Provokatøren - Intervju med Lars von Trier

CANNES (Dagbladet): Og så nå som det var begynt å gå så fint.

I 2009 var det en oppsvulmet og skjelvende Lars von Trier som presenterte sin meget omdiskuterte ?Antichrist? under Filmfestivalen i Cannes. I år var det en ny versjon av den danske mesterregissøren, slankere og piggere, med et nylig tatovert ?fuck? over knokene på høyre hånd, som møtte pressen. Det gikk som det måtte gå. Von Trier surret seg inn i en absurd og sort spøkefull monolog om at han selv var nazist, fikk skuespillerne sine til å stirre stivt fremfor seg og journalistene til å veksle blikk, og ble to dager senere erklært persona non grata ved Filmfestivalen. At han ba om unnskyldning og bedyret at han slett ikke har nazistiske sympatier, hjalp ikke. Han får ikke oppholde seg på festivalpalasset så lenge festivalen varer.

- Der kunne jeg se ham som et menneske. Om det er noe fornuft i det jeg sa, er det dette: Vi må ikke klandre noen få individer for all ondskapen i verden, og dermed glemme oss selv. Det finnes en bitte liten nazist i oss alle, sier Lars von Trier.

Men han rakk å presentere ?Melancholia?, sin siste film, et mastodontisk dommedagsepos og en studie i depresjonens vesen. Her vet Lars von Trier hva han snakker om. Han har lidd av dype depresjoner store deler av livet.

- Følelsen av melankoli ligger under alt jeg har gjort, fortalte han da Dagbladet møtte ham på et landlig hotell utenfor Cannes på torsdag, bare timer etter at forvisningen var et faktum.

- Jeg tror den finnes i alle kunstverk som virkelig taler til oss. Her forsøker jeg å hente ut essensen i det. Tungsinn kan være en fristende følelse å forsvinne inn i. Det er noe du nesten kan leve gjennom. Det blir som et rusmiddel. Man burde ikke bruke det for mye. Plutselig er man ikke lenger i verden.

Skaperen av ?Riget?, ?Breaking the Waves?, ?Dancer in the Dark? og ?Dogville? har brukt mange av sine egne erfaringer i filmen.

- Jeg kan bare relatere til min egen depresjon. Min depresjon sprang ut av angst. Jeg har en følelse om du strir for mye med angst, blir kroppen din sliten, uttørket. Da kan du få en depresjon, og så klarer du ikke komme deg ut av sengen. Angst er en fryktelig ting for den det gjelder. Depresjon er en fryktelig ting for familien. For den som er deprimert, kan ikke gjøre noe for dem. Det eneste man kan gjøre, er å ta små skritt, og komme til punktet der følelsen kan kalles melankoli.

I ?Melancholia? er det Justine, spilt av Kirsten Dunst, som er innesluttet og sykelig nedstemt. Selv under sitt eget overdådige bryllup viker hun unna, rømmer fra festlighetene og møter ikke opp til de enkleste ritualene. Hun skyver fra seg ektemannen, familien og arbeidsgiveren. Men det skal vise seg at det var ikke så mye fremtid å ødelegge. For en blå planet kjent som ?Melancholia? har revet seg løs fra banen sin og er på vei mot jorden. Undergangen er, virkelig, nær. Justines søster Claire, spilt av Charlotte Gainsbourg, bryter sammen. Justine forholder seg helt rolig.

I et intervju publisert av det danske filminstituttet forteller von Trier at han ble inspirert av noe hans egen psykolog fortalte. Psykologen hadde sagt at deprimerte pasienter hadde det med å forholde seg roligere i krisesituasjoner enn de som i det daglige var i større likevekt. Melankolikerne er klare for det. De forventer at det går nedenom og hjem.

Selv har Von Trier det bedre nå, forteller han.

- Ettersom jeg selv har blitt mer moden, har jeg blitt flinkere til å glede meg over livet. Det betyr ikke at filmene mine kommer til å bli lysere. Slett ikke. Men personlig har jeg det lettere.

Det er Kirsten Dunst som spiller hovedrollen som Justine, som har arvet flere av filmskaperens egne egenskaper. Lars von Trier, som i filmene sine har det med å fremstille kvinner som enten manipulerende demoner eller vergeløse ofre utsatt for et utall fornedrelser, har flere ganger blitt spurt om kvinnesynet sitt. Men i ?Melancholia? er det en kvinne som er nærmest beslektet med ham selv.

- Kanskje dette er å lyve litt. Men å ta så mye av meg selv å skyve det inn i en kvinnerolle, føles på et vis mer ærlig overfor kvinnekjønnet. Jeg vil heller gjøre det enn å gå inn på områder jeg ikke vet noe om. Og forskjellen mellom kvinner og menn er nok uansett mindre enn vi tror.

Det var egentlig Penelope Cruz som skulle spille rollen som Justine.

- Men det viste seg at hun ikke kunne gjøre det. Å få kjepper i hjulene på den måten kan faktisk berike en film. Det oppstår et problem, du må løse det, du må gå i en annen retning enn du først tenkte. Det var det som hendte, som gjorde at vi kom i kontakt med Kirsten Dunst. Faktisk var jeg ikke så begeistret for noe hun hadde gjort tidligere. Men så møtte jeg henne og så potensialet som var der. Og det fungerte fint.

Wagnertonene bruser gjennom ?Melancholia? mens svære, barokke bilder av planeter som seiler mot hverandre, og Kirsten Dunst i brudekjole som skrider sakte, sakte gjennom en overgrodd skog innleder filmen. Kinolerretet blir som et svært 1800-tallsmaleri. Stor, besjelet natur omgir mennesker med mye indre uro. Lars von Trier selv beskriver filmen som sitt første virkelige dykk ned i den tyske romantikken.

- Jeg vet ikke hvorfor det fascinerer meg slik. Men Wagner har alltid vært viktig for meg, selv om det er hardt arbeid å høre på det. Det har også maleren Caspar David Friedrich vært. Samtidig vet jeg jo at her ligger kilden for hele estetikken til det tredje riket.

Også i intervjuet han ga før premieren snakket Von Trier lenge om sin interesse for det utvendige ved nazismen.

- Nazistene trippet ikke rundt. Jeg har alltid hatt en svakhet for den visuelle stilen deres. En Stuka vil overleve britenes Spitfire i fantasien vår, i tusen år fremover. Stukaen var en åpenbaring. Mye nazistisk design var fantastisk. De hadde store tanker.

Noe av det som imponerte regissøren ved nazistenes fly var at bombene de slapp var utstyrt med en liten fløyte.

- Det er overveldende kynisk men også et tegn på kunstnerisk overskudd. Noen tenkte: Hvordan kan vi gjøre disse bombene verre enn de allerede er? Fløytene var ment å bryte ned fiendens moral. Lyden av fløyten var så skremmende.

Allerede før ?Melancholias? premiere i Cannes var ett bilde fra filmen blitt nær ikonisk: Det av en naken Kirsten Dunst som ligger på gresset ved en elv i skogen og stirrer som forhekset opp på den blå måneaktige planeten som synker ned mot jorden.

- Nazistene verdsatte Wagner. Og de ville likt det bildet av Kirsten. Det er en nesten pervers tendens i dette stoffet, det vipper hele tiden på kanten til å være kitsch og dårlig smak. Derfor var det viktig for meg at det også var noe mer i ?Melancholia?, et annet uttrykk.

Lars von Trier tenker seg om et sekund. Funderer helt sikkert over alt som har skjedd på de 48 timene før intervjuet. Bestemmer seg for å snakke likevel.

- Nå sier jeg sikkert noe dumt igjen. Men det er virkelig noe lett nazistisk over denne filmen.

 

(Intervjuet stod på trykk i Dagbladet 21. mai 2011)

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits