Ned i nøden - Om Kristian Lundbergs "Yarden".

HOKKSUND (Dette er ikke en blogg): Langfredag. Radiostemmene forteller om Jesus på korset. Boken min forteller om en mann som også har sett bedre dager. Jeg leser Kristian Lundbergs selvbiografiske "Yarden", dels om forfatterens oppadstigen fra en barndom full av nød, omsorgssvikt og armod og til en håndfull litterære utgivelser og spalteplass i riksavisene, men først og fremst om veien ned igjen. Gjeld og generell elendighet tvinger forfatteren til å livnære seg som ufaglært havnearbeider som kan tilkalles og avvises etter forgodtbefinnende. Ut av dette springer en liten fortelling full av hard poesi om eksistensen inntil beinet. Mens jeg leste, tenkte jeg det var ganske dristig å la de samme ordene gå igjen og igjen og igjen - "ensamhet", "helvete", "klasshat" - uten å variere mer, lete etter nye måter å uttrykke samme følelse på. Men så er det noe veldig passende ved det også. Det blir noe nakent og sultent over det, tankene til fortelleren, i mangel på annet å sysle med, kommer stadig tilbake til de fundamentale følelsene, store, uoverkommelige problemene, den rene, umulige situasjonen det viste seg å være mange veier til og få veier fra.

 Jeg skal tilstå at for politisk tendensiøse romaner ofte har en viss avtennende effekt på meg. Jeg forbinder dem med en tydelighet, en utvetydighet, som ofte kjeder meg når jeg støter på den i det skjønnlitterære. Men "Yarden" er særs politisk på en måte som fenger. Kanskje har det å gjøre med at det politiske er så nært forbundet med det eksistensielle, at han skildrer en usynlig og ressurssvak gruppe i samfunnet som det er såre enkelt å herse med, og går dypt inn i seg selv som dens representant. Lundberg driver rundt som et nøtteskall på verdenshavet, han er fullstendig prisgitt andres krav, behov og nykker. Om han mukker det aller minste, står det hundrevis klare for å overta arbeidsoppgavene hans, slik han selv som tilkallingshjelp har overtatt oppgavene til en kassert fast ansatt, "en arbetskamrat". Og det er interessant å få se inn i en situasjon der det marxistiske ennå har relevans, Lundberg og de som er i hans situasjon opplever virkelig at den store forskjellen er den mellom de som eier og de som ikke eier. De besitter ingen verdier og har dermed ingenting å forhandle med, ingenting å falle tilbake på, ingenting å sette mot. "Yarden" er et studium i maktesløshet.

I "Yarden" er det som om livet er blitt kokt ned til et minimum, en essens. Lundberg beskriver hvordan han faller bakover mot det eneste sikre, det grunnleggende: Kroppen som jobber og jobber. Denne askesen, som har vært hyllet nok ganger gjennom litteraturhistorien, er ufrivillig og gir ham ingen innsikt, ingen uavhengighet. Som dumpe gjentagelser kommer forsikringene om at det er et fryktelig liv. Og han viser til paradokset at det han egentlig alltid har søkt etter er frihet, uavhengighet, og dette er veien som har gjort ham mer ufri enn noen gang.

Og alt dette leste jeg om og syntes det var innsiktsfullt og lyrisk skrevet. Og så så jeg opp fra boken og på den sammenfiltrede blonden av sorte epletregrener mot den hemsk klare himmelen over hagen hjemme på Hobbelstad, som jeg kunne studere fra stolen min på terrassen, og tenkte at ja, det var fint, men herremin, det var dystre saker. Og så stakk jeg inn og hentet meg et halvt glass chablis, og med det gikk jeg mentalt ut av kulden hos Lundberg og inn i varmen i min barndoms epletrehage, og var glad for at det skulle være påskeferie i tre hele dager til.

 

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits