Kjoler! - The Met Gala, del II
Evan Rachel Wood: Godt i idé og utførelse. Slinky og subtilt forførerisk, i en krevende farge som Wood takler som om det var ingenting. For-fatal-til-å-smile-med-tennene-pose'n må hun ha studert Dita von Teese for å lære seg. Kanskje det var dét som klarte brasene da hun sjekket opp Marilyn Manson. Kanskje han bare ikke får nok av unge kvinner med killerutringning og uutgrunnelig porselensdukkeansikt som ser ut som om de ikke aner hva det de har under haka foretar seg.
Fergie: Hillbillybrud på bygda i USA. I 1987.
Freida Pinto: Dette gikk ikke helt som planlagt, gjorde det vel? Når kvinner krysser grensen og flørter med det maskuline i klesveien, er det som regel for å få den stramme og skreddersydde look'en som menn i alle år har hatt tilgang til (men som så tragisk få benytter seg ordentlig av). Freida tenkte at dette var veien å gå for å se mer shabby ut. Denne ser ut som om den er i ferd å smelte av kroppen hennes. Linningen nederst er idiotisk. Den lettantennelige hvite satengen gjør ingenting for å hjelpe til, og den impotente båndremsen er en fornærmelse mot anstendige slips verden over.
Ginnifer Goodwin: Så sint hun ser ut. Skarpt hår. Morsk i ansiktet. Kvadratisk overkropp. Sinte kanter og linjer på kjolen. Jeg spør meg om Ginnifer kan ha lest i anmeldelsene etter pastellbomben "He's Just Not That Into You" at hun burde bli mer edgy. Og om hun misforstod litt.
Gisele Bundchen: Ikke max, men vanskelig å sette ord på hvorfor. Men det er og blir noe regnjakkeaktig over stoffet og fargen har vel mye tomat i seg. På den andre siden blir hun just den statelige brasilianske amasonedronningen hun åpenbart går inn for å være. Hun ser ikke ut som en du vil ha bråk med. For om denne 1.80 meter høye, hvem-er-vakrest-i-landet-her-kvinnen ikke er tilstrekkelig ærefryktinnjagende ...
... kan hun alltid stille seg ved siden av sin 1.93 meter høye quarterback-ektemann.
Gwyneth Paltrow: Kveldens mest forutsigbare. T-skjorte-hals igjen, eller nesten men jeg synes dette er mer polert og pyntet og passende enn Brooklyn Deckers forsøk på noe av det samme. Gwyneth har sverget til slike perlende paraplyhylstre i en årrekke, og hvem kan klandre henne? Det kler henne. Hun har figuren til det, den uanstrengte, uforstyrrelig smilende Atkinsdiett? Jeg?-minen til det, og vi sliter alle ennå med senskadene etter sist gang hun forsøkte å tenke utenfor boksen og prøve noe nytt. Ibiza-trance-Gwyneth gikk heldigvis fort i hi og siden den gang har hun vært den smakfulle, pyntelige Ralph Lauren-prinsessen vi kjenner og, øh, elsker? Eller ...
Anmeldelsen av den rimelig skrekkelige Gwyneth-tårepersen "Country Strong" i Slates Magazines deilige podcast The Culture Gabfest i januar var faktisk viet det de kalte anti-Gwyneth-strømningene i tiden, som slo ut i full blomst etter at Gwyneth begynte å sende ut selvhjelpsnyhetsbrevet Goop der hun, etter hva jeg har skjønt, gjør sitt beste for å forklare andre hvordan de bør leve livet for å få maksimalt utbytte av det, og at maksimalt utbytte ofte er nært forbundet med sytti kroners organiske smoothies og den riktige sammensetningen personlige assistenter - og med dette klarer å gå mange, deriblant Slates panel, intenst på nervene. Julia Turner sier: "Gwyneth is certainly a good actress but she has let something so unpleasant about who she is ... bleed into her performances. This person with this inane Marie Antoinette style newsletter - she can't get that out of the way, she can't get rid of these toxic associations". Filmanmelder Dana Stevens beskriver livsvisdommen i det famøse nyhetsbrevet som i praksis "a day in the life of her and Stella McCartney ... Filled with maddening galling ideals on what a woman's work/life balance really is" og Stephen Metcalf, kanskje den mest Gwyneth-antagonistiske av de tre, konkluderer med at "even her gameness has a vanity to it". Det siste ble sagt om de titaniske anstrengelsene Gwyneth har gjort for å distansere seg fra auraen av selvgodhet og virkelighetsfjernhet osm åpenbart har lagt seg rundt henne, med opptredener på "Glee" og "Saturday Night Live" og ikke-helt-overbevisende rolletolkninger av alkoholiserte countrysangere.
Personlig synes jeg det er litt vanskelig å mobilisere så sterke meninger og følelser om en person jeg ikke kjenner. Men jeg kan ikke annet enn å tenke følgende: Gwyneth har uten tvil tilbrakt oppveksten og voksenlivet i en Park Avenue-boble med særs elastiske vegger. Personlig har jeg aldri hatt sans for henne som skuespiller, det er noe fjernt og lite overbevisende over arbeidet hennes, men det er noe som gjør at jeg setter pris på den enkle og beherskede fremtoningen hennes på den røde løperen. En kan spørre om hun, nettopp fordi hun har vokst opp omgitt av dyre og eksklusive ting, har utviklet en selvsagthet i forhold til det som absolutt kan fremstå som, og kanskje er, bortskjemt - men som gjør at hun er et behagelig visuelt hvilested i rekken av anspente ekshibisjonistkjoler som den til ... Åh, jeg vil ikke si det ennå, bare vent. Gwyneth er anti-prangende. I en oppmerksomhetssyk verden er det en stil jeg ikke kan annet enn bifalle.
Hailee Steinfeld: Jeg har sett betegnelsen "hockeysveis-skjørt" brukt om uhumskheter som dette og adopterer herved uttrykket. Hailee var gjennom hele prissesongen et pristint forbilde, et prikkfritt eksempel på hvordan blottende unge starlets bør te seg og kle seg. Hun fortjener å slappe av litt. Men ikke slappe av i den grad at hun synes det er greit å bli fotografert iført Jehovas vitner-hår, et stykke tapet fra Hotel Meurice og skoene til Pocahontas.
Iman: Det er situasjoner der smålige spørsmål om "smak" virker meningsløse. Gi det 55-årige Iman å se ned på invitasjonen, se kleskoden "galla", og tenke: Aftenkjoler er for slaver. Jeg vil gå i en jumpsuit av gull. For jeg er fuckings Iman og ingen forteller meg hva jeg kan og ikke kan ha på meg.
Barn, ikke prøv dette hjemme.
Isabel Lucas: Det er en lite kjent historisk hemmelighet at prestinnene i Artemis-templet var så seksuelt eksalterte at yppersteprestinnen måtte sette puppesegl over kjolene deres for å få dem til å holde kyskhetsløftet.
Lakserosa og rødt er ingen heldig kombinasjon. Ikke få meg til å begynne på hårrustningen en gang.
Janelle Monae: Interessant med så mye stilforvirring i et så enkelt antrekk. Hatten er viktoriansk poet i 1880, kragen er elizabethansk hoffmann i 1570, buksen er (dårlig sydd) klubberte i 1983, skoene er sensuell soulsangerinne i 1967. Skjorta er sommervikarierende bartender på Lektern i 2011.
Jennifer Hudson: Hmmm. Det er noe overromantisk "Nord og sør"-bløtkake over det hele, men det kler henne på et vis. Kjolen er faktisk enklere enn førsteinntrykket gir følelsen av. Jennifer er fremdeles åpenbart i hundre over den nye figuren sin, og den toppen sier jepp, du har rett, du ser ganske så smashing ut. Etter å ha tenkt hardt og lenge (i stedet for å jobbe på det jeg burde jobbe på) tror jeg jeg problemet er det stuffy hvite underskjørtet, som kan minne om en sånn klump med barberskum som vokser seg utover sine naturlige grenser i større grad enn noen regnet med. Det ser ut som om det truer med å flyte vekk under henne. Og det er kanskje ikke noe godt tegn når selv klærne dine forsøker å komme vekk fra deg.
Jennifer Lopez: Sånn ja. Endelig noen som virkelig kjemper. J.Lo er in da casa og helt ok, putas, bare stå der og fikle med de fislete paljettene deres, og nyt det så lenge det varer, for ingen kommer til å se dere lenger når dere står ved siden av meg, verdens vakreste kvinne, og mine guddommelige sjokkrosa gevanter og min uforlignelige mage som jeg ikke kunne være så ond å skjule for dere og min halvannen meter lange halssløyfe og min goddamn rosa blomsterstola. Alle skal bare ta bilde av meg, meg, meg. Mwahahahaha.
Jessica Alba: Snork. Kjøp deg et strykejern.
Jessica Chastain: Grøss & gru. Det er som om Jessica planla å kle seg opp som en seksuell sekretærfantasi, og i siste liten ble livredd for at de smokingkledde mennene bare skulle se "sekretær" og ikke "fantasi" og bestemte seg for å gjøre noe drastisk med saken i drosjen. Slikt sort fløyelsstoff er for gamle damer. Slike krager er for småjenter. Slike plagg er ikke for noen som anser seg selv som et rasjonelt menneske.
Raffe sko. Skjønt Christian Louboutin begynner å bli vel forutsigbart flashy i disse dager.
Karolina Kurkova: Jeg tror det skal gå bra. Synssansen min tar fremdeles smertestillende etter dette brutale sjokkangrepet. Jeg forsøker å roe den ned nå. Klappe den. Synge sanger.
Den tunge, sorte halterneck-kjolen er uansett ikke spesielt pen, men det er can can-hekleduk-helvetet under som virkelig sikrer seieren i "kveldens mest forrykte"-kategorien for Kurkova. Behovet for blondetights i en sådan stund er særlig psykiatrisk interessant, og ønsket om å etablere en gjenglemt-undertrøye-trend virker særskilt virkelighetsfjernt. Likevel ser hun fordømt behersket og selvsikker ut. Men det gjorde min senile bestemor i gode øyeblikk også.
Kate Hudson: Åh, den irriterende satengen igjen. En repetisjon: Hva, i denne verden, bør være blankt? Hav. Hår. Stål og sølvtøy. Hva i denne verden matter vi ned? Panner. Neser. Gravide mager. Denne ekstremt intetsigende kjolen ville vært marginalt bedre i et annet materiale og uten all brystblingen. Det virker rimelig risikabelt å gå på fest i gud vet hvilken-måned i en altfor lang kjole du er garantert å snuble i med maksimalt en halv times mellomrom. Skrekkelig hippiehårsveis. Jeg lurer på hva den lille klumpen på hodet hennes er. Kanskje det er den romvesnene kontakter henne gjennom.
