Det virrende mennesket - Om Dan Arielys "Predictably Irrational"

Hvordan forst det irrasjonelle? Etter at jeg hadde skrevet dette blogginnlegget fikk jeg en melding fra Andreas der han anbefalte meg Dan Arielys "Predictably Irrational", som handler om irrasjonalitet i et konomisk perspektiv - rett og slett konomifaget sett gjennom adferdspsykologi, sett fra ststedet til en pragmatiker som undrer seg over at hans fagfeller ikke tar innover seg menneskenaturens mange svake og omskiftelige sider, og gjr rom for disse i teoriene sine. Ariely er professor i nettopp psykologi og adferdskonomi. Jeg var i utgangspunktet velvillig innstilt - jeg liker godt nr teoretikerne, uten moralisere, gjr rom for og viser forstelse for at mennesker er forfengelige og febrilske og lettpvirkelige. Jeg tror p snne folk.

Boken? Jo, den er en munter og muntlig gjengivelse av et utall eksperimenter som alle gr ut p det samme - vise at fornuftige folk handler ufornuftig nr potensialet for vinning og tap er til stede. Jeg tenkte at noen av forskene kanskje verken var s oppsiktsvekkende eller s entydig underbyggende Arielys teser som han hevder, men jeg har kost meg, og knist gjenkjennende, over hans kategorisering av akkurat hva som fr oss til gjre teite ting, og p hvilken mte vi gjr det.

Blant annet peker han p hvordan vi vegrer oss i det lengste for lukke igjen drer og snevre inn valgmuligheter - det vre seg elskere/jobber/studieretninger - selv om vi penbart ville vre tjent med gjre et valg og konsentrere oss om n retning, og fort ender opp med bre oss selv for tynt utover og bli rastlse p grunn av alt vi fler vi gr glipp av. Han mener vi alltid ofte setter for hy pris p eiendeler vi har hatt lenge, og ikke ser at andre kan vurdere dem lavere, fordi vi glemmer den sentimentale verdien som er blitt lagt til gjenstanden gjennom mange r. Han beskriver hvordan vi sammenligner et tilbud med de umiddelbart tilgjengelige alternativene, noe som blant annet gjr det lett fr smartingene i The Economist presentere et spekter av abonnementsalternativer som fr leserne til velge det mest omfattende. Og han peker p at om du skal kjpe en penn til frti kroner, og fr vite at den koster tyve i en butikk en liten spasertur unna, vil du hyst sannsynlig g til den andre butikken - men om du skulle kjpe noe dyrt, som et stereoanlegg, ville du ikke gtt en omvei for en tyve kroners gevinst - selv om det du tjener i begge tilfeller er likt.

Dog, nr jeg tenker meg om, akkurat det siste poenget lurer jeg p om er i ferd med miste validitet blant velstende nordmenn. Hvor mange ganger har jeg ikke tatt med meg melk fra 7-Eleven, fordi jeg ikke gidder stikke opp til den enn pne matbutikken? En del, ja.

Det var ikke s rart det var akkurat Andreas som anbefalte meg denne boken. Ariely er utvetydig i sin advarsel mot stole p at "markedet regulerer seg selv" og at mennesker med ansvar for og herredmme over store summer vil handle rasjonelt, ogs nr det str mye p spill for dem selv og andre. Han foretrekker klart et styresett der reguleringer og kjreregler forsker veie opp for dette og sentrale myndigheter spiller en rolle som vennlig rettleder for vaklende og lettpvirkelige enkeltmennesker svel som bedrifter. Og selv om man ikke vil kunne motst innvende at de som jobber i staten iflge Arielys egen logikk vel vil kunne opptre akkurat like irrasjonelt som bde aksjemeglere og stormannsgale enkeltpersoner, s er tanken om at det er noe eller noen som har lagt fringer for oss og for dem, slik at vi ikke sklir helt ut vre konomisk mest opphissede yeblikk, lett si seg enig i.

Og da er det rent s jeg tilgir Ariely for at han i begynnelsen i boken gjengir det bermte What a piece of work is man-sitatet fra Hamlet, to ganger, og begge ganger sier at dette uttrykker Shakespeares tro p menneskenes muligheter og fornuftens potensial, hvilket han karakteriserer som et vakkert, men utilstrekkelig perspektiv - skjnt han andre gang pner for at Shakespeare kan ha vrt ironisk. Dan, la meg oppklare noe for deg. Bruddstykket du gjengir er flgende:

What a piece of work is a man - how noble in reason; how infinite in faculties, in form and moving; how express and admirable, in action; how like an angel, in apprehension; how like a god; the beauty of the world; the paragon of animals.

Om du hadde lest to linjer til, ville du sett at Hamlet sier:

And yet to me what is this quintessence of dust? Man delights not me.

Shakespeare er ikke kanskje ironisk. Dette er noe Hamlet sier p et punkt hvor han har "mistet all glede" og hvor verden, og menneskeheten, fremstr p sitt mrkeste for ham. Det er alts slett ikke en hyllest til menneskeheten, hvor lyst og lfterikt det enn kan virke frst, fordi kulminasjonen er at dette ikke er stort skrive hjem om.

Yndlingspoenget mitt i boken finnes i det nesten rrende kapitlet om hvordan vi overpriser det vi allerede eier og liker, med en betimelig advarsel mot knytte seg for sterkt og hardt til det man allerede kjenner og er glad i. For en som iblant irriterer seg over det forutsigbare og programmatiske i samfunnsdebatten, er dette gode ord:

Ownership is not limited to material things. It can also apply to points of view, Once we take ownership of an idea--whether it's about politics or sports--what do we do? We love it perhaps more than we should. We prize it more than it is worth. And most frequently, we have trouble letting go of it because we can't stand the idea of its loss. What are we left with then? An ideology--rigid and unyielding.

ja.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits