Tantalos-myten. Om Aslak Nores tekst og det ikke å nå opp.

Det sies ofte, med jevne mellomrom, av meg og av mange andre: Det spesifikke er det allmenne. Det er i de detaljert utmalte, personlige, miljøbetingede utfordringene og dilemmaene man kjenner igjen de store spørsmålene i sitt eget liv - og det er de generelle, standardiserte Hollywood-plottene som føles fjerne og fulle av klisjeer. Dette var noe av det jeg tenkte da jeg i dag leste min venn Aslak Nores interessante tekst om Anders Behring Breiviks vestkantbakgrunn og den mulige sammenhengen mellom denne tilhørigheten og den uhyrlige gjerningen han begikk. Aslak beskriver et liv levd i eller i nærhet til privilegerte miljøer, et liv som for noen gjennomsyres av redsel og selvforakt, for å gjennomskues, degraderes, støtes ut, tape ansikt - og en stigende aggresjon mot alt som truer denne skjøre statusen.

 

Jeg er ikke fra Oslo og mangler bysbarnets fingerspissfølelse for motsetninger og spenninger de innfødte imellom. Dette skal jeg ikke uttale meg om. Men jeg slås av hvordan narrativet Aslak trekker opp, om den iblant paradoksale kombinasjonen av høystatus- og lavstatustrekk som kan finnes i en og samme person, om kampen for å fremstå som om man har mye av førstnevnte og lite av sistnevnte, men aldri føle seg trygg på at det er slik, er en variant av en arkefortelling som har blitt fortalt igjen og igjen. Jeg snakker selvsagt om den klassiske historien om fallet. Om krisen, omveltningen. Om det å ha en posisjon, eller tro man har den, noe man har vennet seg til, tatt for gitt, regnet som en del av sin personlighet, brukt til å plassere seg selv i forhold til (og ofte over) andre mennesker - og så miste den, eller oppdage at den var en illusjon. Fallet kan skyldes krakk og konjunkturer, eller ens egen tilkortkommenhet. Litteraturen (og, så sannelig, livet) er fulle av skikkelser som opplever dette. Thackeray skriver om dem i "Vanity Fair", Shakespeare blant annet i "Richard II" og "King Lear". Og de det gjelder, reagerer høyst forskjellig. Noen, som Richard, blir fatalistiske og handlingslammede. Noen, som Lear, blir selvransakende og finner en ny ydmykhet. Noen blir bitre. Noen igjen sinte og steile.

 

Jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å utrede Breivik her, selvfølgelig ikke. Jeg er veldig glad for at den mørke oppgaven faller på andre. Men både Aslak og kollega Marie Simonsen, i en helt annerledes, men like fullt interessant tekst, som jeg har skrevet litt om før, tilbyr delforklaringer jeg finner fengslende. På hver sin måte beskriver Aslak og Marie en mann som nærer et sterkt hat mot grupper han føler burde vært underordnet ham selv. Innvandrere, kvinner. Deres definerende egenskap, som skiller dem fra ham selv, er medfødt - etnisitet, kjønn - og er også den som historisk sett har gjort at de har blitt betraktet som underlegne. Denne underlegenheten mener Breivik og hans likesinnede altså burde vedvare. Dette er en grunnleggende umoderne, for ikke å si antimoderne holdning, sett fra en tid der vi tenker at diskriminering er noe som skal bekjempes og at evner og valg er det som skal styre et liv, ikke kjønnsmessig eller etnisk tilhørighet.

 

Men det er klart at når noen går opp, må noen gå ned. Når et nytt etablissement formes, daler anseelsen til de mest makelige medlemmene av det gamle, de som har lent seg for tungt på medfødte fordeler. Noe lignende vil gjelde de som prøver hardt å komme seg innenfor: Også de kan oppleve at de verken har flaksen, begavelsen eller disiplinen som vil la dem nå dette målet. Det er altså dette som ikke tåles. Aslak beskriver noe av det som kan skje når man desperat ønsker å være en del av en elite, men ikke vet hvordan man skal få det til. Da kan det kulminere i tomt pral på byen og farlige pengespill. Og kanskje, etter det, en livsfarlig jakt på noen å legge skylden på. I lys av dette er ikke radikaliseringen av enkelte unge menn med bakgrunn fra patriarkalske samfunn, så vanskelig å forstå. Det må oppleves som et lignende fall, en lignende krise, å oppdage at noe som gir status i rurale strøk i den tredje verden, er verdiløst i vesten. Et av trekkene ved fundamentalistisk religion er at de premierer deg for hva du er - mann, troende - snarere enn for CV, karakterer, meritter, forbindelser. Det er ikke vanskelig å se at det som virker så bakstreversk for de fleste av oss andre, kan virke forførende på den som er tilstrekkelig frustrert.

 

In sum. Det finnes sosiale klasser. Det vil det fortsette å gjøre. Så lenge det er slik, vil det finnes de som mener de er plassert lavere enn de ønsker og fortjener. Noen bruke dette som drivkraft og inspirasjon, og jobbe hardere og bedre. Andre vil reagere med å bli lukkede og destruktive. Dette blir desto mer uforutsigbart ved at det er relativt, at sinnet kan bli like stort av å være på bunnen, som å være i nærheten av toppen.

 

Og slik har det vel alltid vært. Albert Camus har sørget for at Sisyfos er den mest kjente av misdederne som befolker Tartaros, den delen av det greske mytologiske dødsriket som tilsvarer det kristne helvete. Sisyfos var som kjent dømt til å trille en kampestein oppover en bakke, for så å oppleve at den trillet ned igjen når han var kommet nesten frem, slik at han måtte starte på nytt. Men den mest relevante å trekke frem her er Tantalos, kongen som hadde drept sin egen sønn og servert ham til gudene som festmåltid. Tantalos tilbringer evigheten i Tartaros, der han står i en kilde med en gren av et frukttre over hodet. Men grenen viker unna hver gang han griper etter den, og vannstanden synker hver gang han bøyer seg for å drikke. Kanskje det er ham vi burde skrive romaner om.

 

 

 

 

3 kommentarer

Eivind August

09.10.2011 kl.19:03

Veldig interessant tekst. At "fienden" befinner seg blant oss, er et resultat av oss og ultimat er oss selv er kanskje ikke så fjernt og klisjéfylt som man skulle ønske.

Radio24

11.10.2011 kl.01:53

Ser at du ligger på topplista for Oslo:) Du er blant de 100 øverste, så bra jobba! Liker bloggen din godt, og kommer til å følge den videre :D

Inger Merete

11.10.2011 kl.02:02

Tusen takk! Nei, og selv om man ikke skal legge skylden på noe vis på noen andre enn ham, er det mekanismer i virke her som på ingen måte er ukjente.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits