På terrassen - "Middlemarch" og midten av april

HOKKSUND (Dette er ikke en blogg): Påskemorgen! Dagen man skal begynne å si "gledelig påske" i stedet for "god påske", som jeg ble innprentet da jeg var liten. Den har vært akkurat like god/gledelig som de to foregående dagene, og like deilig ørkesløs: Stedet har vært terrassen, accessoirene har vært solkrem og bok. Kristian Lundbergs "Yarden" er dog byttet ut med George Eliots "Middlemarch", for å bøte på en årelang dårlig litterær samvittighet for ikke å ha vært gjennom denne urklassikeren tidligere. Men så er det dette med at man bør ha noen dovne terrassedager foran seg for å finne tiltaket til å gyve løs på 670 tettskrevne og løvtynne pocketsider.

Men så er den så fin! Som jeg egentlig har mistenkt hele veien. Eliot sjonglerer et utall perspektiver med stålkontroll og stor innsikt. Og hun har denne kombinasjonen jeg merker jeg faller for igjen og igjen: Et et kvikt, veldreid, ofte ironisk språk, og et usentimentalt, realistisk, utadvendt menneskesyn, følsomt og nøkternt overfor de mange forskjellige hensyn (ikke alle bevisste og ikke alle edle) som ligger til grunn for hovedpersonenes valg, kombinert med stor varme og forståelse for nettopp blinde flekker, tilkortkommenheter og små forfengeligheter for de samme. Folk er, som alltid, bare folk. Christopher Hitchens trekker i Slate frem Eliots "The Mill on the Floss" som en av sine yndlingsbøker fra universitetsdagene, med denne begrunnelsen: "Only Shakespeare and Proust are superior to George Eliot in guessing at the real springs of human motive and in describing the mammalian underlay of social forces". Eliot gjør da også kjeklingen mellom småbyens brushaner om lokalpolitikk til skarp og fornøyelig lesning. Men jeg synes nok denne pragmatismen gjør størst inntrykk når den kommer sammenfiltret med en forståelsesfull humanisme.

Og det gjør det jo. Når jeg leser om Dorothea Brooke tenker jeg, som jeg iblant gjør, på hvor mange skuffelser som må ha kommet med årene på den tid da unge jenter måtte velge, eller akseptere, friere i sytten- eller attenårsalderen, med den lille livserfaring og dømmekraft de da hadde. Dorothea, 17, er virkelysten og intellektuelt nysgjerrig, og noe streng og sneversynt på den høyst tilgivelige tenåringsmåten, drevet av den ensporede glød som vel kjennetegner den tiden der man frenetisk bygger identitet ved hjelp av interesser og fag og bøker. Slik ensomme bokormer kan knytte seg til forståelsesfulle lærere i dag, blir hun som kjent betatt av den dødningeaktige Casaubon på nær femti og ser for seg et liv som hun kan tilbringe med å lytte til og lære av en farsaktig og læreraktig ektemann. Eliot skriver:

Dorothea, with all her eagerness to know the truths of life, retained very childlike ideas about marriage. She felt sure that she would have accepted the judicious Hooker, if she had been born in time to save him from that wretched mistake he had made in matrimony; or Johm Milton when his blindness had come on; or any of the other great men whose odd habits it would have been glorious piety to endure; but an amiable handsome baronet, who said 'Exactly' to her remarks even when she expressed uncertainty, - how could he affect her as a lover? The really delightful marriage must be that where your husband was a sort of father, and could teach you even Hebrew, if you wished it.

Og det er så fint skildret hvordan Dorotheas søster Celia, som ikke er så opptatt av beilerens boklighet, men fester seg ved Casaubons vorter og tendens til å skrape med suppeskjeen i bunnen av tallerkenen, tenker nei, nei, nei, som jo leseren også gjør, men hvordan Dorothea, som opplever at hun endelig er blitt brakt i kontakt med den store horisonten av lærdhet hun aner finnes der ute, tenker jo, jo, jo. Og hvordan onkelen hennes, når han skjønner at Dorothea foretrekker Casaubon og den innestengte biblioteksluften rundt ham snarere enn Sir James Chettam, den unge, hyggelige naboen med sine hunder og sine hester, tenker at kvinnesinnet jammen er noe han ennå ikke har kommet til bunns i. Og når selvsamme Sir James får vite at Dorothea er forlovet med en annen, og i samme nu anbefales av en geskjeftig nabokone heller å se nærmere på Celia:

He really did not like it: giving up Dorothea was very painful to him; but there was something in the resolve to make this visit forthwith and conquer all show of feeling, which was a sort of file-biting and counter-irritant. And without his distinctly recognising the impulse, there certainly was present in him the sense that Celia would be there, and that he should pay her more attention than he had done before.

We mortals, men and women, devour many a disappointment between breakfast and dinner-time; keep back the tears and look a little pale about the lips, and in answer to inquiries say, 'Oh, nothing!' Pride helps us; and pride is not a bad thing when it only urges us to hide our own hurts -- not to hurt others.

--

Jo, og så har vi gått lange turer, alle dagene. Det er hvitveis overalt.

 

 

 

 

2 kommentarer

Aina Katrin Hågensen

24.04.2011 kl.20:54

Sykt bra blogg, du skriver skikkelig bra også :DDDD

Ha en fin dag videre :D

Inger Merete

27.04.2011 kl.20:42

I alle dager. Tusen takk!

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits