Bildene i hodet - Om hva jeg ser når jeg leser

Siri Hustvedt på balkongen, igjen. Ikke lenge siden sist. Forrige rendezvous ga lyst på en ny date, og Hustvedt er fremdeles sjarmerende selskap. I det fine essayet "Yonder" skriver hun om steder, om hva som er herværende og hva som bare finnes i forskjellige tilstander av fjernhet, som fantasien og myten om Norge, blant annet historien om onkelen som var i motstandsbevegelsen under krigen, som ble overbrakt henne og søstrene fra den norskættede familien, og som bildene som dukker opp når man leser.

Her er et avsnitt jeg merket meg:

I can't remember how Paul and I started our discussion of place in fiction or how we arrived at this startling comment about Pride and Prejudice. But I clearly remember him saying that Austen's novel had taken place in his parents' living room in New Jersey. Although any self-respecting junior high school teacher would have scoffed about such a remark about "setting", I realized I had done the same thing while reading Céline's novel Death on the Installment Plan. When Ferdinand finally takes refuge in his uncle's house, I imagined him in my paternal grandparents' little white house outside of Cannon Falls. Ferdinand says, "Yes, Uncle," in the small bedroom on the ground floor off the living room. The disparities between a gentry drawing room in England in the late eighteenth century and a suburban living room in New Jersey in the middle of the twentieth, or the ones between the French countryside in the early part of this century and the rural Midwest, are plain. What is remarkable to me is that I had to think about it to know what I had done. When you read, you see. The images aren't manufactured with efford. They simply appear to you through the experience of the text and are rarely questioned. The pictures conjured are enough to push you forward and are to a large extent, I think, like my image of the word yonder. They serve a fuction. And like the picture I carry with me of my uncle talking to his colleague in the Underground, they are not fully fleshed out. Although I can imagine my uncle's face because I knew him when he was alive, the schoolteacher is a blur except for his bald head. 

Da jeg leste dette, begynte jeg å tenke på stedene jeg ser for meg når jeg jobber meg nedover en ny beskrivelse i en roman. Jeg husker ikke at jeg har trukket inn steder og hjem fra barndommen så ofte. Da jeg leste en av disse jenter-og-hester-bøkene fra Penny-klubben da jeg var åtte så jeg for meg huset og hagen til venninnen min som huset i fortellingen og garasjen deres som stallen - veldig vilkårlig og underlig det hele. Men det som virkelig slo meg, var hvordan jeg så for meg ansiktene til hovedpersonene jeg leste og leser om. Det slår meg at jeg siden barndommen har hatt et lite reportoar av skikkelser og ansikter som, med små variasjoner, har representert ymse famøse litterære protagonister. De, også, er noe uklare, nesten tegneserieaktige til tider. Jeg vet jeg har det samme bildet av en mann med kaldt blondt hår med noe fall, tydelige kinnben og mørke øyne som har det med å gå inn i forskjellige unge idealistroller, fra de heroiske til de patetiske - han var både Enjolras i "Les Misérables" for meg og Léon i "Madame Bovary". En mann med ovalt ansikt og brunt hår og litt stor munn går inn både som Wickham i "Pride and Prejudice" (jeg leste boken før jeg så tv-serien) og den manipulerende Carker i Dickens' "Dombey and Son" - og som lignende ubehagelige, overfladisk sjarmerende lurendreiere. Og så har jeg en slags arketype som er en blek gutt med mørkt hår og myke kinn og som ligner litt, men ikke helt, på Paul Dano, som har det med å fylle forskjellige sønneroller, deriblant Henry Perownes sønn i "Saturday". En annen blek, mørkhåret mann, tynn, litt eldre og skarpere i trekkene, er Ivan Karamazov, Julien Sorel i "Rødt og Sort" og, og igjen av ugjennomtrengelige grunner, Philinte i "Misantropen", en langt mindre alvorlig og selvalvorlig skikkelse.

Verst er det egentlig med heltinnerollene i de store klassikerne, der har jeg brukt noenlunde samme trekk - en lys, dukkeaktig dame med mørke øyebryn, altfor sterkt basert på min spede barndoms skjønnhetsideal - både som Catherine i "Wuthering Heights", Rosalind i "As You Like It", Guinevere i Arthur-legendene, og flere som jeg ikke kommer på nå. Og samme mann i førtiårene med firkantet ansikt og et bistert uttrykk tjener alltid som politiinspektøren i krimromaner, han som er dels alliert med, dels oppgitt over den løse kanonen av en privatdetektiv som er vår helt.

Det slår meg nå at alle verkene jeg har listet opp, var barndomslesning - men jeg vet de samme ansiktene fremdeles, om kanskje i noe mindre grad, dukker opp også når jeg leser litteratur med mindre tydelige roller. Hodet mitt driver intens og forutsigbar typecasting. Det underlige er at selv om arketypene, de oppdiktede skuespillerne for mitt indre blikk som tar på seg den ene store rollen fra verdenslitteraturen etter den andre som om det skulle være en tilforlatelig sak, minner sterkt om hverandre, så er skikkelsene de gestalter sterkt adskilt fra hverandre i hva jeg tenker om dem og hva slags inntrykk de gjorde på meg da jeg leste bøkene. Så er jeg i alle fall ikke overfladisk når det gjelder visualiseringen av romanene jeg leser. Det er faktisk de indre kvalitetene som teller.

Men hovedgrunnen til at jeg egentlig skriver dette innlegget, er at jeg er så nysgjerrig. Vet dere hva som styrer hvilke bilder som dukker opp når dere leser? Hvordan ser hovedpersonene ut når dere ser dem for dere? Hvem ligner de på? Hvor er bildene hentet fra? Og hvor er referanseboken fra psykologifaget som kan fortelle meg hvilke mekanismer som styrer disse rare prosessene?

Dét lurer jeg på.

 

 

 

5 kommentarer

annetten

19.04.2011 kl.21:31

Jeg er kjedelig nok til la meg påvirke kraftig av forsidebildet, hvis karakterene er avbildet der. Ellers har jeg et stort galleri av skuespillere fra b-filmer og halvgode tv-serier som får figurere i mine romanlesninger (for eksempel er Phedre fra Kushiel's Dart kliss lik Patrick Swayzes impertinente lillesøster i Nord og Sør), og jeg blir ofte bitter på deres vegne hvis/når bøkene filmatiseres og de snytes for rollen de så lenge har hatt i mitt hode .

Jeg kan ikke si jeg har merket fenomenet du snakker om; at forskjellige personer utstyres med det samme utseendet, men det kan være at jeg bare ikke har tenkt over det siden deres indre liv nødvendigvis får større plass i en roman.

HildeSol

20.04.2011 kl.08:40

Veldig mye av det jeg leser foregår i leiligheter jeg har bodd i... Tror det er enklere for hjernen enn å bygge opp nye boliger fra grunnen -at planløsninger og andre beskrivelser ikke stemmer helt er åpenbart ikke så viktig for opplevelsen av boka. Karakterenes utseende er som regel ikke så viktig, de forblir ofte litt diffuse -helt til filmatiseringen kommer, da kan ting bli veldig feil.

Anna

21.04.2011 kl.13:02

Jeg tror faktisk jeg lager tegninger eller skisser mer enn 3D-mennesker i kjøtt og blod når jeg leser. Men dette kan også spores tilbake til barndommen. Jeg elsket å tegne, og tegnet ofte karakterene i bøkene jeg leste, slik de var beskrevet og slik jeg så dem for meg. Med denne litt utydelige måten å oppfatte utseendet til karakterene på, var jeg alltid rede til å viske ut og tegne opp på nytt dersom det kom klarere beskrivelser av dem etterhvert. Jeg tror kanskje at dersom jeg hadde brukt ordentlige mennesker som utgangspunkt, hadde jeg i større grad enn jeg gjør husket innholdet i bøker i ettertid. Det er jo bilder en gjerne husker, i tillegg til følelser.

Inger Merete

21.04.2011 kl.13:19

Artig! Og morsomt at det ser ut som om flere har behov for en viss fleksibilitet, noe skisseaktig i visualiseringen. Annetten: Jeg skjønner hva du mener, når det gjelder klassikerne som jeg først leste i tegneserieform i "Illustrerte klassikere", er de uløselig knyttet til hvordan de så ut der. Samtlige av de tre musketerer er umulig å se for seg som noe annet enn de stivnede, langlokkede og bebartede ansiktene i tegneserieversjonen. Kanskje det er en av grunnene til at jeg er blitt så skuffet over samtlige filmatiseringer av denne røverromanen over alle røverromaner. Men ikke den eneste. Virkelig ikke den eneste.

Benjamin

21.04.2011 kl.18:53

Eg trur aldri eg har sett for meg ansikta til nokon av karakterane eg les om, men så er eg også veldig dårleg på ansikt. Faktisk så dårleg at eg kjenner att vener på stemma, kleda eller ganglag, nokre gonger faktisk på lukta, men ikkje ansikt. Då er det kanskje ikkje så rart?

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits