Snakkende hoder - Forord til "Pondus: Eliteserien", bd 10

 

Jeg har skrevet forord til tiende bok i Frode Øverlis "Pondus: Eliteserien", som er i butikkene nå. Det ble slik:

 

 

Frode Øverli er de tegnede dialogers mann.

 

Påfallende mange av stripene hans rommer to personer og knytter sin lille handling til det som skjer mellom dem, i ord og mimikk, det de observerer og snakker om. Konstellasjonene er velkjente, det er Pondus og Jokke, Pondus og Beate, Påsan og Kjell-Kristian, Else og Günther, Jokke og kveldens utvalgte kremtopp, Jokke og psykologen, Turid-Laila og den av guttene som i øyeblikket er den som har størst behov for hennes barske livsvisdom. Iblant er de tre om samtalen, iblant til og med fire. Men som regel to.

 

"Pondus" er et studium i personlig kjemi. Ikke at fred og fordragelighet alltid rår. Frontene er til dels harde. Leeds vil stå mot Liverpool, Kiss mot AC/DC, sukret såpeopera mot tippekampen herfra og til evigheten, og aldri skal de tvende møtes. Men kranglene er på overflateplanet. Tonen i dialogene forblir den samme: Den er ironisk, innforstått, og full av himmelstormende hyperboler. Og det deilige er at ingenting av dette trengs å forklares overfor den andre. Iblant finnes også øyeblikk av momentan forståelse mellom våre helter og dem de tilfeldig møter på sin vei, som taxisjåfører, gamle damer på bussen og i utgangspunktet illevarslende utseende massører, som brått legger for dagen en overrumplende evne til å gi igjen med samme mynt.

 

En ny person, og dermed en ny fortrolighet, introduseres i "Eliteserien10". Camilla blir mot alle tenkelige og tallrike innvendinger kjæreste med Jokke, og det er når de to er på kino, og hun velger en popcornbøtte på størrelse med en liten elg, posisjonen som drømmedame sementeres. Hun er en av dem. En av oss.

 

Likevel spiller kvinner og menn forskjellige roller i Pondus. Kvinnene er fremdeles i større grad representanter for skikkeligheten, for voksenheten. Camilla sørger ordløst for at Jokkes Kiss-plakat havner på do og ikke i stua. Beate har en engels fremsyn når det gjelder å vite akkurat hva slags velplasserte uhyrligheter Pondus kan bli fristet til å si i dannet selskap, og klarer alltid å skli inn og avverge katastrofen noen tideler før den er et faktum og broene har gått opp i flammer. "Ikke en gang tenk på å si det høyt", sier hun i forkant av en fryktet svigermorsmiddag i denne boken. Beate og Camilla kan snakke samme språk som mennene, de mestrer tonen, leken, men de kultiverer og korrigerer den.

 

Det er derfor misforstått når noen leser misogyni inn i kvinneskikkelsene i "Pondus", på samme vis som det er misforstått når lignende kritikk rettes mot Judd Apatow, den amerikanske komedieauteuren som står bak komedier som "The 40 Year Old Virgin", "Knocked Up" og "Funny People". Både i Frode Øverlis tegneserier og Judd Apatows filmer gis noe av den største respekten og sympatien til disse kvinnene som har påtatt seg det åk det iblant er å leve sammen med disse guttemennene, som bare ville forsvunnet nedover rock-og-fotball-sporet om ingen hadde penset over skinnegangen for dem iblant. Virkelighetsforankringen som kvinnene sørger for fremstilles som helt nødvendig. Selv grandiosafeinschmeckeren Jokke finner ut at kompromissene og ansvaret i det etablerte er noe han kan leve med, og at grønnsaker kan smake godt bare de wok'es.

 

De som har fulgt historien lengre enn den når i løpet av "Eliteserien10", og det er mange, vet hvordan det vil gå. Det blir for mye for Camilla når det gutteaktige blir infantilt. Det blir brudd og ny kjæreste for Camilla - og et nytt innblikk i hva som skjer når den rufsete innforståttheten trues utenfra av et stykke rakrygget streithet, med genser over skuldrene: Tor-Ivar. Et apropos: Jeg tror alle menn jeg har sett med genser over skulderen de siste ti årene, har vært todimensjonale og tegnet av Frode Øverli. Tiden går, moter avløser hverandre, men skuldergenseren holder stand som det sterkeste og mest umiddelbare symbolet på livsfjern høystatus i Pondus-land. Det er adelsmerket til den som er vellykket, men clueless.

 

Filmskaper Woody Allen blir aldri ferdig med disse rivalene. I film etter film lar han en begynnende romantisk idyll eller et etablert forhold rokkes når en tredje person entrer scenen: En selvtilfreds tufs som kvinnen finner imponerende og mannen grenseløst irriterende. Det kvinnen beundrer er ofte soliditeten, posisjonen, kunnskapene til inntrengeren. Mannen føler seg truet av det samme, samtidig som han umiddelbart reagerer på pompøsiteten, på mangelen av tone, på tull, på lek - og forferdes over at kjæresten ikke reagerer på det samme.

 

Uroen som følger, handler ikke så mye om den tredje personen. Det handler om at det som kan virke som en påle i forholdet - fortroligheten, humoren - kanskje ikke er så viktig for henne likevel, siden hun virker så parat til å gå inn i et svermeri der dette ikke finnes. Og det handler om frykten for at den som skal se oss og forstå oss, bedre enn noen annen, kanskje ikke ser oss likevel. Alle har noe som de regner for å være kjernen i seg selv, noen egenskaper de regner for bedre enn andre, og som de helst vil bli lagt merke til for. Det de intellektuelle nervebuntene på Manhattan og den trygdede Leeds-supporteren i et tegnet Norge har til felles er at det som utpreger dem, det som gjør dem bemerkelsesverdige, er nettopp utenfrablikket, ironien. Om dette kan ofres, vet de ikke hva de kan tilby. Og den staute svigermorsdrømmen er som regel bedre på papiret. Han minner dem om alt de ikke har, og ikke kan konkurrere med. Og om at de kanskje egentlig ikke fortjener damene de er sammen med. Det er sårt.

 

Men så er det jo Frode Øverli vi har med å gjøre. De snakkende hoders konge. Og der er det nettopp det distanserte, det språkgjøglende, det guttete, som gjør at en som Jokke kan ha en høyere stjerne hos en som Camilla enn en som Tor-Ivar. Øverli har nemlig doktorgrad i tegnet kjemi. Og den seirer til slutt.

 

 




Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits