Samtalepolitiet - Om Solveig Aareskjold og den endeløse debatten om "kulturkjerringene"

MOLDE (Dette er ikke en blogg): Så noe i meg synes egentlig bare det å himle med øynene er å bruke for mye energi på de såkalte "kulturkjerringenes" utrettelige dommere. Noe annet i meg fascineres av at de vedblir å dukke opp. De som føler de bare må gå i rette med disse kvinnene som leser, men som ikke leser riktig. Som møter opp på litteraturarrangementer, men ikke oppfører seg som de burde.

Siden i våres har denne særegne og på alle måter fordragelige menneskearten blitt utsatt for forakt på to nivåer i kulturdebatten. I våres dreide det seg om Tomas Espedals avsky for sine ukultiverte lesere, som var latterlig i sitt hovmot og lett for Anders Heger å skyte ned. Nå er et altså snakk om forfatter Solveig Aareskjold, som i Klassekampen skriver om kvinner på kulturarrangementer at "de er voksne og har ingen rett til å være i dette liksomområdet, i det ansvarsløse kulturkonsumet". Denne gang er problemet at de tar forfatternes ord for god fisk, at kvinnene i salen beundrer og ikke utfordrer mannen på scenen. Espedal forakter dem per se, Aareskjold forakter dem for ikke å forakte slike som Espedal. Hvem har sagt det skal være lett å være litteraturinteressert i Norge i 2011?

For det første: For alle mildt maniske formidlere, som undertegnede, er det forstemmende å se hvordan noen stadig vil trekke stigen opp etter seg, vil lukke ordskiftene for alle andre enn de selvsikre og kunnskapsrike og kritiske, de som kan ta samtalen til et akseptabelt høyt nivå. De fleste av oss andre vet at på ulike arenaer kreves ulike språk og toneleier. Når mennesker med forskjellige bakgrunner møtes og skal oversette seg selv og sine ideer for hverandre, må samtalen nødvendigvis bli mindre spesifikk og innforstått, mer generell. Utvekslingen mellom forfatteren og et publikum som ikke er en del av hans eller hennes miljø og omgangskrets, som kanskje ikke har det som fag eller profesjon å lese, vil nødvendigvis arte seg annerledes enn en samtale mellom forfatteren og litteraturforskeren eller forfatteren og kritikeren. Mer må formidles og forklares. Det betyr på ingen måte at samtalen er mindre kunnskapsfundert, eller mindre interessant. Og det betyr i alle fall ikke at den er mindre nyttig. Det er ikke alltid rundt stambordet horisonter utvides.

For det andre: Aareskjold og andre ser ut til å glemme at det å lese med et velvillig blikk, å lytte til en forfatter med genuin nysgjerrighet på hva han eller hun vil utforske, også har verdi og gir utbytte. Det finnes mange fora for den kritiske, distanserte, debatterende lesningen, blant annet avisenes og tidsskriftenes anmeldelsesseksjoner. Alle rom trenger ikke og bør ikke være slik. Jeg tror heller ikke et høytlesningspublikum nødvendigvis sluker alt en forfatter sier selv om de ikke griper indignert etter mikrofonen etterpå. Jeg tror de fordøyer og diskuterer med hverandre. Men så er de godt oppdratt og åpent innstilt og føler kanskje ikke at et hissig munnhuggeri ville være den beste avslutning på en ellers hyggelig kveld. Anne B. Ragde sier det fint til klassekampen: "Jeg tror de er kloke nok til ikke å begynne å irettesette unge forfattere som ikke er deres egne sønner".

I det hele tatt er det ganske hysterisk at det at det leses, bredt og av mange forskjellige lesere, gjøres til et problem. At det snakkes om bøker på forskjellige måter og nivåer, av mennesker med ulike bakgrunner og referanser, er så åpenbart en styrke og ikke en svakhet for litteratur-Norge at det ikke en gang er en åpen dør å sparke inn, det er en dør som er tatt av hengslene. Derfor er det jeg ikke har noe problem med Vidar Kvalshaugs og Joacim Lunds inkludering av "Tovede Tove" i sin oversikt over Litteraturfestival-stereotyper. Godmodig generalisering innenfor forsamlinger der visse fellestrekk og felles nykker åpenbart eksisterer, er grunnlaget for fryktelig mye humor og helt innenfor det tillatte og endog ønskelige. Den store forskjellen er at der Kvalshaug og Lund nøyer seg med å beskrive og smile på avstand, velger Aareskjold å belære og bebreide. Verre: Hun sier til leserne sine at de ikke har rett til å være de leserne de er, snakke på måten de ønsker. Det er forakt og formynderi. Og det er vanskelig å ha noen sympati for det.

Jo, ett problem har jeg forresten med Kvalshaug/Lunds karakteristikker. De jeg kjenner som er adjunkter med opprykk og med norsk som første undervisningsfag, leser ikke Cecilia Samartin. Ellers: Kjør på.

 

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits