Tusen og én - Om Ari Behns "Treningstimen" og ordet "klisjeer"

STAVANGER (Dette er ikke en blogg): Det var et dilemma, det var det. Vanligvis synes jeg ikke det passer seg å gå på premierefester etter å ha anmeldt forestillingen. Men på premieren på Ari Behns "Treningstimen" i Stavanger hadde jeg møtt en venn som skulle på festen og oppfordret meg til å stikke innom. Etter å ha levert en anmeldelse der jeg vurderte forestillingen som ganske nøyaktig middels, bestemte jeg meg for å dra dit og stå i et hjørne og kjøpe min egen vin og ligge lavt og prate med kameraten min snarere enn å bli sittende på hotellrommet.

Selvsagt gikk det ikke helt slik. Selvsagt kom jeg i prat med, la oss si, svært sentrale personer knyttet til "Treningstimen". Selvsagt ble det spørsmål om hva jeg hadde skrevet, en interessant og åpen diskusjon fulgte, helt til jeg ble spurt om hva overskriften min var. Jeg sa, som sant var, "Tusen og én klisjeer". Da ble det stille.

Resten av kvelden ble tilbrakt mer eller mindre i intens diskusjon med min kamerat om dette. Han mente overskriften var svært negativt ladet. Jeg mente den, i samspill med ingressen, måtte leses rent deskriptivt. Jeg hadde åpenbart mine innvendinger mot forestillingen, men dens spill med klisjeer var ikke en av dem, selv om jeg satte spørsmålstegn ved om satiren skinte sterkt nok gjennom skallet av såpeoperakonvensjoner.

For meg er det at noen henter ut situasjoner og arkeplott fra den flateste populærkulturen, leker med dem og setter dem opp mot hverandre, ut av tusen klisjeer skaper noe nytt, noe morsomt og interessant. Jeg tar det for gitt at bevisste og beleste forfattere er klar over at det er floskler og konvensjoner de jobber med og at effekten som oppstår når de eksploderer mot hverandre, er intendert. For å kunne diskutere disse særegne effektene, er man nødt til å være enig om at virkemidlene i stor grad spiller på allerede fortalte fortellinger og tradisjoner publikum vil kjenne igjen. Så lenge dette gjøres lekent og gjennomtenkt, er det interessant å se. Ordet "klisjeer" brukes kritisk når 1) bruken er blind eller skjødesløs og lages for å falle inn i en matt sjanger snarere enn å skape noe nytt og 2) når en distansert, ironisk og stilisert anvendelse av disse ikke lykkes. Ut over dette må man, mente jeg, i vår referensielle verden kunne påpeke klisjeer i en forestilling der man opplever at de er brukt, uten at det dermed antydes at forfatteren er en bevisstløs bruker av floskler uten å vite at det er dét det er snakk om. "Treningstimen" brakte for meg tankene hen på Roy Liechtenstein, Andy Warhol og annen popart, kunst som er opptatt av det flate og bruker dette for å skape dybde. Om det er vellykket, om verket lever opp til sine ambisjoner, blir en annen og uavhengig diskusjon.

Ifølge kameraten min er det ikke slik. Han mener klisjeer er klisjeer, at det er noe iboende kritisk ved dette ordet, og at om forfatteren ved sin bruk av klisjeer lykkes i å skape noe nytt og annerledes, er det ikke klisjeer lenger. Da er det noe annet, som må kalles ved andre navn. Han advarte mot den "anmeldersyke" det er å se etter mønstre og bevisste leker i alt, og påpekte at mye av det vi ser er mer tilfeldig og personlig enn vi tror. Og dermed at "Tusen og én klisjeer" var en svært hard overskrift.

Dette fikk meg til å tenke. Både forfattere og anmeldere forventes å ha kontroll over sine virkemidler, på at om man sier A så har det, noenlunde, effekt B. Derfor fikk jeg lyst til å spørre rett ut. Er det virkelig slik at bruken av ordet "klisjeer" i en anmeldelse oppfattes som hard kritikk, også når bruken virker åpenbar og bevisst, og er reflektert og original? Er det slik at ordet er uløselig knyttet til en uironisk og ubevisst anvendelse av flate litterære sedvaner? Eller er det, som jeg tror, at i vår (snork) postmoderne verden, hvor høyt og lavt konstant kjøres gjennom blenderen, må man kunne referere til klisjeene og deres anvendelse som et hvilken som helst annet virkemiddel, og tenke at skillet går på om bruken er oppmerksom og interessant eller ikke?

Jeg mener ja. Noen mener nei. Noen er fornærmet, tror jeg. Og at folk er fornærmet på kritiske anmeldere, er naturlig, og det må de gjerne være. Men det er jo litt synd om folk er fornærmet av feil årsaker, og oppfatter som kritikk det som ikke er ment som kritikk. Og det er synd om noen ser en ikke-intendert slakt i de avsnittene som i stor grad er ment som en endefrem analyse av virkemidlene i teksten og i forestillingen. Så, hvem har rett?

 

 





(Foto: Per Heimly/Rogaland Teater)

 

 

 

6 kommentarer

annetten

31.03.2011 kl.10:45

Det kommer seg litt an på. Jeg liker å helle til din side, men når ordet bare står for seg selv, slik det gjør i en overskrift, er det den mest negative tolkningen som kommer frem. Jeg er derfor enig i at "Tusen og en klisjeer" gir et veldig negativt inntrykk, og under en slik overskrift ville jeg forventet å finne slakt.

caterina

31.03.2011 kl.13:12

Jeg trodde også at jeg var i ferd med å lese slakt da jeg skummet overskriften. Og ble overrasket over din beskrivelse av forfatters lek med klisjeer. Jeg har ikke sett stykket, så jeg kan ikke uttale meg om det. Men når du konkluderer med at forfatter har brukt klisjeene til å skape noe nytt, da må man kunne kalle det noe ... nytt.

Klisjé har en negativ konnotasjon, i særdeleshet når det kommer fra en anmelder. Jeg tror det skal holde hardt å klare å komme seg forbi det. Men når alt kommer til alt, har det i grunnen ikke så mye å si hva det står i overskriften. Om man ikke tar seg tid til å lese anmeldelsen, har man heller ikke noe grunnlag å diskutere på. Jeg for min del likte godt å bli overrasket.

Og én ting tror jeg Aagenæs har rett i: Det er ikke alltid en forfatter er bevisst virkemidlene, noen ganger skjer det ting som er personlige, inderlige og helt tilfeldige. Man ser gjerne det man vil eller ønsker å se.

Eva

31.03.2011 kl.13:15

Må nok sei meg einig med anetten. Under overskrifta "Tusen og en klisjeer" forventar eg slakt. Dersom det hadde vore brukt andre ord, med tydelig positiv lading, saman med ordet "klisjear" så trur eg følelsen min hadde vore annleis.

Eg må og sei at eventyrreferansen i overskrifta dessverre forsterkar det negative inntrykket. Den hadde kanskje ikkje gjort det med ein annan forfattar, men Ari Behn er gift med ei prinsesse med ei uttalt interesse for folkeeventyr og andre eventyr. Alt i alt gjev overskrifta med alle desse koblingane ei veldig negativ forventning til innhaldet i artikkelen.

Inger Merete

31.03.2011 kl.13:18

Takk til dere begge! Om jeg skal dømme utfra tilbakemeldingene, skal jeg medgi og ta selvkritikk på at jeg nok har et mer romslig og postmoderne forhold til ordet "klisjé" enn de fleste andre - og at tittelen dermed virker for hard sammenlignet med teksten den står til.

Dog, Caterina, er jeg ikke helt enig i at en klisjé må skifte navn om den brukes til å skape noe ikke-klisjéfylt. Det kunne vært misvisende all den tid det i så stor grad lånes og samples fra såpeoperasjangeren. Samme med popart som Liechtenstein - det mister en dimensjon om man ikke kan kalle det som samples ved sitt rette navn. Eller?

Inger Merete

31.03.2011 kl.13:20

Eva: Beklager, så deg ikke før jeg postet. Eventyrreferansen er, kan jeg love, fullstendig tilfeldig. La meg stille et spørsmål til - er ingressen med på å lette forventningene til et negativt innhold?

caterina

31.03.2011 kl.13:51

Det kan du si. Men samtidig må man også hensynta hva det skaper når en kritiker bruker ordet klisjé. Det skaper negative assosiasjoner, okke som. Selv er jeg jo ikke helt etterrettelig når jeg kommenterer, for jeg tror jeg har litt samme forholdt til ordet som deg: Det trenger ikke å være negativt. Klisjeer er en del av hverdagen vår, vi bruker dem hele tiden enten vi innrømmer det eller ikke. Selv er jeg nok dronninger over klisjeer, og i det jeg skriver forsøker jeg selv (uten særlig hell, virker det som) å leke med dem. Jeg har altså hatt et bevisst forhold til dem og tøyet og tøyset med dem, uten at det er blitt bemerket.

Jeg tror at den store forskjellen her er hvem som sier det. Du. En kritiker. Da er det nesten umulig å fristille seg fra konvensjonen om hva en klisjé er, og hvordan den brukes.

Men tilbake til definisjonen. Om en tar klisjeene - i dette tilfellet bruker du såperopera som eksempel, et veldig godt eksempel, om jeg får si - og setter dem inn i en større sammenheng, harselerer med dem, tar dem helt ut i svingene uten redsel eller bremser, gjør dem til noe helt annet, noe kritisk, opphører det selvfølgelig ikke å være klisjeer per se. Men om dette er hele poenget, om det ligger en kritisk tanke bak, da må prosjektet kunne omdefineres til noe annet, nytt og det må være mulig å finne et annet ord for det ferdige produktet. Det ene utelukker ikke det andre, all den tid klisjeene står i kø.

Når alt dette er sagt: Fikk du virkelig følelsen av å stå overfor noe nytt, eller så du noe du ønsket å se?

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits