Rosencrantz og Guildenstern - Om to areaner i London

LONDON (Dette er ikke en blogg): Salg p Harrod's! Niqab-damer i fotsidt sort str og vurderer burgunderrde blonde-bh'er fra Agent Provocateur i lingerieavdelingen. Toalettbesk m planlegges med omhu. Albuete fashionistas forarger soignerte stamkunder. Bare timer senere forarger jeg selv opptil flere draktdamer idet jeg skyfler meg forbi dem med fire poser for ta plass i salen p Royal Theatre Haymarket. Anledning: Tom Stoppards "Rosencrantz and Guildenstern are dead", regissert av Trevor Nunn.

Dette var ikke teater for frigruppefolket. Pyntelig publikum i duebl plysjseter, omgitt av vegger av mrkt tre og med gullsnirklete paneler. P scenen: En ganske forutsigbar oppsetning, rammet inn av syleganger skipsmaster og et og annet stort trefat, i flatterende ettermiddagslys. Selv synes jeg ikke det gjr noe om det er forutsigbart s lenge det er fint. En god oppsetning av Stoppards eksistensielle komedie vil handle mye om turnere de srs velformede dialogene med godt spill og god timing, og det gjr bde Jamie Parker og Samuel Barnett - kanskje saerlig sistnevnte som gir Rosencrantz en slags stadig tilbakevendende barnlig vantro som passer godt med hans ofte absurde resonnementer.

A propos absurd. "Rosencrantz and Guildenstern are dead" er ved en rekke anledninger blitt beskrevet som et Beckett-stykke dumpet midt oppi "Hamlet". Nunns pningsscene, der de to sitter ved foten av et tre og forsker huske hvor de kommer fra og hvor de skal, setter vente-p-Godot-stemningsleiet umiddelbart. Og det har virkelig en sregen effekt nr de to birollene i "Hamlet" str og tenker og tviler, sjelden lengre enn til neste sving og iblant mot den vage, skumle dden de ikke vet nr vil inntreffe, midt i en intrige som er s til de grader velkjent og omgitt av replikker som er blitt ikoniske, som forteller publikum - men ikke de to - akkurat hvor nr sin egen dd de er. "Rosencrantz and Guildenstern are dead" er fryktelig fatalistisk. Individuelle valg betyr lite, og blir bare ffengt fekting. Hoffmennene prver intenst finne ut hva som egentlig skjer, hvis historie det egentlig er som fortelles, hvordan de selv skal forholde seg - og fr de har funnet ut av dette, lenge fr de er klar for det, er den over. De setter det meste av sine krefter inn p komme seg til neste punkt p programmet, utfre neste oppdrag som de ikke helt skjnner hvorfor de fr i fanget, og lurer vagt p hvordan den store historien ser ut. Plutselig vet de det.

Det var vel dette som ogs traff The Guardians kritiker, som gjorde at han skrev: "More than any previous version, Nunn's production underscores the fact the play [sic] is a prolonged meditation on death. Rosencrantz, in particular, is haunted by the subject, he tries to guess what a state of non-being is like and, in the play's most resonant line, suggest: 'we must be born with an intuition of mortality'".

Ogs er det litt morsomt at Stoppard aldri gir dem mer historie enn hva Shakespeare gir dem - de to er presis like bakgrunnslse som i "Hamlet" og, ikke minst, like lette forveksle. Omgivelsene lurer stadig p hvem av dem som er hvem. Det gjr de selv ogs.

S det var en fin kveld i teatret. Selv om jeg ikke kan annet enn tenke med noe ergrelse over at "Richard III" med Kevin Spacey i tittelrollen, regissert av Sam Mendes, ikke ble spilt i kveld, men i morgen - mens jeg sitter p Gatwick og venter p at ombordstigningen skal begynne.

Ja ja.

N: Hotellseng.





Rosencrantz (Samuel Barnet) og Guildenstern (Jamie Parker) vet enn ikke hva som venter dem. Stakkars.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits