Intimtyranniet - Om Zadie Smith og Aftenposten, Facebook og hva det ikke er.

Hvilket ansikt viser du til verden, nrmere bestemt gjennom selveste ansiktsboken? I forrige uke skrev Miriam Lund Knapstad i Aftenposten om hvor lei hun var av Facebook-medlemmenes utrettelige vilje og evne til informere om sine egne kjernesunne vaner og fortreffelige liv. I hst, i forbindelse med premieren p "The Social Network", filosoferte Zadie Smith i New York Review of Books over hvordan tankene vre og personligheten vr klemmes inn i en brbegavet, men umoden unggutts oppfatning av hva vennskap og relasjoner er. Begge synes kritiske til det at bare solskinnssiden vr vises, eller flagges, p Facebook, at det er noe banaliserende og ikke minst skrytete ved dette. Det er ikke frste gang jeg har hrt slike innvendinger, andre har bemerket hvordan et univers som lar deg like noe og ikke hate noe - det idiosynkratiske "unlike" er jo ikke helt det samme som mislike - er ett som i liten grad lar skyggesider, vanskeligheter og vemod komme til overflaten, og dermed blir en forkjrt fasade, et glansbilde av livet med en kunstig bismak.

Og da fr jeg denne ubendige lysten til si: Naturligvis. Hva skulle det ellers vrt? For de fleste av oss innbefatter Facebook-kretsen vr ikke bare vre nrmeste venner, men ogs kollegaer, sjefer, bekjente, folk vi har mtt p fest. Og hva er det som kjennetegner den typen smalltalk man har med bekjente i lunchpauser og p innflyttingsfester? Som alltid har kjennetegnet den typen kommunikasjon mellom mennesker som ikke er fortrolige? Det er lett, muntert og relativt overfladisk - skjnt med impulsive og ofte interessante svinger innom fag og sak. Det er samtaler der alle involverte, i alle fall om den grunnleggende folkeskikken er p plass, konsentrerer seg om holde samtalen vennlig og flytende og forsker f de andre til fle seg vel. Zadie Smith mener Facebook gjenspeiler tidens store frykt for ikke bli likt. Gjenspeiler den ikke snarere de tendensen i de fleste sosiale samtaler som inkluderer mange mennesker til f alle til like samtalen, like selve situasjonen? N er selvsagt forskjellen p en festsamtale og en statusoppdatering p Facebook at pningslinjen p festsamtalen rettes mot en bestemt person eller flere, mens Facebook-oppdateringen gr ut i mylderet og hper finne feste hos den som fler seg truffet. Men likevel har den langt mer til felles med festpassiaret enn betroelsene som finner sted p et lukket rom overfor en nr venn eller slektning, med eller uten alkohol. Og slik br det da ogs vre.

Nr mulighetene for utgyde alt hva man er og fler og mener og str for overfor verden er blitt s tallrike, stiller det ekstra hye krav til deltagernes sosiale fingerspissflelse, til deres evne til forst hvilke temaer som passer i hvilke sammenhenger. Ikke minst bloggformatet blir brukt p underlige mter her, mange har former som dagbokinnlegg det fles beklemmende lese snarere enn den offentlige skueplassen det jo er. Om innholdet er personlig eller ikke, er ikke det avgjrende, det kan springe mange interessante tanker og observasjoner ut av en personlig erfaring, og dessuten er "hva har du gjort siden sist, da?" en av bautaene i kategorien bekjentskapssprsml. Men det fles ptrengende nr noen blir altfor privat p en blogg eller p Facebook, for utleverende, nr de blottstiller seg selv i en grad man ikke forventer nr man logger inn for sin daglige dose vennekretstrivia. Den nye verden stiller strre krav til sosial intelligens i s henseende, til skjnne plattformene og tilpasse det man meddeler deretter. Og da blir det ikke slik at Facebook-oppdateringene er falske fasader der skiturene florerer og depresjonene er for f, de blir nennsomme oppspill til samtaler og kommentarer som kan virke oppmuntrende og engasjerende p en og annen leser i den store, brokete forsamlingen venner. For de delene av livet som rommer kriser og bekymringer, ulselige dilemmaer og vanskelige valg, som krever engstelig rdslagning og lange samtaler, finnes det andre arenaer, frst og fremst de fysiske, de som inkluderer blikkontakt og muligheten for en klem. Eller, alternativt, de parfymerte og slyfesammenbundne brevenes arvtager, e-mail fra n person til en annen. Det er en grunn til at det er lite snt p Facebook. Det betyr ikke at det er mangler ved den srs nyttige og nifst distraherende sosiale siden. Det betyr at det er ikke rom for hele livet p noe nettsted, punktum.

Og det betyr at nr Facebook-vennene dine legger ut om storslagne opplevelser, vel, kanskje skryter de litt. Det er et sprsml om intensjon og vanskelig avgjre med sikkerhet, men om s er, er det knapt noen stor synd. Og uansett er det stort sett en indikasjon p fungerende flehorn.

4 kommentarer

Norunn

19.03.2011 kl.11:12

Facebook er smalltalk og har klare, sosiale regler. Det er - s vidt jeg har registrert - lov legge ut ultralyd av ufdte barn, mens det diskutere et emne fort blir lettere emment. Intimitet er alts ok, uenighet litt verre. Men smalltalk er ogs p sitt morsomste nr noen fullstendig bryter alle regler. Jeg stemmer derfor for flere sosiale utskudd p facebook, om ikke annet for underholdningens skyld. Det er artig med ting som skurrer.

Ivar Bakke

19.03.2011 kl.14:41

Likte den kommentaren. Tror det gamle 68-idealet om bare si hvordan man egentlig har det er lite nskelig i offentlige sammenhenger. There is a time and a place for everything. Siden du brukte uttrykket vger jeg meg framp med denne lenken - om han som skapte uttrykket "Intimitetstyranniet".

Ivar Bakke

19.03.2011 kl.14:43

Sorry, glemte lenka: http://bit.ly/gMoQlI

Vivi

01.04.2011 kl.22:59

"Like"

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits