Prinsipper og pragma - Om Simen Ekerns bok om Roma og "Romeo og Julie"

Jeg har vrt i en stor by og lest bok om en annen. Jeg har vrt i Stockholm og lest Simen Ekerns bok om "Roma". Og det viste seg vre en udelt glede. N er Simen tilfeldigvis en venn og kollega, s det ryster meg ikke akkurat at jeg liker det han skriver, eller at underfundigheten og det analytiske alvoret er s fint balansert. Eller at han klarer skrive om noe rimelig mrkt og tungt med slik letthet.

For det som slo meg mest ved "Roma", og byen bak tittelen, er brutaliteten. Det politiske liv i Roma skildres som ekstremt barskt, slepende p en blodstenket og sammenfiltret historie. Her er maktfaktorer med dype rtter og skitne historier - mafiaen, fascistene - som ikke forsvinner og som man m forholde seg til. I tillegg lever og virker man i skyggen av Vatikanet, som kan gi eller holde tilbake sin velsignelse og og med dt svinge opinionen. Selvsagt er det ingen frkensport vre toppolitiker noe sted - men det virker hakket tffere i Roma enn mange andre steder. Konsekvensene av bomme i tilspranget eller landingen, ikke skjnne nr det br tales og nr det br ties, kan g p liv og helse ls. For alle hystemte ord om Roma og dets opphydhet og dets evighet, fremstr byen som et sted der idealistene, de overbeviste, fort forgr og der opportunistene og realpolitikerne trives. For en tyelig m en vre for kunne ta alle de dels paradoksale hensyn til de motsetningsfylte maktfaktorer som kreves.

Aller best kommer dette frem i det som kanskje er mitt yndlingskapittel i boken, intervjuet med Giulio Andreotti, tidligere statsminister og statsrd, senator og generell mrkegr eminense, som er ledsaget av intervjuerens lpende analyser og observasjoner. Andreotti fremstr som den ultimate, ekstreme pragmatiker, en som har levd i litt for tett samrre bde med mafiaen og kirken og samtidig ofret forbundsfeller som den kidnappede Aldo Moro. Som Simen er inne p, er det ikke umulig forst Andreottis beveggrunner: At han kan ha sett p en hard verden og ansett det som mer fruktbart forske styre og bruke det som mtte vre der av mrke krefter snarere enn ta avstand, og kanskje bli knust i konfrontasjonen. Det er mulig. Et stykke p veien.

I ymse offentlige ordskifter har jeg det selv med holde med det pragmatiske snarere enn det ideologiske og, faktisk, idealistiske perspektivet. Sistnevnte blir fort litt virkelighetsfjernt for meg, litt dmmende, og litt, og dette er jo smtt ironisk, lite empatisk. Om man drives av et nske om gjre godt og ikke vondt og en forstelse for at tilvrelsen er krevende, og opp dette vurderer hver sak for seg, er det en fin mte leve p, synes jeg. Og s har vi vel alle, i varierende grad, et sett av langsiktige ideer og nsker om hvilken retning vi vil samfunnet skal bevege seg i - men i det yeblikket dette fordrer for mye ensretting og underkastelse og ofre, skal man vre s forsiktig.

Kanskje nettopp derfor er det ganske frapperende bli, i bokform, stilt overfor den retningslse pragmatismen: Pragmatismen uten synlig styring eller tungtveiende verdigrunnlag, redusert til administrasjon og opportunisme. Andreotti har bare forakt til overs for idealister - men vekker selv forakt, i tillegg til fascinasjon, nr han er villig til delegge mennesker for det lite hyverdige forml tillate apparatet rulle videre, tillate makthavere forbli nettopp dt. Det er, ogs, som han selv bemerker, veldig romersk: At Romerriket kunne ekspandere s voldsomt og vare s lenge skyldtes jo i stor grad en smidig og usentimental tilnrming til storpolitikk, der det lirke det til ble foredlet til et niv der det nrmest ble en kunst. Og s er det, som Simen er inne p, et interessant katolsk aspekt her: Mon tro hva det gjr med den enkeltes syn p midlene han benytter seg av, nr Gud tilgir dem bare han betror dem til en prest i lnn og under taushetsplikten?

Samme kveld som jeg hadde lest ut Simens bok, fikk jeg nok en svipptur innom en vakker italiensk by med en hard hverdag. Da var jeg p Dramaten og s "Romeo og Julie". "Romeo og Julie" er et av de (ganske f) dramaer som gir meg lyst til regissere det selv, og lysten ble ikke mindre etter den ganske uinspirerte gjennomkjringen p Dramaten. Jeg formelig kldde etter g ned dit og skyve rundt p skuespillerne. Denne lysten har ikke s mye gjre med at "Romeo og Julie" er Shakespeares beste eller mest dyptloddende stykke - det er det ikke - men det er s fantastisk godt konstruert, og s takknemlig spille. Alt man trenger finnes i teksten. Spenningskurven er upklagelig, og Shakespeare veksler nydelig mellom de ladede, personlige mtene og konfrontasjonene og de store, actionfylte scenene p plasser og torg, med pittoresk fektig og pflgende langtrukken og velformulert dd.

Ikke minst har dramaet uforglemmelige biroller, og jeg er alltid nysgjerrig p se hvordan disse er turnert nr jeg benker meg for se nok et kjrlighetspar ffengt kjempe mot skjebnen i to timer. Mercutio, Ammen og Julies far - og, i noen grad, fader Lorenzo - er alle sammensatte og interessante skikkelser som en god skuespiller og en klok instruktr kan f mye ut av. Og, slo det meg, med Simens bok friskt i minne: De fire er ogs, p hvert sitt vis, pragmatikere, som Romeo og Julie i tur og orden legger frem sine flelser for, og som tilbyr usentimentale, realistiske perspektiver p parets omkalfatrende flelser. De trekker i motsatt retning av Romeo og Julie, som kjrligheten gjr til kompromisslse idealister i en verden der det ikke er mye rom for slike. Men de fires nkternhet kommer til uttrykk p fire forskjellige mter. Julies far er en maktspiller og en hustyrann, hvis hardhet kommer frem i yeblikket han blir trosset. Mercutio er den distanserte ironikeren, som finner en lekenhet og en filosofi nettopp i det desillusjonerte. Ammen er den velmenende rdgiveren, som mister Julies tillit i yeblikket hun viser akkurat hvor mye av en ram realist og realpolitiker hun er og oppfordrer Julie til late som hun aldri giftet seg i hemmelighet med Romeo og akseptere Paris som ny ektemann. Og Fader Lorenzo er den livserfarne farsskikkelsen, som mildt minner Romeo p at den forelskelsen som flammer fort opp, ogs kan du fort - og at den ikke er den eneste formen for kjrlighet.

Jeg ble litt rrt av denne programmatiske versjonen av "Romeo og Julie" ogs. Det blir jeg nesten alltid. Giulio Andreotti kaller idealister for latterlige. Og iblant er de vel det. Iblant er de frustrerende i sin ubyelighet. Men s har det seg jo slik at de, og i sine storslagne fall, ofte er de som griper mest.

(Foto: Dramaten)

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits