Pomp and Circumstance - Om forkjærligheten for den britiske overklassen.

Britene og klassene de deler hverandre inn i. Man blir aldri lei av dem. Etter et altfor langt travelhetsfravær fra bloggen fikk jeg lyst til å skrive noe inspirert av Oda Ryghs fine tekst om alle grunnene til at sosial klasse D og E - som man uten å nøle kaller dem i britiske sosiale studier - sjelden kommer seg opp på C-nivå. Det jeg begynte å tenke på var at selv i tider der så mange snakker om alle urettferdighetene knyttet til Storbritannias strenge klassesamfunn, er det fremdeles de som hører til sosial klasse A og B som er øyrikets fremste eksportvare. I alle fall innenfor fiksjonen. "Poirot" og de andre Christie-seriene, "Downton Abbey", "Cranford", forskjellige Austen- og Brontë-filmatiseringer, filmer som "Kongens tale" og "The Queen" - og det kongelige bryllupet, som må kunne kalles en slags performance - hvor forskjellige de enn er i tematikk, tone og grad av kompleksitet, har de til felles en voldsom popularitet, blant britene og ikke minst blant ikke-briter med en sterk forkjærlighet for alt de assosierer med denne siden av det britiske. Altså det Oda skriver om på slutten av teksten sin, om disse Rt Hons med våpenskjold og privatskolebakgrunn som slipper å komme i befatning med det fattige, det vulgære og det håpløse.

Kanskje er det nettopp derfor. Vi trekkes jo mot det påkostede, det smakfullt glamorøse, det unyttig vakre. Det er noe av en nytelse å se den typen uanstrengte gode manerer som for det aller meste er et produkt av en privilegert og omhyggelig oppdragelse far from the madding crowd, gjerne i kombinasjon med de påkrevde sukk over systemet som gjorde at det var slik. Vi får ofte se mennesker på sitt mest kultiverte. Det er ikke alltid de er blitt gode mennesker av den grunn, heldigvis ikke, men de er i alle fall velformulert underholdende.

Jeg spør meg også om det er noe som gjør at vi føler at folkene i serien kommer nærmere oss fordi de er hevet et par nivåer over den hardeste kampen for tilværelsen. Seriene og filmene jeg nevnte tar ikke nødvendigvis for seg de aller rikeste, men foregår helt klart i privilegerte sjikt. Dramaene foregår blant mennesker som har penger, fritid og rikelige arenaer til å spille ut fortellinger som handler om kjærlighet, misunnelse, komplekser, ambisjoner, begjær, og det å finne seg selv i friksjon mot et fellesskap. Det å syntetisere en historie til den kun handler om overveldende kjærlighet og overdøvende hat, og ingenting annet, er egentlig et triks som også går igjen i såpeoperaens repertoar - disse går fra handlingstopp til handlingstopp uten pusterom. Det er klart fortellingene vi uforbederlig anglofile flokker oss om har en helt annen kvalitet og kompleksitet - de er mer underfundige og behagelige, mindre vulgære og på alle måter bedre - men jeg lurer på om noe av tiltrekningskraften kan ha med å gjøre at disse dannede eventyrene føles relevante nettopp fordi de handler om det som opptar oss mest i våre egne liv, mens vi haster mellom mer prosaiske daglige gjøremål. Intriger, relasjoner og spenninger kan virkelig utforskes i slike settinger.

Og det behøver naturligvis ikke leveres på Queen's English. Noen av de mest ironiske og fascinerende, og mørkeste, overklasseskildringene i fiksjonen finnes i Cholderon de Laclos' "Farlige forbindelser", forførerromanen som skildrer et dekadent adelsskap som ikke har annet å bruke tid og krefter på enn å ødelegge hverandres liv, og Edith Whartons "The Age of Innocence", den elegante og elegiske satiren som skildrer et styrtrikt borgerskap i New York som aldri fører annet enn behagelige samtaler, men som i det stille og ad subtile virkemidler sørger for å sette sin vilje gjennom og inkludere og ekskludere de som blir vurdert som passende eller upassende.

Men tilbake til Storbritannia. Tiltrekningskraften i det dannet britiske lar seg selvsagt ikke forklare bare ved estetikk og identifikasjon. Påfallende mange av seriene og filmene handler om dilemmaer knyttet til en posisjon som for de fleste av de som ser på, vil være svært fremmed. Ofte er vi i en førmeritokratisk tid der mange av de handlende er født inn i en rolle de verken har ønsket eller fortjent. Så er det om å gjøre å takle denne rollen - bestemme seg for å bryte ut av den, eller, som regel, om å vokse inn i den. Det handler om å bli det du allerede er. Elizabeth II og George VI må finne nytt innhold i rollen som monark i "The Queen" og "The King's Speech". Mr Darcy i "Pride and Prejudice" og de adelige døtrene i "Downton Abbey" opplever alle sterke føringer på livene sine på grunn av at de er født til formue og fornemhet.

Dette er uvante og ikke umiddelbart relevante problemstillinger for seere som er vant til å skape sine egne liv. Hva er gleden ved dette? Jeg tenker det kan ha å gjøre med grunnene til at romantiske komedier og actionfilmer oppsøkes igjen og igjen, til tross for sin skjematiske og alt annet enn overraskende struktur. For et publikum som vil føle noe holder det ikke å se noen forelske seg, vi vil se hovedpersoner som blir satt på prøve og foredlet av kjærligheten. Vi vil se folk ønske noe så sterkt å redde noe eller beskytte noe at de trosser hindringer og overvinner seg selv. Med dannelsen og den (relative) rikdommen til hovedpersonene i fortellingen fra de øvre britiske sosiale lagene, kommer en ufrihet. Unge menn in possession of a good fortune får ikke velge make uten slektens bifall. Unge kvinner må holde sin sti gnistrende ren. Alt de har, kan tapes. At de blir lykkelige, er ikke nødvendigvis noe mål for omgivelsene. I dag, der valgfriheten kan være så døvende at problemene nærmest er kontraster av disse, skaper dette en nerve. Dilemmaene blir tydeligere enn vi kanskje føler våre egne er: De er mellom en person og en familie, en person og en klasse, i stedet for inne i én enkeltperson.

I våres fikk jeg med meg to interessante kommentarer knyttet til dette temaet. Det ene var i Slate Magazines ukentlige podcast The Culture Gabfest, som forøvrig kommer med mine varme anbefalinger. Episoden jeg lyttet til, handlet blant annet om "Downton Abbey", en tv-serie som er tidvis irriterende enkel i persontegningene sine, men desto bedre på å skildre møtet mellom mennesket og maktene, medlemmer av den gamle adelsstanden og det nye borgerskapet som forsøker å forholde seg til trykket fra de nye strømningene i tiden og som blir dyttet og skubbet rundt, i overført betydning, av konjunkturer, lovendringer, økonomiske forhold og historiske tilfeldigheter. Jarlen av Grantham har tre døtre, og når nevøen og arvingen dør ombord på Titanic, oppstår en stor diskusjon innad i slekten og i kretsen om det vil være mulig å endre loven slik at døtrene kan arve - eller om de må feste sin litt til en firmenning, en nøktern jurist fra byen med nifse reformideer. Jarlens kone, som har brakt en stor formue inn i familien, vil at den skal hentes ut og fordeles på døtrene. Jarlen frykter at eiendommen, som krever voldsomme ressurser for å gå rundt, vil gå i oppløsning. Steve Metcalf i Slate, en av deltagerne i podcasten, mente sympatien publikum utvikler for familien i hovedrollen oppstår fordi man anerkjenner at de blir styrt av brutale mekanismer.

- Det blir et spørsmål om hva vi knytter oss mest til, familien vi kommer nær eller den vakre måten de lever på, sa Metcalf.

- Den moderne verden er på vei, den kommer ut av første verdenskrig og konsolideres med andre verdenskrig. Et meritokratisk karrieresystem og nye regler for suksess og ærbødighet blir uunngåelige. "Downton Abbey" er ekstremt bevisst på skjebnen som venter familier som jarlens.

I januar så jeg "The King's Speech" i Leicester Square i London. Slutten av filmen, der kongen (Colin Firth) overvinner stammingen og lykkes å samle folket mot den nazistiske trusselen, ble møtt med applaus og jubel. Jeg likte filmen godt selv. Men den er interessant å gå etter i sømmene. Hvilket syn på klasser og enkeltmennesker legges egentlig til grunn for fortellingen? Spaltisten Bagehot i The Economist skrev det jeg syntes var den artigste og mest originale tolkningen av filmen. Bagehot påpeker at filmen fremstiller underdanighet overfor kongelige og øvrighet som rett og rimelig - så lenge den kongelige har gjort seg fortjent til den - selv om den på overflaten går mot samme idé og fremstiller de som virkelig mener menneskeverd følger byrd og slekt, som usympatiske. Det er forøvrig ingen uvanlig kombinasjon i kulturproduktene det her er snakk om, om enn noe paradoksal.

Taleterapeuten Logue (Geoffrey Rush) i "The King's Speech" insisterer først på å kalle kongen ved kallenavnet "Bertie" og dermed vriste ham ut av den lammende høyvelbårnheten - men kaller ham "Deres majestet" etter en indre reise som har gjort pasienten både mer trygg og mer ydmyk. Bagehot skriver:

- The message is thumpingly clear: only once the king has shown he is Logue's equal in humanity has he earned the Australian's reverence. Triumphantly swelling chords give the game away. This is a moment of conservative closure: a celebration of a very British doctrine of meritocratic snobbery?the notion that deference is quite proper, as long as it is deserved.

Dette stod altså på trykk i The Economist, som i sitt siste nummer nå beskrev opptøyene i London som en klassekamp i storbyens gater, ikke bare mot politiet, men mot Oxford- og Cambridge-utdannede Cameron og Clegg og alt de representerer. Men omgangsformen og livsstilen som springer ut av nettopp en slik posisjon, elskes ennå - særlig i den svermeriske, nostalgiske, høynede og antagelig ganske urealistiske form den får i populærkulturen. Den hermetisk lukkede britiske overklassen møter opprør og kritikk - men samtidig er det altså noe i svært mange som fremdeles vil beholde, i bøker og på tv-skjermer og kinolerreter, en flik av den fornemme verden de representerer.

 

 

2 kommentarer

Mona Louise

20.08.2011 kl.02:28

Flott og reflektert innlegg! :)

Hilsen en anglofile Mona Louise,

som øyeblikkelig skal studere engelsk litteratur i London:)

Inger Merete

22.08.2011 kl.21:45

Heldige deg!

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits