Cannes - Fjerde og femte dag

CANNES (Dette er ikke en blogg): I gr natt gikk jeg forbi Charlotte Rampling p Croisetten, p vei hjem. Hun var kledd i en smal marinebl buksedrakt og stod sammen med noen unge menn, hvorav en hun kalte "Sweetheart" idet jeg gikk forbi. Snn vil jeg ogs bli en dag.

Hvor jeg kom fra? Pussig at du skulle sprre. Jeg var p vei hjem fra gallapremieren p Dardenne-brdrenes "Gutten med sykkelen". Damene i presseprotokollkontoret, som det heter, var s vennlige gi meg en invitasjon da jeg akkurat gikk glipp av formiddagsvisningen. S da var det bare g ut i byen og se etter kjole. Jeg fant en til sist hos Tommy Hilfiger. Smal, sort, fotsid. Silke. Litt for blank. Muligens kjpt i en strrelse for liten, men det s jeg frst da jeg reiste meg etter filmen og hadde tusen sm horisontale skrukker p kjolelivet- just samme tabbe som jeg flere ganger har kritisert ymse Hollywood-stjerner for. Men kanskje det kan fikses. Uansett kom det ikke p tale seile opp de tyve meterne med rd lper der fotografene str og venter p Brad og Angelina: Vi vanlige ddelige slipper ut p lperen noen meter fr den store trappen, og s overlates vi til klatre oppover s grasist som vi kan med showtunes og den meget entusiastiske speakerstemmen i rene. Men det var et skjnt syn snu seg p toppen av trappen og se utover lperen og folkehavet og bruset av blitzer og forventninger og folk.

Filmen? Jo. Fin. Sr. Naturalistisk fortelling om en liten gutt med en sykkel som vil elskes av faren sin- det blir han ikke- men blir elsket av en hjertegod frisr nr faren har slengt dren i ansiktet p ham for siste gang. Og som i jakten p faderlig eller storebroderlig aksept gjr noen ordentlig dumme ting. Man kan jo ikke ikke la seg berre av snt. Skuespillerne er srs troverdige. Men Dardenne-brdrene har aldri vrt mine favoritter. De er for nitide og omstendelige i sin hverdagslighet. Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor de insisterer p vise hele interaksjonen mellom gutten og kassadama p bensinstasjonen nr han stikker innom for kjpe kull til grillen. Inni meg tenker jeg: klipp, klipp, klipp, klipp.

Apropos klippe: Ikke f meg til begynne en gang p Terence Malicks storslagne, uutholdelig svulstige, intenst selvhytidelige og likevel lyrisk vakre "The Tree of Life". Anmeldelsen min ligger her. Jeg ville, Terrence. Men jeg kunne ikke. Jeg tror det var dinosaurene. Etter det var det ingen vei tilbake.

Da var det mer sus over "Martha Marcy May Marlene", indieyndlingen fra Sundance som var den store snakkisen i gr. Lillesster Olsen er syttenringen (eller noe snt) som vender tilbake til familien etter ha tilbrakt to r hos en slags antimaterialistisk kosekt som ikke er fullt s nestekjrlige som de utgir seg for vre. Et dgn senere spr jeg meg fremdeles om hvorfor sekten har slik dragende kraft p den unge Martha, ledet som den er av den utskt creepy John Hawkes ("Winter's Bone"). Der skorter det litt p troverdigheten for meg, igjen, p samme mte som en liten troverdighetsbrist hindrer meg i omfavne den fryktelige og fascinerende "We Need To Talk About Kevin" like helhjertet som jeg egentlig vil. Men filmen er klok, elegant, passe underkommunisert og laget med selvtillit og usvikelig tro p hvilke opplysninger og hint som skal legges ut nr og hvordan. Joachim Trier har en utfordrer der. Hvor sterk vet jeg ikke fr jeg fr sett filmen hans p onsdag. Det gleder jeg meg til.

Men n: Sol. Og Haagen Dazs-is. Det trengs n.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits