Kongekampen - Om "Game of Thrones"

S dette var pussig.

Etter ha sett frste episode av "Game of Thrones" var egentlig min dom at dette var snn passe. Rettelse: Snn passe pluss. Jeg hadde blitt underholdt, jeg hadde blitt overbevist av det vakre vinterfotografiet fra Winterfell og skogene rundt The Wall. Men sammenligningene med "Sopranos" og "The Wire" virket fremdeles ganske skamlse. Viljelst nok er jeg igjen enig med panelet i Slate Magazines podcast Cultural Gabfest, som ppekte at "Game of Thrones" synes kreve uforholdsmessig mye respekt bare fordi de har mer og mer penhjertig sex'n'crime enn man er vant til se i denne ellers filmatisk sett ganske kyske sjangeren, og fordi hovedpersonene ikke er fullt s entydig onde eller entydig gode som i andre av de mest kjente kvasimiddelalderske filmballadene. Det intrigante, incestuse og p alle mter utrivelige tvillingparet Cersei og Jaime Lannister (Lena Heady og Nicolai Coster Waldau) er altfor diabolske i sin blonde brutalitet, og Ned Stark (Sean Bean) er litt for blodfattig rakrygget, selv om det ikke legges skjul p at han er s enerverende rettskaffen at det ogs gjr ham stri og usmidig og dermed srbar ved hoffet ved King's Landing.

For grunnen til at jeg har blitt s fortrolig med alle disse navnene, er jo nettopp at jeg har fortsatt flge med p serien. P den ene side gr den meg smtt p nervene - p den andre side er jeg s fordmt nysgjerrig p hvordan det gr. Gi det til forfatter George R. R. Martin og serieskaperne: De har klart konstruere et plott fullt av politiske renkespill som er like innflkte som de er fastlste, og en terrorbalanse som hvert yeblikk kan bikke over i en borgerkrig der utfallet er fullstendig i det bl. Det er storpolitikken og ikke psyken som er det mest interessante. Det er en kunst stable de rent materielle, relasjonelle forholdene s nennsomt opp at de stadig svaier i vinden og truer med tippe over hverandre. Slik skapes det en underlig nerve, ogs nr de eksistensielle betraktningene til kongsemnerne kanskje ikke lodder de store dyp. Men det er kanskje ikke s farlig. Til denslags har man alltids Shakespeare.

Nylig diskuterte jeg serien med min fantasykyndige venninne Tone. Hun ppekte noe jeg ikke hadde tenkt p: At serien i stor, kanskje for stor, grad bestr av snakkende hoder i mrke rom, og i liten grad benytter seg av sjangerens potensiale for store sveip over underfulle landskap. Jeg ser det poenget. Blandingen av majestetisk velde og nesten lynchsk vemmelighet slo meg i episoden som tok meg til the Eyrie, men utover dette det sant at bildene, hvorenn gode og tydelig pkostede, sjelden tillater seg de store sprangene. Nr det er sagt, merker jeg jeg i utgangspunktet er velvillig innstilt overfor tanken p dialog- og karakterbasert fantasy. Men dialogene burde kanskje hatt noe mer snert. Aidan Gillen, sist sett som overtent borgermesterspire i "The Wire", overspiller litt som den tyelige og allvitende skattemesteren Littlefinger - det blir rent for mykt og bltt og sleipt, det hele. Men, som det er blitt skrevet, allerede n er det egentlig bare kaste Emmy-statuetten over til Peter Dinklage, som i rollen som den kortvokste og klartenkte Tyrion fremstr som det nrmeste serien er kommet en virkelig minneverdig karakter. Det er storartet spill. Jeg spr meg om det i det hele tatt har vrt s store og karismatiske roller for kortvokste i populrkulturen - og kommer ikke p noen tidligere pionerer. Det var p tide det kom en.

Vignetten? Vidunderlig, naturligvis. Det er fremdeles HBO det er snakk om. Selv om den pompse musikken klr litt, og understreker at joda, om du skulle vre i tvil, vi er i et ironifritt paradigme. Se selv:

2 kommentarer

Otto Fure

02.06.2011 kl.02:07

God kommentar!

Skjnner ikke at alle gode dramaserier alltid skal sammenliknes med The Wire og Sopranos. Likheten bestr vel i at det er gode serier, og gode serier kjennetegnes av karakterer med dybde, bra dialog, og av gode, mindre historier som driver Den Store Historien? Dette har Game of Thrones, og det har Wire og Sopranos. Hva slags setting en serie er i er vel i utgangspunktet irrelevant, bortsett fra at det unektelig er noe forlokkende med en "thinking man's Lord of the Rings".

Tone

02.06.2011 kl.08:54

Det denne historien har i bokform er et fantastisk persongalleri. For hvert kapittel dykker man dypt inn i en av de utvalgte personene, og slik fr man historien presentert fra bde Catelyn og Tyrions side. Man kan like eller mislike hver enkelt, men man forstr dem alltid. Og ofte ender man med elske dem. (Mine favoritter er Bran, Tyrion og Arya.)

De intrikate sammenhengene og renkespillene lar seg selvsagt noks takknemlig overfre til tv-skjermen, og det er et interessant og ubarmhjertig politisk scenario Martin har streket opp. Men man elsker ikke karakterene p samme mte. Fy, hvor det svir nr Lady blir henrettet i boken. Det gjr det ikke i samme grad i serien.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits