For pent - Om "The Cult of Beauty" og Toulouse-Lautrec

De to dagene mine i London i forrige uke stod i den lett anmassende estetikkens tegn. For det første gjennom innkjøp av tre par deilig skjøre stiletthæler som jeg virkelig trengte de femti prosentene på. For det andre gjennom utstillinger, gjennomført m/kantete og skubbete papirposer med stoffsnorer, først på "The Cult of Beauty" på Victoria & Albert og dernest på "Toulouse-Lautrec and Jane Avril" på Somerset House. 

 

"The Cult of Beauty" tar for seg den dekadente, dandyfiserte skjønnhetskultusen som oppstod på 1860-tallet og utviklet seg frem mot fin-de-siècle, med folk som prerafaelittene Dante Gabriel Rossetti og Edward Burne-Jones, og, senere, Oscar Wilde, i spissen. Det var en svær utstilling, der museet selv, passende nok, hadde gått lett amok med effekter, malt hver del av utstillingen i en egen farge og projisert stiliserte tegninger av påskeliljer og påfuglfjær på veggene. Det var i det hele tatt veldig mye påfuglfjær på fremvisning. Men det var morsomt å få et historisk perspektiv på det - jeg hadde vel egentlig ikke tenkt på at "art for art's sake" ikke så mye var et opprør mot tidens estetikk som mot dens moral, og at kravet om at kunsten skulle verdsettes ikke etter sitt oppbyggelige innhold men etter sine egne parametre, er lett å ha sympati for. Det gir også større forståelse for hvorfor de ofte rødhårede kvinnene med sløret blikk i bildene var så provoserende for mange, dette var ikke etablissementsfruer kledd opp som greske gudinner eller greske gudinner kledd opp som etablissementsfruer, men skuespillerinner, dansere og andre tvilsomheter, utvalgt og portrettert på grunn av utseende og utstråling og evne til å signalisere stofflighet og sanselighet, livets rent følbare nytelser. Ikke overraskende var mange av dem elskerinnene til kunsterne som kjærlig portretterte dem og viste dem frem for et like mye pirret som skeptisk publikum.

 

Jeg skal tilstå en viss sans for denne estetikken, særlig når den glir over i art nouveau, når den blir holdt noenlunde i tømme og ikke blir for overlesset, og når den gis en eller annen brodd, som når forgjengelighet og forfall anes under ferskenhuden og kronbladene. Aubrey Beardsley, som illustrerte flere av Oscar Wildes tekster og som godt kunne vært bedre representert på den muligens litt for store og sprikende "The Cult of Beauty"-utstillingen, var vàr for denne spenningen. Jeg synes også jeg så den i en artig utstilling av tidlig naturfotografi på Musée d?Orsay i Paris i mars. Leken med skogs- og hageformer, stengler og blader, kan være skjelmsk og morsom.

 

 



 

 

Men denne nerven er jo ikke alltid der. Og den massive ansamlingen av insisterende skjønnhet I "The Cult of Beauty"-utstillingen ble rett og slett litt for mye for meg. Jeg merket jeg beveget meg stadig fortere. Noen artige perspektiver og bilder til tross: Når skjønnhet er det høyeste og fremste målet for en kunstner, blir virkelig resultatet som regel ganske flat og lite fengslende. Og det blir kitschy. Og det oppleves sjelden som maktpåliggende å stå særlig lenge foran et Rossetti-maleri.

 

Da var det mer spennende å komme til bildene fra noenlunde samme periode i den lille, konsentrerte Toulouse-Lautrec-utstillingen på Somerset House. Utstillingen fokuserte på Toulouse-Lautrecs bilder av den eksentriske danserinnen Jane Avril, som hadde vært innesperret på mentalinstitusjon før hun ble en myte med sin "særegne, rykkete dans" på Paris' skrå bredder. Det mest berømte, plakaten fra Jardin de Paris, var selvsagt på plass. Men selv ble jeg mer fanget av de andre bildene, portrettene av Jane utenfor scenen, der hun går eller ankommer, stadig med det samme lett poserende, lett sardoniske ansiktsuttrykket. Det er et verdensvant ansikt som ser ut fra alle bildene, det har en slags livstretthet som jeg fikk en følelse av var både oppriktig og litt påtatt, og det eksisterer ikke I den opphøyde skjønnhetssfæren der prerafaelittenes falne muser lever sine liv. De fremstår som maskuline fantasier der Jane oppleves som veldig, veldig virkelig. Og jeg ble stående mye lengre foran bildene av henne enn foran de av Rossettis rødhårede forførersker.

 





Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits