Den skjeve scenen - Om likestilling i teaterverden

Mannlige skuespillere tjener mer enn kvinnelige. 48 % mer, faktisk. Dt kom fram av innlegget til Hauk Heyerdahl, ny leder av Norsk Skuespillerforbund, under et seminar i forrige uke. Grunnene er enkle: Det finnes flere, strre og bedre roller for menn.

Professor Ronnie Hallgren ved Teaterhgskolan i Gteborg var klar: Allerede i opptaksprosessen, under en kanon av mannlige pedagoger, lser man seg til et sett oppfatninger. Han ville ha en kjnnsbevisst pedagogikk, og et normkritisk og normskapende teater som ville kunne endre hva som er normalt, nytralt og nskelig. Og han trodde en ny generasjon teaterarbeidere og teaterpublikum ville omfavne de nye normene.

Visningen av skuespillerutdanningen i Nord-Trndelags oppsetning av Peer Gynt syntes illustrere disse ambisjonene. Tittelrollen ble delt av seks skuespillere, hvorav tre kvinner, mens bde Den Grnnkledde og Anitra ble spilt av en mann. Peer vil vre fri, uavhengig av klasse, uavhengig av kjnn, skriver regissr Nina Wester i programmet.

Det er noe paradoksalt ved Hallgrens syn. Scenen er en symbolsk arena, der vi tolker det vi ser i lys av andre kunstneriske opplevelser og egne erfaringer. Ogs kjnnsroller. velte om p disse, som la menn spille roller ment for kvinner og omvendt, vil vedbli vre et iynefallende normbrudd. Nr man ser en mann i kjole p scenen, vil man sprre seg om hva dette grepet skal bety.

I Nord-Trndelags oppfinnsomme Peer Gynt var det verdt merke seg at kvinnene fikk vre en realistisk Peer, mens Den Grnnkledde og Anitra ble karikaturer i drag. Det samme skjedde da Den Nationale Scene satte opp Macbeth i 2006. Nettopp at mennene spilte kvinner, var selve poenget. Det overdvet deres andre sider. Det eksistensielle ble underordnet det kjnnspolitiske. Skuespillerens status som kvinne eller mann, og flgelige plassering i en uventet rolle, ble framstilt som det mest interessante ved ham eller henne. Er dette vre uavhengig av kjnn?

Selvsagt kan kjnnsroller snus p hodet uten at annerledesheten i dette er det frste en tenker p. Ingunn Beate yen var sterk i sin prisbelnte hovedrolle i Shakespeares Richard II. Men for den som vil styrke og synliggjre kvinnene p norske scener, og betale dem bedre, virker det usmidig og urealistisk satse p at teaterpublikummet vil glemme sine forventninger til og forestillinger om kjnn.

Det er et faktum at deler av teaterverden vil vedbli vre tradisjonell. Det er vanskelig fylle en hovedscenesal med noe annet enn en etablert klassiker av en feiret dramatiker. Forkjrligheten for og forpliktelsen overfor det klassiske repertoaret, som for det meste er skrevet av menn og frontet av store mannsroller, gir mannlige skuespillere bedre utsikter til utfordrende roller.

Samtidig er strsteparten av teaterpublikummet kvinner. De kjper nr 2/3 av Nationaltheatrets billetter. Som alle mennesker, har de behov for f sine historier fortalt. Snarere enn g inn for forandre publikums forventninger vil det vre en mer pragmatisk strategi for den som vil utjevne skjevhetene lete, omhyggelig, srlig i den nye dramatikken, etter materiale med prominente og fascinerende kvinneroller.

Men den overordnede ambisjonen m alltid vre kvalitet, at rollene, mannlige som kvinnelige, rommer dimensjoner som kan gjre dem relevante for alle som ser p. Bare i dt ligger en mulig frihet fra kjnn.

(Teksten stod p trykk i Dagbladets Signaler-spalte 13. juni 2011)





Ingunn Beate yen i tittelrollen i Shakespeares "Richard II". Foto: Leif Gabrielsen/Det norske teatret.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits