Den store manipulatoren - Om Iago i "Othello"

Kanskje har det gjre med at vi ville gtt i fellen. Lpt i den.

Uansett har det seg slik at Iago, skurken, den ryggeslse antagonisten i William Shakespeares tragedie Othello fra 1604, forblir en av litteraturhistoriens mest analyserte og omdiskuterte skikkelser. Professorer plukker ham fra hverandre, skuespillere sitrer etter f besjele ham med sin egen hyst personlige legemliggjrelse av ondskap. I oppsetningen som n spilles p Nationaltheatrets hovedscene er det Henrik Rafaelsen som har ftt den re, og hans Iago str formelig og tripper og danser p scenen i fryd over sitt eget renkespill.

Dette renkespillet utlses av en fornrmelse. Offiseren Iago blir snytt for en forfremmelse av Othello, maureren, den afrikanskttede generalen for Venezias hr. I stedet blir den fremadstormende kjekkasen Cassio generalens lytnant. Dermed lses alle lojalitetsbnd mellom Iago og Othello, i den grad de noen gang har vrt der. Iago formulerer det som et prinsipp, et rerikt et, nr han pukker p sin rett til st seg selv nrmest, alltid: Mange slaver, sier Iago, elsker bndene sine til dagen de blir kassert som gamle esler. De som har snev av sjel, ser ut som om de passer p andre, mens de egentlig passer p seg selv. Were I the Moor, I would not be Iago/In following him, I follow but myself. Han avslutter med det illevarslende: I am not what I am. Bekmrket p hovedscenen p Nationaltheatret er knapt ndvendig. Othello er et av William Shakespeares sorteste stykker, og et av dem med minst humor.



(Henrik Rafaelsen som Iago og Magnus Roosmann som Othello. Foto: Sigurd Fandango/Nationaltheatret).

Iago oppfrer seg som fr, overfor alle, han gir rd som virker velmente. Men han skyver bde Othello, Othellos unge kone Desdemona og lytnanten Cassio mot undergangen, ved gradvis overbevise Othello om at Desdemona egentlig vil ha den andre mannen, og er utro. Sjalusien som vekkes viser seg ustyrlig og ender med drap. Det finnes ikke en glipp, ikke et svakt yeblikk, i Iagos opptreden. Og kanskje er det dette som er s skremmende ved ham: Iago-rollen spiller p frykten for bli bedratt, for at det man lener seg p i livet, er sviktende grunn. Han minner tilskuerne om at det eneste de virkelig kjenner, er sitt eget indre og knapt nok det. At andres ideer og agendaer er, tross alt, utilgjengelige. Og hva om det som ligger gjemt bakenfor egentlig er kulde eller likegyldighet, endog hat? Iflge Iago er Othellos store feil at han vurderer verden utfra overflaten og tror ting er som de virker. Men gjr ikke alle egentlig det?

Kanskje har det gjre med at vi ikke ville klart gjre det samme.

Kritikeren William Hazlitt, som i 1814 anmeldte en oppsetning av Othello ved Drury Lane i London, festet seg ved skuespilleren Edmund Keans tolkning av Iago. Han skriver:

Iago tilhrer en klasse rolleskikkelser vanlig i Shakespeare, og p samme tid sregne for ham, nemlig den som utviser stor intellektuell aktivitet kombinert med en total mangel p moralsk prinsipp, og som dermed konstant utfolder seg p andres bekostning, og lar dmmekraften lpe viljestyrkens rend.

Iago er p sitt forvridde vis en estetiker. Dt er han selv hyst klar over. Det er nesten som han blir en medforfatter i stykket: S godt som alt som skjer, er satt i bevegelse av ham. Det er ikke s mye dt at han aktiviserer hovedpersonenes uheldige egenskaper - Othellos selvbevissthet og sjalusi, Desdemonas naive oppriktighet, Cassios hissighet - som at han fr andre til gjre det p sine vegne, slik at han selv kan spille den stttende venn. Han fr Cassio brakt i vanry og Desdemona til rette brennende bnner mot ektemannen om at han m ta Cassio til nde, uten vite at hun dermed ker Othellos mistenksomhet mot dem begge. Iago koreograferer en snirklete ddsdans for alle involverte, der de tar just de trinnene han nsker og tror de gjr det av fri vilje.

Harold Bloom, pasjonert Shakespeare-ekspert og litteraturprofessor ved Yale-universitetet, kaller Iago en stor litteraturkritiker for mten han analyserer og kommenterer sitt eget verk.

I likhet med Johannes, forfreren i Sren Kierkegaards Forfrerens dagbok, er Iago en kresen og kompromissls mann som ikke nyer seg med manipulere menneskene rundt seg s de gjr som han sier, de skal handle akkurat p det tidspunkt og ut fra de motiver han har planlagt for dem. I likhet med Kong Richard III i stykket ved samme navn, en annen av Shakepeares bermte badguys, kaller han p en motstrebende beundring fra mange i det at han blir dramaets kraftsentrum, det er han som forstr seg selv og de andre best, og bruker det til forrsake den fullstendige deleggelse.

I en artikkel i The Yale Review skriver Shakespeare-forskeren Tucker Brooks om hvordan Iago ogs blir en sosial kommentator, og overraskende legger holdninger for dagen som ellers kan minne om de som tilhrer John Falstaff, den overddige og komiske publikumsfavoritten i Kong Henrik IV og Lystige koner i Windsor. Iago er kald der Falstaff er varm. Men han betrakter verden fra en lignende, uavhengig observatrposisjon, og gjennomskuer mange av dens blendverk, som de militre mennenes investering i et hult resbegrep. Til den srede Cassio sier Iago: Reputation is an idle and most false imposition, oft got without merit and lost without deserving: you have lost no reputation at all, unless you repute yourself a loser.



(Laurence Fishburne som Othello og Kenneth Branagh som Iago i filmen Othello fra 1995).

Kanskje gjr vi fr mye ut av ham, ogs.

Det er fascinerende se noen forme verden etter sin vilje slik Iago gjr i Othello. Men hvor briljant er han egentlig? Hvem kan han egentlig sammenlignes med? Harold Bloom kaller Iago den frste moderne estetiker, et geni som etterlater seg en forkrblet virkelighet som sitt monument, en avansert dramatisk poet som perfeksjonerer kunsten forvirre, feilinformere og fordreie. Men hvem er egentlig konkurrentene hans om disse tvilsomme lovprisningene? Dels Shakespeares andre ressurssterke psykopater, Richard III og Edmund i King Lear. Kanskje Hedda Gabler. Kanskje Russell Bell i The Wire. Iago er et monster. Han handler p en mte bare ekstreme mennesker gjr, de som ikke har noe i seg som holder dem igjen. Igjen er det William Hazlitt i 1814 som kanskje sier det best: Iago bruker sitt intellekt til forstrre andres feil, og til blande de praktiske distinksjonene mellom rett og galt ved henvise dem til en overanstrengt standard av spekualitvt raffinement.

Iagos eneste mlestokk for det han gjr er det effektive og det estetiske. Det er ikke nok. Det moralske og menneskelige er fravrende. Det gjr ham begrenset, og blind, og det er det som til sist feller ham - det eneste han ikke klarer forutse er at hans egen kone kommer til utlevere ham, og dt p grunn av hengivenheten til en person som er dd og ikke lenger til nytte: Desdemona, det ultimate offeret. Harold Blooms kanskje beste observasjon er at hrfreren Othello har en viktig egenskap Iago mangler: Han skiller krig og fred, og sker seg til det fredelige. Iago er den endelse krigen, personifisert. Han slss bestandig, mot alle.

Det er forskjell p manipulatorene blant oss i hvor lette de er gjennomskue, hvor mange baller de klarer holde i luften samtidig uten at noen av den faller. Iago er den strste sjonglren. Men grunnen til at han lykkes er at de rundt ham ser p en venn og velger tro p det han sier. Det ville de fleste gjort. leve p en annen mte ville vrt uutholdelig. Stadig se verden gjennom et s tykt filter av mistenksomhet at man ikke ville la seg lure av en Iago, ville vre slitsomt, stressende, en snarvei til bli ulykkelig.

Dermed er ikke det klare lure noen, s mye av en bragd. Iagos kunstverk, har som utgangspunkt, som startstrek, at han ser en venn i ansiktet, sier noe som virker velment men er ment delegge. Det kunne mange gjort, eller forskt gjre, om de hadde villet. Men det er det, heldigvis, mange som ikke vil.

(Teksten stod p trykk i Dagbladet 16. april 2011).

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits