Kunsten å skrive om kunst - Om Siri Hustvedt, Paul Auster og "That Thing You Do".

Be og du skal få. I ryggsmertetåka i forrige uke spurte jeg hvorfor det å ha vondt i ryggen ikke brukes oftere i skjønnlitteraturen. Omtrent 150 sider lenger ut i boken jeg leste akkurat da, Siri Hustvedts "What I Loved" får da selvfølgelig professor Herzberg en strekk i ryggen akkurat idet han står midt i en avgjørende konfrontasjon med sin psykopatiske nestensønn Mark. Og Hustvedt bruker det akkurat slik jeg så for meg at sånt ville kunne brukes litterært, som en plutselig revers i makt og status, som et vendepunkt i scenen der en som har hatt noenlunde kontroll brått blir hjelpeløs, avhengig av dem han er der for å konfrontere, grunnet et medisinsk skjebnelune.

Men det var ikke dét som var det mest fascinerende ved "What I Loved". For det første har jeg enorm respekt for hvordan Hustvedt kan forklare såpass mye, skrive fra synsvinkelen til en tenksom og analytisk hovedperson som stadig forsøker å finne og formidle motivene og kompleksene til personene som omgir ham. Det er godt gjort å si så mye og likevel holde på spenningen, interessen. For det andre var "What I Loved" et særs gjennomført og gjennomtenkt flettverk av gjenstander som er kunst og gjenstander som er eiendeler med forskjellig grad av følelsesmessig og symbolsk betydning, og hvordan disse kan speile hverandre og bytte plass. Hvordan omgivelser og omstendigheter farger og lader gjenstandene med ny betydning, og iblant forviser den gamle mening som var knyttet til dem, hvor lite enn menneskene i romanen ønsker det skal skje. Den illevarslende Teddy Giles får kultstatus i kunstkretser fordi en kritiker leser en mening inn i de blodige verkene hans som kanskje eller kanskje ikke er der, og opphøyer det meningsløse og morbid banale til meningsfullt nettopp fordi meningen er tømt ut av dem. Foldekniven som er Leo Herzbergs eneste minne om sin døde sønn blir tilsølet av det smålige og absurde tyveriet av den samme kniven, og hva det innebærer for hvordan Herzberg må justere synet på noen av sine nærmeste. Gamle myter om de underjordiske som erstattet barn med byttinger, og Pygmalion som gjorde statuen sin levende, går igjen gjennom romanen. Et avsnitt brukes også transformers som bilde. Hustvedt skriver:

 

I leaned forward and kissed her cheek. As I did, I made a great effort to check my awkwardness. And then, although I wanted to run from the apartment, I lingered, overcome by a feeling that the business between us was unfinished. I looked down at the floor and noticed a toy at my feet. I recognized the black-and-red objct, because Matt had several of them. The toy, called a transformer, could be changed from vehicle into a robotic creature with more or less human form. The thing was in a half-and-half state -- part thing, part man. On a sudden impulse, I picked it up. For some reason, I couldn't leave it untouched. I flipped one side of it downward to finish the change. It became all robot -- two arms, two legs, a head, and a torso. I could feel Lucille watching me. "An ugly toy," she said.

 





 

Disse menneskene er alle involvert i kunst, de fleste i billedkunst, noen i litteratur, men det er fryktelig vanskelig for dem å skjelne mellom hva som er ekte og hva som er etterligning, hva som er genuint og hva som er falskt, konstruert, i venner og familiemedlemmer. Hva er det de knytter seg til i dem? Er det noe som egentlig finnes? I hvilken grad er alle disse sterke bindingene, til ting og særlig til mennesker, knyttet til objektenes iboende egenskaper, i hvilken grad er det hovedpersonens egen lengsel som stråler utover og forgyller det den treffer?

Etter å ha lukket igjen boken - et nå bereist og brettete eksemplar med Shakespeare and Company-stempel inni - tenkte jeg på to opplevelser fra mitt eget liv. Den ene fra videregående, da en gutt jeg svermet veldig for, og som alltid oppførte seg som en varm venn, snakket nedsettende om meg offentlig, fordi han var redd for at venninnen min, som han var forelsket i, skulle tro det var noe mellom ham og meg. Den andre fra et par år siden, da jeg fikk vite av noen som alltid hadde gjort meg litt nervøs, som fremstod som litt eplekjekk og distansert i møte med meg, som jeg ikke ante hvor jeg hadde eller om han i det hele tatt likte samtalene våre, ved flere anledninger, over en periode på flere år, hadde snakket svært varmt om meg til andre. Om jeg hadde ant dette, ville jeg sett annerledes på dem begge, og på forholdene oss i mellom. Jeg ville åpnet meg mindre for den første og mer for den andre. Men hvordan skulle jeg vite? I en verden av platonske avskygninger, hvor mange lag med mening er det mellom oss og det som vi forsøker, ofte feilbarlig, å deschiffrere?

Noe Hustvedt også mestrer, bedre enn ektemannen Paul Auster, faktisk, er det å beskrive anerkjent kunst i romans form. Dette syntes jeg aldri funket i Austers "Book of Illusions": Det er ofte å ta seg vann over hodet å skulle beskrive en genial kunstner og verkene som gjør ham eller henne genierklært. Ofte fører det bare til at leseren sitter og stusser over de store ordene og de oppdiktede jublende kritikkene og tenker, hm, høres dette ut som noe å hoppe i taket for? Men Hustvedt, kanskje fordi det er så mye kunst som skildres og fordi den personlige symbolikken og den enkelte betrakters assosiasjoner er viktigere enn å vise frem billedkunstneren Bill Wechsler som noe guddommelig inspirert geni, lykkes. Hun klarer å fremstille det å være kunstner som et yrke, med gode og dårlige dager på jobben, som en hverdag der ideer må oppdages og formidles med en viss regelmessighet. Og da blir det så mye finere.

Mot slutten skriver hun dette, mens Leo sitter og ser på de fysiske artifaktene fra livet sitt, fotografier og eiendeler etterlatt av dem han har elsket og mistet: 

 

And then I withdraw, backing away from the edge like a phobic. I make a different arrangement. Talismans, icons, incantations -- these fragments are my frail shields of meaning. The game's moves must be rational. I force myself to make a coherent argument for every grouping, but at the bottom the game is magic. I'm its necromancer calling on the spirits of the dead, the missing, and the imaginary. Like O painting a slab of beef because he's hungry, I invoke ghosts that can't satisfy me. But the invocation has a power all of its own.

 

Et a propos. Linda Holmes på Monkey See hos NPR skrev en fin bloggpost om nettopp dette, det problematiske med å portrettere kunst og kunstnere i fiksjonen, i forbindelse med kinopremieren på "Funny People". Og hun peker på noe jeg hadde glemt: At et eksempel på vellykket kunst-i-kunsten, eller pop-i-poppen for å være mer presis, er listetopperen fra Tom Hanks-filmen "That Thing You Do", som bærer samme navn som filmen. Det lykkes både fordi hysteriet rundt låta skildres som en smule, ehm, overspent i utgangspunktet, og fordi låta virkelig høres ut som en sekstitallshit. Hør selv og se om du ikke er enig:

 

 

 

 

 

5 kommentarer

Arthur M

30.03.2011 kl.00:34

Interessant og bra innlegg.

Har kikket litt gjennom noen av de mange gode innleggene dine. En liten gullgruve, for litteraturhunder som meg... Synd ikke at ikke Dagbladet har plass til tekststykker som du formidler her.

Og du.. Jeg tar oppfordringen. Hva om du skrev et innlegg om "Iliaden"? Kunne gjerne tenkt meg og hørt dine tanker og funn fra studiet av den... Kunne vært spennende å lese... :)

Inger Merete

30.03.2011 kl.11:22

Takk! Og, hm, hihi, jeg kunne jo det, men det har seg slik at "Iliaden" er en roman jeg har lest ca 70 sekundærtekster om og skrevet 110 akademiske sider om, og mine meninger om den fyller ganske mye mer enn et blogginnlegg. Så jeg innser at det var en noe overmodig bønn jeg kom med der. Men la meg se om jeg ikke kan smugle inn sider av den et sted. Her er forresten en bitteliten tekst om eposet jeg skrev på oppfordring fra Deichmanske bibliotek:

http://www.deichmanske-bibliotek.oslo.kommune.no/365_lesere/bidrag_i_april/article162364-43385.html

Julie R. Andersen

06.04.2011 kl.11:43

Så fint dette innlegget var - og det passet perfekt å lese det like etter at jeg ble ferdig med Hustvedts nyeste roman. Kanskje det er på tide å lese What I Loved enda en gang.

Inger Merete

19.04.2011 kl.14:35

Oi, så ikke denne. Takk for det! Jeg leser nå også det fine essayet "Yonder" i "A Plea for Eros". Bra dame.

bai

27.04.2011 kl.19:58

Dette var eit veldig godt og velskrive innlegg! Eg har akkurat latt meg skuffe, av Sommeren uten menn, kor Hustvedt ikkje heilt når opp til dei forventningane ho sjølv har skapt til sine bøker. Og då var det veldig fint å få ei påminning om korfor What I loved er ei av favorittbøkene mine.

Det du skriv om mennesket og objekta rundt mennesket er særleg interessant. Og det er vel kanskje nettopp i det stadig pågåande prosjektet med å deschiffrere og tolke og forstå verda omkring oss, at litteraturen blir så viktig?

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits