Den vakre volden - Intervju med Christiane Kubrick og Malcolm McDowell

Egentlig var det meningen at folk skulle le.


At de skulle more seg over se sin egen verden fordreid og elevert til en brutal futuristisk fantasi der den mest livsbejaende musikken i verden ble brukt ikke bare som akkompagnement for, men som inspirasjonskilde til, de forferdeligste forbrytelser, som igjen skulle framkalle ren og skjr fryd i dem som utfrte dem. Over at Beethovens niende symfoni, oden til gleden, sgar, ble ulselig knyttet til de mest overdrevne, overddige og nennsomt regisserte overgrep. Det var satire det skulle vre.


Men da A Clockwork Orange, mesterregissr Stanley Kubricks film basert p Anthony Burgess' roman, hadde premiere i 1971, var det f oppoverkurver spore i munnvikene p kinopublikummet. De som hadde vget seg inn p Kubricks film ble sittende urrlige og lydlse. Aldri fr hadde noen brakt volden og det vakre sammen p en slik mte, og formidlet det tunge og mrke med slik uhrt letthet.

- Da vi spilte inn filmen, trodde jeg vi laget en komedie, en svart komedie.


Det sier Malcolm McDowell, som gestaltet den ikoniske hovedrollen som den bowlerbrende psykopaten Alex, nr Dagbladet mter ham under filmfestivalen i Cannes, frti r etter filmens frste mte med publikum. Filmen ble vist under filmfestivalen i en restaurert utgave.


-Men da jeg s den sammen med syttitallspublikummet i USA, satt de som forstenet. Og jeg tenkte: nei, de likte den ikke. Jeg tror det var den psykologiske volden som satte dem ut, for det er jo knapt blod i A Clockwork Orange i det hele tatt. Uansett fikk de ikke med seg humoren.


I romanen, og filmen, blir den empatilse gjenglederen Alex innhentet og plassert i et program i regi av myndighetene. Der blir han avlrt sine voldelige impulser og manipulert til bli kvalm hver gang han vurderer gjre noe vondt mot andre. Det skjer automatisk, ufrivillig.


-Budskapet i filmen er at mennesket er fritt til velge, enten det velger den ene veien eller den andre, sier McDowell.


-Og at vi br bli gitt det valget, som individer og som samfunn, uten at styresmaktene skal gripe inn og forandre hva vi er. Vi er gode og onde. Du m ta det onde med det gode.


Til stede i Cannes er ogs Christiane Kubrick, Stanley Kubricks tredje kone, som overlevde ham. Hun levde tett p prosessen fram mot premieren. Kubrick jobbet hjemmefra, og Christiane delte stuene og kjkkenet sitt med assistenter og kostymrer.


-Presten i filmen er den eneste som sier at Alex ikke kan kureres, sier hun.


-Fordi nr du fratar ham den frie vilje, er han ikke lenger noe menneske. Om du vil vre et menneske, m kroppen din vre som en datamaskin som gir deg tilgang til alle filene. Og s m du finne veien selv, ved hjelp av hjertet ditt, sjelen din, hva du n velger kalle det.


Det gjr vondt vre selvbevisst og selvanalytisk, mener Kubrick.


-Du kan knapt fatte en avgjrelse fordi valgene er s enorme. Nr Alex m kaste opp hver gang han drmmer om gjre noe flt, fratas han dette valget, og det er en fryktelig straff. Samtidig som man m sprre seg: Hva skal man gjre med en som ham?


Alex har ingenting som holder ham igjen, ingen empati. Han beveges ikke nr de han slr og voldtar skriker. De oppspilte ynene ser heller ut til vitne om en blge av adrenalin.


-De som har ondskapen tett innp seg, aner ikke hva de skal gjre med den, sier Kubrick.


-De reduseres til jamrende sm pytter fordi de ikke klarer stanse den onde. grte hjelper ikke. De eneste som har bruk for Alex er styresmaktene, fordi styresmaktene alltids kan bruke ondskapen som finnes i deres egen befolkning, som et redskap. Mitt hjemland er det fremste eksemplet.


Christiane Kubrick er opprinnelig tysk og var fjorten r da andre verdenskrig sluttet.


Stanley Kubrick ble som besatt av Anthony Burgess' eksperimentelle roman da han leste den frste gang.


-Det er en uhrt historie, en skummelt god historie, sier Kubrick.


-Jeg leste den frst og syntes det var en smertefull opplevelse. Det er en roman som trr alle for nr. Den frer leseren inn i en selvransakelse som kan vre vond, srlig i angelsaksiske samfunn der alt ubehaget kostes under teppet. Men Stanley forelsket seg i den.


Hun husker godt hvordan det n ikoniske kostymet til Alex og hans droogs, kumpanene slik de omtales i romanens og filmens kaldkrigsinspirerte nysprk, ble til.


-Vi hadde det s morsomt, vi prvde ut en rekke kostymer og fant p alt mulig. Alle stakk innom, alle hadde noe de ville si om hvordan klrne burde se ut. Drakten til Alex s veldig aggressiv ut fordi den var hvit, og fordi hvitt blir s lett skittent. Etter hvert ser han verre og verre ut.


Malcolm McDowell var aktiv cricketspiller, og en dag stakk han innom Kubrick-hjemmet med cricketdrakten sin i bagasjerommet.


-Jeg viste drakten til Stanley, og han ba meg med en gang ta suspen p utsiden av klrne, forteller han.


-Og han syntes det var morsomt. Og s fant vi en stor eske med hatter, og det var jeg som foreslo bowlerhatten, fordi bowlerhatten symboliserer det respektable London. Let's really fuck'em, sa jeg.





Alex' falske yevipper, som han brer p det ene yet, kom fra en morobutikk i Kensington.


-Dagen etter vi fant dem, ringte Stanley meg og sa han hadde tenkt p det ha falske yevipper p ett ye, og at han mente det ville vre passelig nifst. Fordi nr du ser p ansiktet hans, tenker du at noe er galt, noe er rart, men du kan ikke sette fingeren p hva det er. S skjnner du at det er yevippene.


For McDowell var det en fest og en frustrasjon, i omtrent like store deler, bli gitt en rolle som Alex.


-Det var umulig f noe som helst ut av Stanley, minnes han.


- Han ville ikke tolke karakterene noe srlig. Det var det jeg ansatte deg for gjre, kunne han si. Kubrick var mer opptatt av lyset og kameralinsen.


Hva er essensen her?, spurte McDowell. Jeg vet ikke, svarte Stanley Kubrick.


-Det jeg tenkte jeg mtte gjre, og som ikke egentlig hadde vrt gjort fr, var gjre ham morsom, og gjre ham likandes. Han er en voldtektsmann og en morder. S hvordan skulle jeg f publikum til like ham? De mtte like ham, like noe i ham, ellers ville de ikke orke flge livet hans i to timer. P slutten mtte de fle en slags sympati eller forstelse.


Frti r seinere tror McDowell han fikk til nettopp dt.


-Og jeg tror mange av filmens kritikere p den liberale siden hatet nettopp dt. De hatet bli manipulert, som de mente de ble, fordi de ble tvunget til ha sans for en dypt umoralsk mann.


For det skortet ikke p forargelse. Fra en rekke hold ble Stanley Kubrick anklaget for glamorisere vold. New York Times kalte regissren en fascist p lederplass. I Storbritannia kjrte The Sun en kampanje for f filmen tatt av plakaten.







Akkurat den drmmen skulle bli sann, men p et annet vis enn avisa s for seg. Kopister begynte gjennomfre forbrytelser som liknet det Alex gjorde i filmen. Kubrick-familien fikk truende brev og telefoner.


-Fremmede mennesker kom til huset vrt. De snakket til barna vre, sier Christiane Kubrick.


-Stanley fikk alltid bde kjrlighetsbrev og hatbrev, det var slik livet vrt var. Men til sist kom det alvorlige trusler. Nr politiet plutselig str i stua din, tar du det alvorlig. Vi ble redde.


Kubrick fryktet for familiens trygghet, og fikk produksjonsselskapet Warner Brothers til trekke filmen fra kinoene. I 27 r var det umulig se A Clockwork Orange i Storbritannia. S kom noen drypp av noen kinovisninger. VHS- og dvd-utgivelser fulgte.


-Stanley var opprrt, sier enken hans.


-Og han flte seg ikke skyldig. Forbrytelsene i kjlvannet av filmen var ikke hans feil. Kriminelle fester seg ved hva det skal vre. Om det ikke er noe annet ta tak i, griper de til religion.


N kommer en jubileumsutgave p dvd. Og nr kinopublikummet n ser Alex og hans droogs valse seg fra voldtekt til voldtekt i strengt koreograferte scener og kjre en stjlet bil som hveser gjennom natta og tvinge andre biler til kjre ut, mens kjlige synthesizertoner polerer rskapen blank, er det ikke i sjokkert taushet.


-Jeg s den med et ungt publikum for tretten r siden, og de lo gjennom hele filmen, sier Malcolm McDowell.


-Og da datteren min begynte p universitetet, ringte hun hjem og sa: Pappa, du aner ikke hvor mange som har bilde av deg p hybelen.


Det var da hun skjnte at dette kanskje var en film hun burde se.

(Intervjuet stod p trykk i Dagbladet 2. juni 2011)

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits