Kjærlighetens kastevind - Om Rodin-statuene i Glypoteket og Dantes inferno.

KØBENHAVN (Dette er ikke en blogg): Jeg hadde vært gjennom nesten hele Glypoteket før jeg oppdaget denne:

 



 

Lite visste jeg at Glypoteket hadde såpass mange statuer av Auguste Rodin, hvis verk har gjort uutslettelig inntrykk på meg siden første gang jeg så dem live i Paris i 2001. Enda mindre visste jeg at denne statuen faktisk forestiller Francesca da Rimini og Paolo Malatesta, kjærlighetsparet som Dante møter i helvete i begynnelsen av "Den guddommelige komedie". Passasjen der Francesca forteller historien deres til Dante og forklarer hvorfor de er dømt til fortapelsen, er blant dem jeg har brukt og sitert hyppigst siden jeg leste verket første gang. Her kom anledningen på marmorfat til å spore det opp igjen, lese det på nytt, sitere det på nytt.

Som kjent er Inferno, i alle fall for moderne lesere, den mest spennende og levende delen av Dantes komedie. Side om side pines og brennes store forbrytere og tilsynelatende mer tilfeldige misdedere som ikke virker spesielt syndefulle, verken på Dante eller leserne. Særlig Francesca og Paolo gjør inntrykk på Dante, som møter paret i den andre helveteskrinsen, der de piskes rundt av evigvarende stormkast og aldri får hvile seg. Francesca var gift med en langt eldre mann, men forelsket seg i svogeren sin, Paolo. De ble oppdaget av den sjalu ektemannen, som drepte dem begge, og endte i Helvete. Men det er så vakkert når Francesca forteller om hvordan hun og Paolo oppdaget at de var forelsket i hverandre, en dag de satt og leste en ridderroman om den like forbudte kjærligheten mellom Lancelot og Guinevere:

 

"Men vil du vita kor vår brann omsider

fekk nøring av det første vesle drag

så skal eg tala, med' eg græt og kvider.

Vi las til lyst og tidartrøyt ein dag

om Lancelot, som trylt av elsk laut svarme.

Uskuldig, einsleg sat vi to i lag.

Tidt augo såg i augo, ljuve, varme,

alt med vi las, og ofte rodna kinnet.

Men brått eitt stelle rådde på oss arme:

'Då første smil han såg på lipper linne,

han kyste dei. Til elskhug var han lagen' -

då kyste han, min følgjesvein her inne,

skjelvande, mine lipper der i hagen.

Oss dåra boka, diktaren oss dåra.

Og ikke las vi meir, vi to, den dagen".

 

Francesca og Paolo er dømt og fortapt fordi vi er i en verden som man tenker seg lagt opp etter en guddommelig plan, nøye utmalt og balansert, der alt har sin tilmålte plass. De som straffes, er ikke nødvendigvis de som har stjålet eller drept, men alle som har satt seg ut over dette, brutt ut av sin rolle, på forskjellige vis vært egenrådige og selvhevdende i stedet for fromme og ydmyke, gjennom å bryte sakramenter eller sette seg ambisjoner utover hva et menneske skal ha. Det siste er tilfellet med Odyssevs, som Dante møter dypt nede i helveteskrinsene. Odyssevs forteller at han allerede dagen etter at han vendte hjem til Ithaka, i scenen som avsluter "Odysseen", dro ut igjen for å finne verdens ende. Målet var å se mer av verden, vite mer om den. I det som kanskje er den mektigste, mest storslagne passasjen i hele verket, sier han:

 

"... då kunne ingen elsk til gamle far,

til son min, og til ho eg måtte valde

mest sorg og stendig i mitt hjarta bar,

døyve den gir som hadde på meg falle

å lære kjenne rett den vide verda,

og mannsens lastar, mannsens dygder alle.

Ut på det opne havsens djup gjekk ferda,

på eitt skip berre, med ein handfull menn

som modig enno torde med meg vera.

Til Spania og Marokko, smått om senn,

til øyan' kom vi, og til båe bardar

som dette havet vaskar imot enn.

Gamal og støl var eg, som mine karar,

då mot det tronge sund vi siglde på

der Hérakles har reist opp sine vardar

at hit og berre hit tør ferda gå.

Om styrbord seig Sevilla under tåka,

om bakbord Ceuta, då eg tala så:

'Å brør, som hundre tusen fårar råka,

de kom hit vest! Det enn vi har tilbake

av sanselivet, stutte aftanvoka

de vie no til store røynetaket!

Det ligg ei verd der sola går i kav,

der ingen bur: beint dit går leia rake!

Hugs dykkar ætt! De gløymer ikke av

at ikkje vart til dyreliv de fødde,

men gjævt til granskings dåd på land og hav!'

 

Så kommer en gudesendt storm og senker skipet. Odyssevs, som hadde villet nå det "jordiske paradiset" som er på toppen av Skiringsberget i komediens andre del, et sted ingen levende skal nå, blir prompte hindret i foretaket.

Nettopp på grunn av Francesca og Odyssevs, hvor forskjellige de enn er, er Inferno stedet der lesere som oss som regel finner personlighetene som gjør størst inntrykk. Her er autonomiene, karakterene, de som har noe de vil og må på egenhånd, som har vilje og initiativ. Mot dem blir helgenene i Himmelen, som sitter og himler med øynene opp mot det guddommelige og nærmes viskes ut av lyset og musikken som gjennomstrømmer alt, ulidelig kjedelige. Francesca og Odyssevs er kantete og feilbarlige og menneskelige. Nettopp dette er noe av det interessante med å lese Komedien: Det minner om at denne integriteten ikke er noe selvfølgelig ideal, at det har vært andre tider da det å ville styre sitt eget liv og følge sine egne ønsker er blitt sett på som noe daddelverdig og ikke noe å beundre eller etterstrebe.

Odyssevs-sangen er kanskje den flotteste. Men det er noe eget i sangen om Francesca. Den er ømmere, på en måte. Odyssevs er sterk, en leder, en alfamann, en som risikerer og ofrer for sine ambisjoner. Francesca er mer passiv: En vanlig jente som råkes av denne store rystelsen: Kjærligheten.

 Det er en streng mellom Dantes dikt og Rodins statue. De står så godt til hverandre. Rodin var som kjent svært fascinert av Dante: Hovedverket "Helvetesporten", der "Tenkeren" har en sentral posisjon, er en tolkning av Inferno. Og han forstår materialet sitt så godt, tenker jeg. I Dantes helvete piskes de ulovlige elskerne som nevnt rundt av et stormvær. I Rodins statue er de også spente, kjempende, fryst fast i en kamp de ikke kan vinne, mens de klamrer seg til hverandre. Plansjen på Glypoteket fortalte om hvordan menneskeskikkelsene til Rodin blant annet skilte seg ut ved å være i dialog med materialet de var hugget ut av, og slik sett danner en slags diskurs med sin egen kunstneriske form. De forsøker å albue seg ut av marmoren, men slukes liksom av den. Det gjør det hele dirrende og levende. Og det kler vel knapt noen så godt som det kler Francesca og Paolo.

Francesca og Paolos romanse ligner Lancelot og Guineveres, som de leser om, i at den er forbudt og fører ulykke med seg. Men der Lancelot og Guineveres forhold er ødeleggende, bringer vonde egenskaper frem i dem og fører til en fatal borgerkrig, er denne forelskelsen ikke destruktiv. Den er bare fryktelig risikabel. Francesca og Paolo risikerer, og får, død i jordelivet og fortapelse i det neste. Likevel gir de etter. Anstrengelsene er forgjeves. Det som trekker dem mot hverandre, trumfer alt. Historier om slike store kjærligheter har blitt fortalt tusenvis av ganger, ofte på svulstigst tenkelige vis, men det er noe i dette som gjør at det bærer. Det er en overgivelse, en svikt, i diktet og statuen som er så rørende.

 Glypoteket hadde også et eksemplar av et av Rodins mest berømte motiver, "Kysset". Den særs informative plansjen kunne fortelle at også dette var ment å forestille Francesca og Paolo, i hagen, med boken, før de havnet i helvete. Den ser slik ut:

 

 

Nå: Hjem igjen.

 

3 kommentarer

Milla

21.10.2011 kl.13:41

Liker bloggen din supergodt, men ps: det heter GlypToteket.

Inger Merete

21.10.2011 kl.15:02

Auda, saa var vi ikke saa verdensvante som vi trodde, nei. Takk for korreksjon!

Milla

21.10.2011 kl.16:29

Joda, like fullt verdensvant! Og som vanlig med godt språk og tema, jeg mente ikke å hovere;)

Men flere kjoleanmeldelser blir også bra, herregud som jeg elsker kommentarene dine.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits