"The grotesquely obscene and the charmingly promiscuous" - Om anmeldelsen av Stieg Larsson i New York Review of Books

Noen ganger kan man lete overraskende lenge etter et ganske enkelt ord. Som "spade". I siste utgave av New York Review of Books anmelder forfatter Tim Parks de tre Millennium-bkene til Stieg Larsson, og kaller hageverktyet ved sitt rette navn. Overskriften p anmeldelsen er "The Moralist".

Selv leste jeg de tre Millennium-bkene fordi jeg skulle anmelde filmene. Jeg jobbet meg mysommelig gjennom alle tre, selv om jeg falt av med et brak etter den frste boken. Nr det er sagt: Seksjoner av "Menn som hater kvinner" fungerte utmerket som pageturner og pirret puslespillnysgjerrigheten. Dramaturgien slo meg ogs som fascinerende - fascinerende i at den faktisk fungerte, selv om den var spass uortodoks - med en etablering som strakk seg over nr to hundre sider fr intrigen skjt fart - og da satt leseren p s store mengder kunnskap at intrigen kunne bli mangslungen uten bli forvirrende. Lisbeth Salander var uten tvil et nytt og forfriskende tilskudd til populrkulturens flora av handlekraftige helter, med sin aggressive, Aspergers-aktige fremtoning. Sterke, bestemte kvinner fantes i sjangeren fra fr, i massevis, men ingen, tror jeg, som var s ekstrem og asosial og samtidig en klar heltinne. Larsson skjnte hva for en potensiell karisma det ligger i det asosiale: Nr Lisbeth bryr seg s lite om hva omgivelsene mener om henne, blir det de rundt henne, ressurssterke menn sjefer og oppdragsgivere, som m trippe etter henne og fye seg etter hennes luner. Hennes mangel p interesse for dem og sakene de strir med gjr dem usikre og smtt underdanige. Det er en ganske interessant dynamikk.

En stund.

For det frste begynner sprket rimelig raskt g bortskjemte lesere p nervene. Jeg husker det som banalt og fylt av gjentagelser.

For det andre fungerer Lisbeth Salander klart best som den som bistr med oppklaringen av en sak som er henne uvedkommende, forsvinningsgten i frste bok, enn som offeret hun blir i de pflgende bkene. Den harmdirrende oppramisingen av forbrytelser og overgrep som er begtt mot henne av hyt plasserte svenske samfunnssttter, er nesten pervers. Det verste overgrepet slo meg likevel som det som ble begtt mot "show don't tell": Det er nok boksider i trilogien, og et provoserende antall av dem brukes til fortelle hvilke lidelser Lisbeth har blitt pfrt og hvilke overmenneskelige kvaliteter og egenskaper som har gjort at hun har kommet seg gjennom dem og n jager og overvinner sine fiender, n etter n. Dette er skryt, og skryt er kjedelig hre p, selv nr det skrytes av noen andre, og denne andre i tillegg er en fiktiv person.

For det andre settes forfatterens forelskelse i sin egen hovedperson opp mot raseriet mot de andre, de slemme, de forskjellige representantene for overklasse og vrighet i Sverige, alle som n med hemmelige historier bak seg er man ikke ser skogen for bare svin. N finnes det selvsagt mye grums i svensk overklasses historie, blant annet i de nazistiske forbindelsene fra krigen, og det finnes mye grums i Sverige generelt, som i de fleste samfunn, og benytte og belyse dette i en krimroman, er slett ingen drlig id. Men det var noe med mten det ble gjort p som slo meg som smtt ubehagelig. Og s kommer alts Tim Parks og setter ord p det.

Parks gr inn p de seksuelle forholdene i romanene og skriver:

"The reader is thus prestented with quite an array of sexual behavior, all strictly divided into the grotesquely obscene and the charmingly promiscuous (...) Notably, all sexual encounters in which men take the initiative are violent and pathological; all encounters in which women run the relationship (avoiding commitment) are okay. There is nothing in between and no space for the conventional, assertive male libido. One might say that the emphasized and elaborately fantasized ugliness of one kind of sex makes the softer variety the only one possible and permissible".

Nettopp dette var noe av det som gjorde meg ukomfortabel med Millennium-serien: Den moralske sort/hvitt-holdningen, blottet for grsoner. Forfatterens/fortellerstemmens drlig funderte selvsikkerhet i moralske sprsml: Fordi Larsson er s trygg p at retten er p hans side, p at han forsvarer svakerestilte ofre mot overgripere fra vre sjikt, kan han fremstille Lisbeths fiender som grenselst slette og sadistiske og til gjengjeld foreskrive den straffedom han finner mest smmelig. Det er forvrig et trekk som ogs irriterer meg nr den dukker opp i samfunnsdebatten, dog selvsagt uten Larssons lett barbariske brutalitet, men som ogs der har det med komme fra den politiske venstre fly. Uten at dette er noen beskrivelse av et politisk syn per se - naturligvis ikke - fester jeg meg iblant ved en form for argumentasjon der dirrende moralsk indignasjon ledsages av at de skrivende selv bruker ganske sterke og ladede ord om sine meningsmotstandere, uten at dette virker for dem som et paradoks. I Millennium-trilogien fremstilles leger, advokater og representanter for det offentlige Sverige, med unntak av noen f dissidenter, som tvers gjennom korrupte, mer opptatt av beskytte hverandre enn gjre det som er riktig. Larsson generaliserer og fordmmer samtidig som han anklager andre for gjre det samme. Det er ikke spesielt sympatisk.

Til sist i artikkelen skriver Parks om makten hackeren Lisbeth fr nr hun setter seg ved tastaturet, og oppsummerer Larssons verdenssyn slik:

"It is through the computer screen that the free individual can hack into the evil world of the great corporation with its corrupt practices and pedophile porn rings and begin the duty or the fantasy of striking back (...) The hidden organization that conditions and controls us is the antithesis of individualism and its natural enemy, an evil extension of the potenitally perilous family that wields such power over us from birth, or the traditional marriage that restricts our sexual encounters, or the incompetent if not nakedly evil state that tangles us in a web of bureaucracy and is always complicit with organized crime. From all these things, Salander shows us how to be free".

Dette er en god beskrivelse. Imidlertid slr hele Salander-skikkelsen meg, bde prvelsene og frihetsbegjret, som noe av en tenringsaktig fantasi der opposisjonen og opprret er det definerende. Og det gjr en kanskje mer ufri enn noe annet.

3 kommentarer

suziluz

05.06.2011 kl.17:28

Ja, jag kan inte annat n hlla med. Fr mig har det varit ett stort mysterium varfr bckerna har slagit an s kraftigt (utver det uppenbara faktum att det var spnnande med postum utgivning och brk mellan arvtagarna.) Jag kmpade mig igenom den frsta och fick ofta motst lusten att blddra frbi saker. Den andra lste jag halva, sedan gav jag upp. Bckerna r i mina gon oredigerade och hade mtt bra av en ganska strng redaktr och sprktvttare, och karaktrerna knns fr mig karikerade, som tecknade figurer.

Och ja, det dr med sexet. Inte en enda person i Larssons bcker har ett A4-samliv eller sexliv. Visst, kanske att Stieg Larsson ville fram till att gemene man r mer pervo n ngon av oss r beredd att visa, men... Det vete fan, rligt talat. De flesta av oss gillar ju att kramas.

Och on a more personal note - jag LSKAR din blogg.

06.06.2011 kl.20:30

On a personal note - jeg elsker bloggen din.

Spass mye at jeg sluker tidligere bloggposter og krysser fingrene for at du kan fortelle meg hvilke bker jeg bare M lese i sommer. Jeg liker deg og bloggen din spass mye at jeg tenker at nr du er gren nok til kjpe en Chanel-veske, er det greit for meg ogs.

Inger Merete

08.06.2011 kl.15:18

Men tusen takk, begge! Suziluz: Ja til klemmer. Ukjente kommentator: Ja til Chanel-vesker! Men himmel, har jeg skrevet om det kjpet her? Det er jo snt man kanskje br holde for seg selv at man driver med.

Jeg skal se om jeg kan komme med noen bokanbefalinger!

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits