Blårussen over alle blåruss - Om en festsamtale om turnoffs, og "The Apprentice".

På en fest før jul ble jeg stående i en snakkesirkel på fire, bestående av to menn og to kvinner. Den andre kvinnen - hun som ikke var meg - akket seg. Hun ville egentlig være på festen, men måtte dra tidlig fordi hun skulle på en date dagen etter som hun egentlig ikke hadde så stor tro på. Hun og kavaleren skulle gå på ski, og vi var nådd det punktet på kvelden der susing fremover i sporet kunne komme til å bli noe strevsomt for henne dagen etter. Mørkt stirrende fremfor seg mumlet hun: Og så kjører han sikkert fransk bil.

Etter en litt befippet taushet stilte jeg spørsmålet noen måtte stille, og fikk til svar: Hun syntes det var en turnoff når menn kjørte franske biler. De skulle helst være tyske eller svenske. Jeg mente dette var en smule strengt. Hun spurte meg om mitt tilsvarende. Orddelingsfeil, svarte jeg. Det syntes hun var fullstendig forrykt. Den ene mannen som hadde stått og lyttet, ble spurt, og bekjente at han mislikte fysisk klønethet hos jenter. At det antagelig var en arv fra steinaldermannen, at det fikk ham til å tro at hun ville miste barnet hun bar i armene, eller noe sånt. Den andre mannen nølte et øyeblikk, før han sa: Jeg har aldri klart å forelske meg i jenter som jobber i privat sektor.

Grunnen til at jeg i de siste par dagene har tenkt på mann nummer to, og hans redegjørelse ("Jeg klarer det ikke når de går inn i det årlige salget av binders med liv og sjel. De må drives av noe mer enn dét"), er at Donald Trump, The Donald, har stanget seg inn i nyhetsbildet like grasiøst som en okse i et teselskap og av alle tenkelige fanesaker valgt hvor-er-fødselssertifikatet-parolen. Av sakene jeg har lest om hans skal-skal-ikke-stille-som-presidentkandidat-se-på-tv-programmet-mitt-stunt, er dette intervjuet i Time Magazine kanskje det beste. Eller historien bak. Med de forskjellige Time-tekstene fulgte linker til "minneverdige" øyeblikk fra The Apprentice. Og det minnet meg om at jeg faktisk en gang i verden hadde en morbid fascinasjon for The Apprentice. Ikke slik at jeg fulgte med. Himmelen forby. Jeg ville vært nedbrutt og tryglet om nåde etter tre episoder. Men slik at jeg syntes det var vanskelig å slå det av om jeg først hadde begynt å se.

Midt i alt ståket av brød og sirkus fikk jeg faktisk respekt for de som klarer å bevare roen og overblikket. Men roen var jo ikke akkurat det jeg ble mest slått av de gangene jeg så The Apprentice. Snarere var det kontrastene: Selvpromoterende slogans deklameres kjekt foran kamera, men nervene slår knute på seg under huden. Deltagernes monomane opptatthet av sin egen cv og merittliste, samtidig som de ikke ser at det å stå skolerett foran The Donald og messe "Yes, Mr Trump" i kor, mens han kaller dem med fornavn og kaster ut spydigheter på deres bekostning, knapt er den mest tiltalende posisjon for noen som forsøker å selge seg selv som leder. Og - og dette, tror jeg, er den egentlige grunnen til at jeg blir sittende å stirre på spetakkelet på skjermen - det totale fraværet av distanse. Av ironi. Av analytisk interesse. Hvordan det å se seg selv og oppgaven utenfra, og le litt av den og av seg selv, nærmest slås ned på. Alt handler om tung, døv respekt, for klienten, for produktet. Synes du ikke det er respektløst overfor klienten å la de guddommelige sokkene eller energidrikkflaskene hans presenteres av menn i boxershorts? Beskjemte blikk ned å bordet, tårer som blunkes vekk. Yes, Mr Trump.

Det var fryktelig pinlig å se på, men jeg klarte ikke å se vekk, som med idiomets togkollisjoner. For selv om alt egentlig skulle handle om å skille seg ut, være sterkest, vinne, så var det noe med forretningslivet slik det ble fremstilt, i en perversjon og parodi, som brakte tankene hen på militære strukturer eller religiøse despotier: Ingen spørsmål stilles ved dømmekraften til han som sitter øverst i hierarkiet. Anspentheten og angsten over ikke å nå neste nivå har fryst seg fast i skuldrene. Humor er bannlyst - trolig i et øyeblikk av knivende selvinnsikt fra Trumps side; han skjønner vel at ytringsfrihet i denne sammenhengen ville medført noe fnising på hans egen bekostning. Det som er min jobb, som kritiker, å se på noe fra avstand og spørre om det er godt eller dårlig, verd å bry seg med eller ikke, og felle en oppriktig dom, er antitetisk til dette. Kanskje var det derfor jeg syntes det som skjedde på skjermen virket så fælt. Og så fryktelig nærsynt. Samtidig var det noe hypnotiserende ved å se mennesker oppføre seg slik: Å hengi seg til hierarkiet, til tallet på bunnen av arket, til salget av absurde duppeditter med blikket stivt festet ti centimeter foran seg, og en gang iblant tillate seg å skotte opp for å se hjørnekontoret blinke i det fjerne. Det fikk meg til å bli veldig glad i mitt eget liv.

Og nettopp derfor, fordi "The Apprentice" tross alt har fått til det som vel er hovedmålsetningen for en rekke reality-programmer av dets støpning, nemlig å få den som ser på til å tenke at ok, jeg gjør ikke alt riktig i livet, men jeg har det tross alt bedre enn de der, er det bare å ønske seg mer. Trump 2012!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

3 kommentarer

Tone

16.04.2011 kl.21:19

...fransk bil?! Men orddelingsfeil er jeg med på.

Per Christian

28.04.2011 kl.10:20

Gøy å lese din "analyse" av The Apprentice, for jeg har selv tenkt veldig, veldig mye på den serien. Er det ikke fascinerende hvordan Trump alltid slår ned på alle tilløp til selvstendig tenkning, kreativitet og analyse? Ikke at jeg er et økonomisk vidunderbarn, men jeg ville trodd at det nettopp er de egenskapene som kjennetegner en god gründer, leder eller hva det nå er de søker... Men så tenker jeg at Trump ikke kan være en så dårlig talentspeider som han later som i den serien, men at han bare prøver å være et ansikt for den ultimate kapitalisme - spille rollen som "hensynsløs Onkel Skrue". At seriens prosjekt nettopp er å danne en illusjon av det "store forretningslivet" for oss som aldri har vært der, og at de vil at vi skal tro at det er de "slemme" som kommer opp, og at vanlige, tenkende, kreative mennesker ikke passer inn.

Inger Merete

29.04.2011 kl.23:42

Takk for det! Og morsomt at det er noen der ute som deler min perverse forkjærlighet for dét programmet. Angående Trumps rolle, så tror jeg det er delt. Han virker oppriktig i sin forkjærlighet for dampveivalsene med glassblikk - på bekostning av de marginalt mer selvstendige, kritiske, vent-nå-litt-folka - samtidig som det helt klart er tv-dramaturgiens lover som styrer mye av det som skjer. Ville vært artig å vært flue på veggen under redaksjonsmøtene.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits