Til å få hetta av - Om "Rødhette og Varulven"

Åstedet en liten landsby med bindingsverkshus i en vag mellomeuropeisk middelalder, fremstilt med samme finesse som tegningen på en sjokoladejulekalender fra Kiwi.

Grimm-brødrenes Rødhette er ikke lenger en liten jente med valpefett, hun heter Valeria og er landsbyens vakreste, hun spilles av Amanda Seyfried og hun skal i løpet av den sjarmløse «Rødhette og varulven» slå de romvesenstore øynene opp i skrekk med omtrent tredve sekunders mellomrom. Det er lett epilepsifremkallende.


Valeria har intet mindre enn tre beilere: to til forveksling like ynglinger (Max Irons og Shiloh Hernandez) som gjør sitt beste for å bringe kombinasjonen brynje og hårvoks inn i motebildet for vårsesongen 2011, og den forvokste varulven som terroriserer landsbyen, og som viser en spesiell interesse for Valeria.

Og så har hun et kobbel sjalu venninner som bare venter på en anledning til bokstavelig talt å kaste henne til ulvene. Absolutt alle ser ut som ukomfortable russ på kostymeball.


Manuset til den «Rødhette og varulven» er en ubehjelpelig affære som lar de snørelivkledde bruke altfor mye tid på å forklare hverandre hva som skjer og hvorfor.

Regissør Catherine Hardwicke, som stod bak den første og utvilsomt beste «Twilight»-filmen, skuffer. Hun stamper gjennom scenen sine som en full hogstmann.

Hun lykkes ikke i å etablere filmens verden som noe annet enn en tilfeldig ansamling pappkulisser dekket med spraysnø, og klarer ikke å bygge opp spenningene og relasjonene, verken i enkeltscener eller filmen som helhet.

 






Så dukker Gary Oldman opp, i heldekkende lilla speilfløyel og metalliske løsnegler. Han ser ut som om han skal bryte ut i glamrockfistel når som helst, men neida, Oldman er en slags katolsk storinkvisitor, som lett refererer til kone og barn, et trekk man ikke forventer verken fra storinkvisitorer eller menn i heldekkende lilla speilfløyel.

Han er der for å fortelle landsbyfolket at varulven er midt iblant dem. Og det er først nå «Rødhette og varulven» virkelig går på skogen, og utvikler seg til en orgie av gispende nærbilder, akkompagnert av soundtrackets tunge drønn, der Valeria stirrer intenst på øynene til alle hun kjenner for å finne ut om ulven er en av dem.

Øvelsen er uutholdelig kjedelig for samtlige i publikum, som vil forstå hvem varulven er om lag syv minutter ut i filmen. Dyret selv, når det omsider viser seg, ser ut som et syntetisk kosedyr.

Når Valerias lillesøster blir drept i begynnelsen av filmen, spekuleres det i om hun kan ha gått frivilig til ulven. To timer senere virker det som om det var hun som fikk den mest barmhjertige skjebnen.

2 kommentarer

Javel

05.04.2011 kl.18:22

Går nesten utfra at du ikke likte den....

annetten

06.04.2011 kl.18:03

Det irriterer meg ikke så rent lite at man har klart å sause til denne filmen så grundig; hvis man tar utgangspunkt i det originale eventyret inneholder det jo både blod og gørr og nerver nok. Men slik går det kanskje når man går inn for å lage fjortisdrama (og konsekvent undervurderer sitt publikum, I might add, for det er jo ikke slik at ikke fjortisene kjenner lusa på gangen).

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits