Bølgene

 

Det hender jeg ler, også nå.


Det hender vi glemmer oss bort og oppfører oss som om dette er helt vanlige dager. Tuller og fniser. Selv når vi står kloss inntil det som har hendt. Som i de matt lattermilde forsøkene på å finne riktig kø blant fem forskjellige forslag da vi skulle legge ned rosene våre ved domkirken på mandag.


Så skyller det innover oss igjen.


Det hender vi snakker om alt vi snakket om før. Om film. Om sex og kjærlighet. Jeg sitter ved siden av venninnen min og forsøker på venninners vis å tolke sms'en fra ham hun er småforelsket i.


Så ser vi et bilde på en nettavis, av et åpent ansikt med et fast blikk, under overskriften «savnet». Portretter av glatte, upregede, uferdige tenåringer, hentet fra Facebook eller en lokalavis, eller, med himmelen vet hvilke anstrengelser, fra en families fotoalbum. Og da går det opp for oss, igjen. At dette ikke er en grotesk fiksjon, slik det iblant kan føles som. At det er hardt og mørkt og virkelig.


Slik slår bølgene over oss, før de trekker seg tilbake og slår inn på ny. Det er som om vi, i alle fall vi som er så heldige at vi i hovedsak har vitnenes rolle i dette, ikke får bli i det sorte konstant. At det er noe i naturen vår som trekker oss ut og opp, mot normaliteten. Prisen å betale er å gjenoppleve tragedien igjen og igjen, når det ubegripelige, uutholdelige, nok en gang går opp for oss. Vi faller ut av sorgen og inn i den.


Det vil bli gradvis mer hverdag, gradvis flere av samtalene vi hadde før 22. juli. Slik er vi skrudd sammen. Heldigvis. Men dagen har skapt noe i alle som vil vare ved. En dag om fem år, ti år, kanskje vi ser en rose i en fontene og kjenner brenningen bryte i oss igjen. Bølgene vil bli mindre. Men de vil aldri slutte helt å bevege seg. Heldigvis, det òg.

 

 

(Teksten stod på trykk i Dagbladets På kornet-spalte 27. juli 2011)

3 kommentarer

caterina

27.07.2011 kl.21:52

Akkurat slik er det. Heldigvis. Vi kan gå inn og ut av det, ikke så ofte etter eget valg enda, mer av omstendigheter. Men det blir enklere. Det er fint. For vi har så uendelig, grufullt mange sterkt traumatiserte mennesker vi skal hjelpe tilbake til en slag hverdag, en mening og vissheten om at det finnes noe der langt fremme i fremtiden. Noe godt.

Johanne

05.08.2011 kl.16:19

Jeg syns Roy Jacobsen skreiv det så fint: "Det er desperat nært og uvirkelig vondt, som fantomsmerter også for oss som «bare» opplever det gjennom mediene" ( http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4182739.ece ). For akkurat som bølger, så kommer fantomsmerter tilbake og treffer oss, igjen og igjen. Og de vil, som du skriver, treffe oss igjen og igjen, resten av livene våre.

Inger Merete

08.08.2011 kl.23:07

Takk. Og ja. Jeg forbandt også lenge begge følelser med en slags skyldfølelse - skyld over å føle så sterk sorg når jeg tross alt stod på god avstand sammenlignet med så mange andre, skyld over å oppføre meg som om ingenting hadde hendt dagene etterpå. Men så skrev jeg dette også tenkte jeg at det er slik det er, og kommer til å være lenge ennå, og at det er ganske godt at det er slik.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits