Cannes - Tredje og fjerde dag

CANNES (Dette er ikke en blogg): I dag tidlig satt jeg og s delvis opp p kinolerretet i Grand Theatre Lumiere, der "Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides" ble vist, dels ned p klokkeskiven p armbndsuret mitt, som jeg forskte vri slik at lyset fra lerretet skulle falle p den slik at jeg skulle kunne se hvor lenge det var igjen av filmen, og tenkte p dette med sjarm.

Det har seg slik at jeg elsket den frste "Pirates of Caribbean"-filmen, den fra 2001. Den var, og er, en vakker og vennlig underholdningsfilm, satt i en akkurat passe mytisk og eventyrlig karibisk yverden, full av muntre og frydefulle fektescener og sjslag. Og kaptein Jack Sparrow (Johnny Depp) var, og er, noe s sjeldent som en original og forfriskende sjangerfilmskikkelse, eksentrisk og poserende, forblffende karismatisk og alltid tvetydig. Jeg husker jeg ble nesten overrumplet av hvor sexy jeg syntes Depps Sparrow var, srlig tatt i betraktning hvor langt Depp beveger seg mot det androgyne og nesten feminine. For mine penger var Oscar-nominasjonen fullt fortjent. S mange slike roller er late variasjoner av arketyper, feige avskygninger av etablerte oppskrifter p fillete ark, utslitt av bruk. Det var ikke Depp, her.

I de tre neste filmene er alt det samme p plass: Rykningene i ansiktet, den svaiende gangen, tendensen til snu kappen etter enhver kastevind. Og likevel er det ikke det samme. Ikke p langt nr. Jeg lurer p om det kommer av at oppflgersyken, dette med at man tar det som viste seg sl mest an i frste film og pser ubehersket p med det, er srs uheldig nr det gjelder filmskikkelser som i utgangspunktet hadde en naturlig sjarm. Det blir noe tungt og tilgjort over det med en gang. Det var rent fortvilende da produsentene bestemte seg for ta tak i det at Depp hadde bekjent at han brukte Keith Richards som modell for Jack Sparrow, og la Richards spille kapteinens far. Det var et bnd, en trd ut til virkeligheten, som bare burde ftt ligge der. Jeg husker jeg s et intervju med Keith Richards kort tid etter Depp fortalte at han var Sparrow-bildet ("I` was the biggest crowd ever assembl`d in London- And we caaa`t remember i`"). Det var hysterisk se hvor likt det var. se dem sammen i sjrverkostyme i filmene dela denne elegansen. Plutselig s jeg forskjellene og ikke likhetene. Produsentene trodde de ga publikum det de ville ha. Egentlig gjorde de ikke det.

Og der kommer dette med sjarm inn. Det slo meg da jeg s den bisarre nye filmen i dag- Stranger Tides s absolutt- at det bli sjarmert i stor grad beror p at den som sjarmerer ikke vet at han eller hun sjarmerer, eller i alle fall skjuler at de vet det. Det er en lek, men m oppleves som lett, naturlig, ukunstlet. Overdosen av Jack Sparrow de siste rene virker forsert, nr Depp blunker og myser inn i kamera, er det som om han sier: N faller du for meg! Jeg vet det nok! Og da faller man ikke.

Ellers: Interessant mte i dag med den israelske regissren Joseph Cedar og hans "Hearat Shulayim" ("Fotnote"). Jeg er enn litt usikker p om den lekne og ofte tysete formen var den beste for dette materialet, men tematisk var dette en av de mer engasjerende fortellingene her s langt. Det handlet om far og snn, begge professorer i, tja, hva blir det p norsk, "talmudologi", kanskje?- i Jerusalem. Snnen er en suksess, utadvendt og elsket av studentene. Faren er stri og har lett autistiske trekk, han er forbigtt i sin karriere og sjalu p snnen. S skjer en misforstelse. Faren fr beskjed om at han har vunnet den akademiske prisen han har higet etter i tyve r, og endelig vil f sin revansje over de som trkket ham ned. S fr snnen vite at prisen egentlig var tiltenkt ham selv, at en byrkrat i departementet ringte feil professor. Komiteen vil oppklare misforstelsen. Snnen nekter, da det vil knuse farens hjerte. Han vil opprettholde illusjonen, hvilket vil kreve, skal det vise seg, et ikke ubetydelig offer av ham selv. Snart fylles han av ustyrlig, uartikulert irritasjon over det som har hendt, over farens nyvunne og, vet han, ubegrunnede arroganse, over at hans egen gode handling ikke anerkjennes, over at han fortsetter motarbeides av den gamle. Jeg trodde p skildringen av selvhevdende menn som sliter med vre ydmyke, av den storsinnedes voksende forakt overfor den han har ofret seg for, over de blandede flelsene som flger med ha handlet ut av empati og medynk overfor noen som ikke ser ut til gjengjelde omsorgen- og som ikke oppfrer seg som om de var offeret verdig.

Dessuten: I dag regnet det.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits