhet str mot den moderne og mer pne kirken, streng mistenksomhet str mot optimistisk naivitet. Menn str mot kvinner: Hva enn sannheten er i saken det er snakk om, blir det fort penbart at Sster Aloysius' handlingsmuligheter er f, hierarkiet i kirken krever at hun gr via biskopen og sine mannlige overordnede, som er venner av fader Flynn og dennes lojale beskyttere. Idealisme str mot pragmatisme: Sster Aloysius vil lyse opp i mrke kroker, finne ut sannheten, dmme og straffe, mens Mrs Miller er stykkets store realist, som for skal ha gutten sin inn p gode skoler og videre til et bedre liv og som ikke p noen mte har tenkt se disse planene forpurret - og som kompliserer hele diskusjonen ved stille sprsml ved om det man umiddelbart tenker er ondt, virkelig er det verste, i stykkets mest ndelse scene. Da jeg anmeldte filmen (link overfor) pekte jeg p denne dialogscenen, med alle sine kast og kamper, i filmen spilt av Meryl Streep som Sster Aloysius og Viola Davis som Mrs Miller, var noe av det beste jeg hadde sett i noen dramafilm p en rrekke, og Det Norske Teatrets versjon str ikke tilbake for Hollywoods.

Samtlige fire av skuespillerne i filmen ble Oscar-nominert for sine roller, Davis selv om hun bare har denne ene scenen i filmen, og for min del kunne hun godt vunnet. Therese Mungai br ogs bli bermmet for sitt arbeid. Mrs Miller er en sterk og oppsiktsvekkende rolle, godt spilt er den uforglemmelig. Bde film- og sceneversjonen vil jeg huske, lenge.

(Foto: Dag Jenssen/Det Norske Teatret)

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits