Livet er en drøm - Om Federico Fellini

Filmskaperen Federico Fellini var kjent for å spille musikk i bakgrunnen mens han spilte inn filmene sine. Replikkene skulle uansett spilles inn på nytt etterpå og synkroniseres med ansiktsbevegelsene til skuespillerne, og med yndlingskomponist Nino Rotas skjelmske varietémusikk i bakgrunnen mente Fellini aktørene ville komme inn i det særegne stemningsleiet han ville ha. Og iblant er det jammen som om Marcello Mastroianni og de andre nærmest danser gjennom scenene sine, både de mer realistiske og de fra en stilisert, høynet virkelighet, de som synes drevet framover av en intuitiv impuls og en svært personlig drømmelogikk.

22. mars startet Cinemateket i Oslo sin Fellini-serie. Samtlige av mesterens filmer vises gjennom mars og april, både navnkunnige verk som «La Strada», «La Dolce Vita», «8 1/2» og «Amarcord», og mindre kjente titler. Filmene vakte stor oppsikt i sin samtid, gikk fra å bli omfavnet i Cannes til å bli anerkjent på Oscar-utdelingen og nevnes begeistret som inspirasjonskilder av de fleste som har skapt et navn for seg selv i filmverden i ettertid. Også de som utsetter seg for de lange og langsomt duvende filmene for første gang på Cinemateket denne måneden, kan komme til å kjenne at det går en streng fra dem og til skikkelsene på lerretet - og at denne strengen har å gjøre med noe fast i den menneskelige tilstand mer enn med det rent filmatiske som gjorde og gjør Fellini så feiret.

Fellinis filmer tilbyr fremdeles det de tilbød sitt fascinerte, halvt frastøtte publikum på femti-, seksti-, sytti- og åttitallet. De betar med sine utsøkt komponerte bilder der det groteske og vulgære hele tiden bryter mot det vakre og opphøyde. Og de lokker med stemningsrapporter fra regissørens Italia. Kanskje spesielt suksessen «La Dolce Vita» fra 1960 ga noen hver lyst til å kjøpe et par raffe solbriller og begynne å henge i Via Veneto, for selv om filmen ikke kan tolkes i noen annen retning enn at livet som sugefisk på de rike og berømte ikke er veien til varig lykke, har Romas livstrette jetsett sjelden sett så bra ut. Men også den yrende undersiden av Romas glamorøse overflate trenger seg fram, som kommentar og korreks - prostituerte og gateartister er viktige gjennomgangsfigurer hos Fellini, ofte er det de som fascinerer ham mest, mens han lar filmstjernene gli inn i bakgrunnen.

Og mot den blaserte dekadansen står hele tiden den katolske kirken og ryster på hodet og sår skam og skyld i dem som trekkes mot utsvevelsene. I det hele tatt florerer dødssyndene i Fellini-filmene, kanskje særskilt fråtseri og begjær. En sentral spenning i «8 1/2», Fellinis dypt personlige metafilm om en filmskaper stilt overfor et knippe kriser (seksuelle, eksistensielle og kunstneriske), handler om dette trykket. Hovedpersonen Guido tenker tilbake på barndommen i Rimini, på den ferme uteliggeren Saraghina som for en liten slant gjorde sin vovede dans for oppglødde gutter på stranden - og på presteskapet som forsøker å innprente at gjenstanden for deres intense tenåringsbegjær er djevelen selv. Opplevelsen er hentet fra Fellinis eget liv, og selv om det er umulig for gutten i «8 1/2» å se på den leende, lokkende Saraghina med fordømmelse, er det som om de advarende prestepekefingrene kaster skygger over livsutfoldelsen i de fleste filmene hans.

Selv om livsvisdommen forkynt av de kappekledde i filmene ofte framstår som streng og hul og utilstrekkelig, var Fellini skeptisk til et samfunn uten religion. Han utforsker ideen filmatisk i «Satyricon», den kalde og teatrale framstillingen av et førkristent Roma der ingenting betyr noe og der grenseløs seksualitet forfølges og tilfredsstilles uten at det ser ut til å gi noen av de involverte synderlig glede. Filmkritikeren Pauline Kael er blant de få som har erklært at hun misliker Fellinis filmer nettopp av den grunn, at hun finner dem dømmende og besatte av synd.

Så mye for det ved filmene som er spesifikt italiensk, spesifikt 1900-talls. Den som søker opplevelsen av noe relevant og moderne på tvers av årtiene, finner det kanskje helst nettopp i de særegne narrative rytmene, i sommerfuglflukten fra sanseinntrykk til sanseinntrykk, fra virkelighet til drøm og tilbake igjen, som finnes i så mange av Fellinis filmer. Kvinneskikkelsene både trekker og truer. Dragningen mot distraksjonen, mot det vakre, pirrende, lette og selskapelige, står sentralt både i «La Dolce Vita» og «8 1/2», og viser seg fra sin mest avskyelige side i «Satyricon». Hovedpersonene i de to førstnevnte, sladrejournalisten Marcello og filmskaperen Guido, begge spilt av Marcello Mastroianni, får ikke utrettet det de skal fordi de lar seg rive med av alt dette andre.

Hovedpersonene i de mest kjente Fellini-filmene har det til felles at de flyter med strømmen, de søker en slags forankring, men ser etter den der den ikke finnes. Marcello i «La Dolce Vita» skyver fra seg den bestandighet i familiens skjød som tilbys ham av den tilbedende kjæresten Emma, og forfølger drømmer i stedet. Kjærlighetserklæringene får fremmede filmstjerner og sosietetsskjønnheter. Encolpio i «Satyricon» havner ut på en hodeløs odyssé når han jager etter den prostituerte og svikefulle Gitone, som han er besatt av. Den godhjertede gledespiken Cabiria i «Cabirias netter», en av Fellinis mest rørende skikkelser, inntagende spilt av regissørens kone Giulietta Masina, lar seg lure av ryggesløse menn. De driver rundt i en slags døgnvill rus og forfølger flyktige begjær, og har mistet evnen til å skille mellom blendverket og det solide.

Denne rastløsheten gjenspeiles i rytmene. Fellini fråtser i lange scener og bilder, fulle av støyende mennesker, der det skjer mye, men lite. Hangen til å dvele, til å bli værende i en situasjon så lenge han selv og de håpefulle hovedpersonene føler det er noe å hige etter der, kan være noe av en utfordring - denne journalist sovnet under de første forsøkene på å se både «La Dolce Vita» og «8 1/2». Og oppvekstfantasien «Amarcord» er varmere og mindre anspent.

Men som psykologi, og som stemning, oppleves det som sanndruelig. Omgitt av duren fra alle distraksjonene er kanskje noe av den moderne utfordringen nettopp å være konstant og konsentrert, tenke langt og ikke kort, følge resonnementer og følelser til ende og ikke skjene for ofte til siden. Og å finne noe å jobbe for og se fram til, iblant å vrake de umiddelbare tilfredsstillelsene til fordel for de sene.

Marcello, Guido, Cabiria og Encolpio går fra den ene søte, men kortlivede gleden til den andre. I «La Dolce Vita» dekker journalisten Marcello en sak der to barn hevder å ha sett Jomfru Maria sveve over bakken på vei til skolen. Spontant oppstår en lokal kultus der folkemengden trenger sammen rundt barna og syke bæres ut på bårer for å berøres av dem. Plutselig peker barna ut i luften, og hevder å merke Madonnaens nærvær først et sted, så et annet. Menneskemengden raver etter dem som etter en magisk fløytespiller. Marcellos kjæreste folder hendene og ber Madonnaen sikre henne Marcellos kjærlighet, mens han selv betrakter opptrinnet med distanse. Men kort tid før har han selv latt seg lede rundt, svermet for idealiserte kvinner og vadet ut i Trevi-fontenen etter Anita Ekberg, og ikke lenge etter trår han turene i den samme dansen nok en gang.

 





(Teksten stod på trykk i Dagbladets Ideer-spalte 5. april 2011)

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits