Cannes - Hjemme igjen

Oi da. Det ble visst med blogging fra frste halvdel av mitt fortreffelige tidagersopphold i Cannes. Grunnen er ganske banal. Frst ble det veldig mye gjre. S ble det strlende sol. Og da var det ikke s fristende sitte innedrs og blogge. Og om kvelden var det fest fr det bar hjem til en leilighet uten internett. S dt. Det var litt trist. Og jeg flte ikke minst jeg skuffet Asbjrn Slettemark, som generst pekte til bloggpostene mine rett fr de sakte ebbet ut. Men det var alts fordi det var noe solfylt og morsomt gjre i stedet som var vanskelig si nei til.

Uansett. rets Cannes-festival. En fortryllende affre. Mange gode filmer. Ogs filmene som ikke opplevdes som de beste, var av en slik art at man egentlig bare hadde lyst til ta tak i tilfeldige forbipasserende etterp, deise ned p nrmeste stol og diskutere (men jeg gjorde det ikke. For det ville kvalifisert som litt pussig oppfrsel). Eller, lenge var det slik. Jeg er tilbyelig til vre enig med ekskollega Vegard, som mot slutten av festivalen antydet at for en gangs skyld snakke om noe litt annet enn film ikke ville vrt forakte p det tidspunktet.

Og det var mange filmer det var litt vanskelig lande p en vurdering av. De siste filmene jeg s fra hovedkonkurransen, "This Must Be The Place" og "Drive", vakte uvant blandede flelser for en som er vant til bestemme seg i hui og hast. Sean Penn er tilfeldigvis fryktelig morsom som avdanket glamrocker i "This Must Be The Place", det er noe med den slepne, pikeaktige stemmen som snakker fryktelig sakte som skrur komikken i filmen til - av en eller annen grunn blir en viss type punchlines morsommere om den hales ut, om du vet hva som kommer, men m vente p at en ekstremt artikulert eksentriker skal bli ferdig med setningen fr man fr bekreftet om forutanelsen stemte. Nydelige bilder. Men dette underlige plottet med at mannen med eyeliner p dd og liv skal spore opp mannen som torturerte faren hans i konsentrasjonsleiren under andre verdenskrig etter farens dd av sykdom mange r senere ... Hm. P en mte verdsetter jeg originaliteten. Nazijegerglamrockere er helt klart en ny rolletype. P den andre side virket nazijakten som et litt uengasjerende og underlig motivert. N ble "This Must Be The Place" fort en klassisk roadmovie der veien er (Zzzzz) viktigere enn mlet. Men det m vre noe ved mlet ogs.

Mange frydefulle fans tvittret opprmt om Nicolas Winding Refns "Drive" som et adrenalinkick og Ryan Gosling som sjokkerende badass etter frste visning p fredag. Jeg vil si det slik at jeg skjnner hva de mener. "Drive" er kul og energisk og frisk og original. Den har en begavet casting i Ryan Gosling, som med det vennlige engleansiktet sitt viser seg vre en overrumplende actionhelt som kan vre akkurat s brutal som situasjonen pkrever. Og s er forskjellen p meg og dem - de som lo og klappet under pressevisningen - at denne typen plaskevold som "Drive" blir etter den frste timen, ikke helt er min sjanger, og at jeg ikke finner blodsprytende hndgemeng i heis (inkludert istykkersparking av ansikt) verken like morsomt eller interessant som enkelte andre. Jeg klarer heller ikke verken le eller fryde meg i den harryironiske scenen der vr mann knuser hnden p en slemming og truer med knuse langt mer p bakrommet p en strippeklubb, mens veldreide nakenheter ser p med uforstyrrelig likegyldighet. Ikke at jeg har noe problem med det, jeg bare oppfanger ikke viddet. Det kjeder meg litt.

Nr det er sagt, kan Refn utmerket godt vise seg vre en som blser liv inn i en forutsigbar og litt stivnet sjanger. Han har talent for den slags dialog og scener som fordres. At han fikk regiprisen nr Kaurismki dro hjem tomhendt, var kanskje ta i litt. Men, men. Stort sett synes jeg juryens priser var kloke, og bar preg av at de hadde lagt merke til hva som var filmenes sterke og svake sider. Mest gledelig av alt: Manusprisen til "Footnote", som ble noe skjemmet av en litt surrete regi, en film bare jeg og tre andre mente var ordentlig bra, men som vi i tillegg forsvarte overfor hvem som helt og nr som helst, tidlig i ken foran festivalpalasset og sent p natt med rosvin i middelhavskanten.

Utelivet i Cannes under festivalen er og blir litt for blingete. Det er litt mye lilla lys og hvite sofaer. Utover det er rivierabyen i mai et vidunderlig sted vre. Det slr meg om at jeg hadde vrt der som 21-ring, p et tidspunkt jeg bare ville til storbyer og jage rundt etter nye museer og teaterforestillinger, ville jeg kjedet meg ihjel. Som 30-ring kjenner jeg buzzet stige og skuldrene senke seg - samtidig - nr jeg str p Croisetten med Middelhavet foran meg og rekken med vakre hvite hoteller i ryggen og vet jeg har tid til spise lksuppe p terrassen p Carlton fr jeg kan g og se en vektig film om vanskelige relasjoner i en fransk eller amerikansk eller belgisk familie og ha alvorlige samtaler om den etterp. Jeg gleder meg allerede til neste r.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits