Er du en Brontë-jente eller en Austen-jente?

Det er en ny "Jane Eyre"-film på trappene. Ja, enda én. Denne er med Mia Wasikiowska og Michael Fassbender, to skuespillere det ikke er noen grunn til å tvile på talentene til, Særlig har jeg tro på Wasikowska, som er en av de mest begavede unge skuespillerinnene der ute og som har vært lysende i alt jeg har sett henne i, kanskje spesielt i første sesong av "In Treatment", men hun var også fin i "Alice in Wonderland", selv om hun var henvist til å spille andrefiolin mot Johnny Depps barokke hattemaker.

 





Foreløpig er det lenge til vi får se om filmen innfrir - den kommer trolig til Norge først i juni. Men sett den har naturligvis Dana Stevens, Stephen Metcalf og Julia Turner i Slates vidunderlige podcast The Culture Gabfest, og på sin spesialsending fra South by Soutwest-festivalen stilte de det betimelige spørsmål om Charlotte Brontës "Jane Eyre", til tross for sine gotiske kvaliteter og dype pasjoner som trolig virker som fluepapir på filmskapere, egentlig burde filmatiseres - all den tid det er en roman full av innvendig spenning og sinne, blant annet den i det ytre beherskede og beskjedne Janes indre raseri over å være henvist til underdanige posisjoner på grunn av sitt opphav. Dette er trekk som vanskelig lar seg overføre til filmmediet uten videre. Stevens spurte også om det finnes eksempler på fantastiske bøker som har blitt fantastiske filmer, og ikke bare gode filmer - at det har blitt laget flere filmer med tydelige kvaliteter basert på "Jane Eyre", men ingen som klarer å bevare akkurat det som skaper den særegne magnetismen i romanen. Selv holdt hun på Charlotte Gainsbourg som den beste film-Jane. Gainsbourg spilte i en av de mindre kjente filmatiseringene, nærmere bestemt Franco Zeffirellis, fra 1996. Jeg aner et Amazon-kjøp i nær fremtid.

Panelets eneste virkelige Eyre-skeptiker var Julia Turner, som erklærte seg immun mot den type indre tumulter i møte med tåkete heilandskaper som finnes i "Jane Eyre" og den andre mest kjente Brontë-romanen, Emily Brontës "Wuthering Heights". Hun erklærte seg som mer av en Austen-jente enn en Brontë-jente. Og hun gjorde rede for hvorfor slik:

I'm an Austen girl. I just can't get my Brontë on. It's just too dark and gothic. My pat description - you like the Brontës best if you are the kind of girl who always falls for jerks and is chasing after assholes, who wants to moan around and think about the dark corners of your soul. I'm totally an Austen-girl, which is where you want sensible lively chatter from delightful young men who only want to do good but can't figure out how to express it. I've read them both. They are both incredibly well-written. But that mood they conjure of the dark lonely moor and the creaky old house and the crazy lady in the attic - I can't get behind that.

Dana Stevens utdyper, og, som en erklært Brontë-jente, halvveis innvender:

The difference is all about subjectivity. The Brontës are all about swooning interiority and subjectivity, and these waves of feeling, and that's really what the book is, a 300 page chronicling of the wave of someone's feelings. I guess that is one of the reasons it's harder to get them on film. It doesn't take place on the social surfaces the way Austen does. It's all happening inside.

Dette syntes jeg var et artig perspektiv - og jeg tror det er noe i det. Jeg leste, og elsket, både "Jane Eyre", "Wuthering Heights" og Austens hovedverker i ungdomsskolealder. Jeg synes fremdeles alle er mesterverk. Men jeg tror faktisk jeg da var noe mer revet med av bølgene av intensitet og lidenskap i Brontë-bøkene den gang - hvorpå jeg som voksen definitivt har holdt en knapp på Austen, og blitt mer og mer beundrende overfor bøkene hennes, hvor elegante og observante og fintfølende de er. Det er mer min verden, de gjenspeiler i langt større grad hvordan jeg tenker og reagerer og ser verden.

Når det er sagt, ble jeg imponert over "Wuthering Heights" da jeg leste den på nytt på litt.vit. Den hadde holdt seg bedre enn jeg hadde ventet. Det er virkelig en klok, mørk og voldsom roman, og den går virkelig langt ned i det mørke grumset i Cathy og Heathcliff og gjør dette samtidig som den holder fast ved dem som ulykkelige elskende i arven etter Romeo og Julie.

Men dette er en verden som virker mer fremmed på meg nå og som jeg studerer utenfra på en helt annen måte. Og dét tror jeg jeg har gjort siden jeg var nitten eller tyve. Det er vel egentlig ikke så rart heller - i de innadvendte, tumultuøse tenårene er det de indre omveltningene og følelsen av å piskes rundt av moststridende følelser som gjør at man ser en søster i Jane Eyre. Når man er voksen, litt ferdig med seg selv og mer årvåken overfor verden, får man stadig større respekt for Austen, og blir desto mer betatt av det fine og følelsesvare som ligger under i aller høyeste grad også hos henne, men som antydes og porsjoneres ut på en annen, mer nennsom måte.

Publikum på South by Southwest viste seg å være Austen-jenter (ordet kan naturligvis brukes helt kjønnsnøytralt), i overveldende grad, når spurt av panelet om å markere ståsted ved håndsopprekning. Jeg ville nok rakt opp hånden da, jeg også. Men jeg understreker likevel at det er med hengivenhet og ikke hån jeg deler denne, en vidunderlig liten kommentar til hele Brontë-land, via Kate Bush, signert The Ukulele Orchestra of Great Britain:

 

 

 

 

 

7 kommentarer

Ida

02.04.2011 kl.22:00

Jeg har heller ikke fått med meg Charlotte Gainsbourg som Jane Eyre. Takk for tips!

I følge Julia Turners definisjon er jeg nok en Brontë-girl gone Austen.

Tone

03.04.2011 kl.21:36

Nåh, når de stiller spørsmålet sånn, så. Liker du brøkjete idioter eller forknytte adelsmenn? Kan ikke forstå at de rakte opp hånden i det hele tatt. Men bøkene liker jeg, med unntak av Wuthering Heights.

Jeanette

04.04.2011 kl.23:28

Jeg er og blir en Brontë-girl, er jeg redd, selv i den anseelige alder av 35. Riktignok har jeg lest mer av dem enn av Austen, så de har et forsprang sånn sett - men Austen holdt på å drive meg til vanvidd med sitt overfladiske, sosiale kvitter. For å si det med Mr. Darcy: "She smiles too much." Jeg er litt der, jeg også, så du skjønner hvordan jeg lett havner på loftet med Bertha isteden. :)

Jane Eyre fra 1996 er forresten veldig god. Den utelater en del (for meg) viktige elementer, men noe må jo en film kutte på grunn av lengden uansett. Jeg er dog veldig spent på den siste filmen, om den endelig klarer å fange alt, men jeg tviler - antagelig er det ikke mulig uten ekstrem bruk av voice-over, men det ville ødelagt hele filmen uansett.

Inger Merete

05.04.2011 kl.01:34

Hei, Jeanette, der er du nettopp inne på noe av grunnen til at jeg synes todelingen i podcasten henger på sitt eget morsomme greip. Jeg synes ikke Austens kvitter er overfladisk. Men jeg skjønner hva du mener, og hvorfor det betyr at Mr Rochester appellerer mest til deg. Et annet poeng som forøvrig ble hentet frem i podcasten, var at den bisarre og karnevaleske scenen fra romanen der Rochester kler seg ut som en sigøynerkone og gatecrasher sin egen fest, ikke er med i noen av filmversjonene. Er det dét du savner?

Jeanette

05.04.2011 kl.11:25

LOL, ja, den er fin. Den er med i Zeffirellis film, mener jeg å huske. Nei, jeg savner litt av grunnlaget, de kutter blant annet den scenen hvor Jane lar håret falle for Helens skyld, og han har spilt hele forholdet mellom dem ned. Men til gjengjeld har han dog laget en link mellom Bertha og Jane, i form av et rødt skjerf på Jane og en rød og blafrende gardin fra loftsvinduet - som igjen linker begge til det røde rommet og Janes eget sammenbrudd da hun var lita. Så den har virkelig sine høydepunkter. Faktisk tror jeg at jeg vil se den igjen i kveld, jeg har den liggende her. :)

Jeg tror jeg liker Brontë bedre enn Austen litt fordi Austen er mer realistisk, og realisme har jeg vitterligen nok av fra før, så jeg omfavner eskapismefaktoren og kaster meg gladelig ut i galskapen. For meg handler det også om å trenge litt dypere ned, og se det som skjer på innsiden av menneskene på en annen måte enn det man kan lese seg til av replikker og handlinger. Men jeg kan relatere til vår noe mutte og tause Mr Darcy, så han ble lyspunktet for meg når jeg leste Austen. Han er ingenting mot Mr Rochester, dog. Og i alle fall ikke mot Heathcliff! ;)

Jeg tror det er nettopp det som er saken når det kommer til hvilken litteraturpreferanse man har også, det å finne noen man kan relatere til på et eller annet nivå. For en easy going og ekstrovert person som kvitrer seg gjennom sosiale sammenhenger og liker seg i de settingene man ofte havner i med Austen, så funker det nok helt fint - eventuelt om man evner å kose seg med ironien i det. Men en introvert grublende særing har det nok best med Brontë på loftet sitt. ;)

annetten

06.04.2011 kl.18:18

Jeg har virkelig ikke lyst til å velge, merker jeg. Jane har betydelig mye mer ben i nesa og vilje til å ta kontroll over egen skjebne enn Austens unge kvinner, bundet som de er av konvensjonene. Samtidig mener jeg ganske sterkt at mr Rochester er en skikkelig tølper og aldeles ikke har fortjent en søt kone som også er villig til å være pleier; og jeg har alltid blitt plaget av følelsen av at (SPOILER) hans fall og påfølgende krøplingestatus ikke var skjebnens straff for å begå bigami og sperre sin gale kone inne på loftet, men snarere måtte til for å svekke ham så han kunne møte Jane på like fot. Jane mister meg på samme side som hun erklærer "Reader, I married him".

Jeanette

06.04.2011 kl.23:37

Mhm, Jane Eyre i sitt mest irriterende aspekt. Hun blir rik, men det er ikke nok, så han reduseres til en husløs krøpling før Jane føler seg verdifull nok i sammenligning til å være hans likeverdige. HAN har jo hele tiden ment at hun allerede ER det, så... if it ain't broken, don't fix it, eller noe sånt. Men det kan jo tjene som et godt eksempel på overdreven feminisme og likestilling i våre dager, så Brontë kan jo ha vært forut for sin tid - eller så leser vi det akkurat sånn, fordi vi lever nå. Jeg vet ikke.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits