Rygg i rand

Jeg kan si mye om ryggsmerter, men de har en ypperlig sans for timing. Forrige gang slo de til dagen fr jeg skulle til London, og gjorde benker, lenestoler, prverom o.l. til forbudte oppholdssteder. N treffer de meg seks dager fr avreise Paris. "Kan du slutte si til kroppen din nr du skal p ferie?", sa massren som forskte kna ls knuten i korsryggen min p tirsdag.

S jeg sover i lenestolen min med nyinnkjpt varmeflaske og sovemaske og Henrik Langelands "Wonderboy" som ryggsttte for slippe stivne i sengen om natten, som jeg gjorde fr London-turen og som frte til at jeg brukte tyve minutter p komme meg opp av sengen mens jeg hylte av smerte og s tiden for take-off komme nrmere og nrmere, og str og skriver ved kjkkenbenken for slippe sitte. Og s forsker jeg tenke om ryggproblemer finnes i srlig grad som litterr metafor eller som trekk ved protagonister i litteratur eller film. Det burde egentlig vre takknemlig materiale, for det er noe eksistensielt over plutselig f handlefriheten radikalt begrenset, trenge andre til den minste ting nr man er vant til vre selvhjulpen. Men den eneste jeg kommer p i farten er hovedpersonen i Fatih Akins middelmdige komedie "Sout Kitchen", som fr prolaps opp trnet av problemer han allerede har, og forskjellige situasjonskomedier der stiv gange regnes som kilde til stor humor.

N har heldigvis ikke jeg den tmmerstokkaktige gangen noen ryggpasienter har, kanskje fordi uhumskhetene mine antagelig er muskulre - men jeg beveger meg svrt sakte og forsiktig og nesten som om jeg gr p glasskr, og det slr meg at det ikke er s dumt, nr du frst er syk, ha en tilstand som gjr at det er penbart for enhver at du har store smerter. Jeg har i alle fall aldri hatt problemer med f hjelpen jeg trenger nr ryggen lser seg, pfallende ofte har ste forbipasserende og medpassasjerer ilt til og tilbudt sin assistanse, ofte med et medflende blikk og et mumlende "jeg hadde det der en gang, jeg ogs". Glem Opus Dei: Det er de ryggstrukne som er verdens store, hemmelige forbund, med sitt hemmelige signalsprk og sin hellige forpliktelse om hjelpe hverandre i nd.

n av dem var en av gjestene p Norske Filmbyrers rlige middag p tirsdag, der jeg stavret rundt, som tilbd seg sjenke kaffe til meg og hjelpe meg med f den bort til bordet. "I've always depended on the kindness of strangers", sa jeg, og flte meg smart. ", hvor er dt fra igjen?", spurte han. Og jeg mtte medgi at jeg ikke husket, til ikke ubetydelig skamflelse, for jeg visste jo egentlig at det var fra en av mine absolutte yndlingsfilmer, jeg kunne bare ikke komme p hvem. Fremmede kinosjef: Det dreide seg selvflgelig om Blanche Dubois' (Vivien Leighs) avslutningskommentar i "En sporvogn til begjr", fr hun fres til galehuset. Krysser fingrene for at du leser dette, for jeg vet at ikke komme p slikt kan gjre en gal, nesten mer enn en vrang rygg.

2 kommentarer

caterina

19.03.2011 kl.00:23

Det hadde i grunnen vrt grunnlag for litterr eller filmatisk komikk om vi skulle mtes i disse dager, der jeg selv hinker rundt for ikke belaste et nyoperert bein. Det eneste jeg klarer p egenhnd er g p do. Ren viljestyrke. Krya p deg!

Inger Merete

29.03.2011 kl.22:09

Oi, glemte svare p dette. Takk for gode nsker! Er n frisk igjen, men har kruttsterk smertestillende liggende til neste gang det smeller. For det kommer det jo til gjre. God bedring til deg ogs! Det er ganske ydmykende og man fler seg maktesls, men det gr over.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits