Dette er ikke en blogg

En gang for flere år siden intervjuet jeg Odd Børretzen. Han var da åtti år gammel og hadde nettopp erkjent at han hadde klart å fullbooke timeplanen denne høsten også. Han rystet på hodet over seg selv. -

Jeg har et sånt frilanskompleks. Jeg klarer ikke å si nei. Da tenker jeg at de ikke kommer til å ringe igjen.


Og jeg tenkte at ett har jeg i alle fall til felles med Odd Børretzen. Vi er begge blant dem som sier ja. Fordi vi er tidsoptimister og saksoptimister. Fordi vi ser noe spennende og utforskningsverdig i de utroligste ting. Fordi vi er så glade for å bli spurt, selv om det å ta sjefens bønn om hjelp personlig iblant antagelig er like rasjonelt som å føle seg smigret av Uncle Sams pekefinger og «I want YOU for U.S. Army». Og så sitter vi der klokken to om natten, i det anklagende lyset fra laptopen, høye på Pepsi Max, og fremfører bebreidende indre monologer.


Er det best å være oss eller de andre? Vi som klemmer mest mulig inn i en allerede trang hverdag og krysser fingrene for at alle trikker er i rute og alle møter innenfor timeplanen, hvilket de naturligvis ikke er - eller de som tenker etter, kjenner sin kapasitet og sin tvil, og gjør gode valg deretter? Vi som halser fra post til post mumlende en evig unnskyldning for den fem minutters forsinkelsen, eller de som kan gå i sitt eget tempo langs en nøye planlagt rute?


For alle de medfølgende frustrasjoner: Jeg tror det er oss. Vi lever kanskje med skuldrene konstant oppunder ørene - men vi merker da at vi lever. Vi vet vi ikke vil få med oss alt hva verden har å by på, men vi gjør et hederlig forsøk.


Og når vi havner litt på hælen, som vi har gjort før, og vil gjøre igjen, vel, så har ingen dødd av en og annen våkenatt i selskap av Pepsi Max og det avventende skjermøyet som alltid møter blikket vårt.

Teksten stod på trykk i Dagbladets På kornet-spalte 6. september 2011.