Mørke midt på dagen - Om elendighetsfetisjen i nordisk film.

Mon tro hva juryformann Helen Mirren tenkte da hun så de nominerte filmene til Nordisk Råds filmpris før prisutdelingen i København mandag? Filmene fra de skamløst fredsommelige nordiske landene er fylt til bristepunktet av upasteurisert tristesse. Filmanmelder Øyvor Dalan Vik oppsummerte i Dagens Næringsliv sist lørdag: Av de fem filmene handlet tre om alkoholisme, tre om dysfunksjonelle familier, to om barnemishandling, to om selvmord, én om narkomani. Det er som om det uglesette finske fjernsynsteater har utvidet sitt imperium. Svartsynet er smittsomt. To av høstens andre norske storfilmer, "Sønner av Norge" og "Babycall", handler også om vonde oppvekstvilkår med henholdsvis rus og vold.

 

Men det underlige er likevel ikke at Nordens ypperste filmer handler om mørke temaer. Det underlige er at de handler om denne typen mørke.

 

For at en film skal ha dramatisk nerve, må den ha en uro i bunn, en utilfredsstilt lyst. Det må være en streben der.

 

Men det er bemerkelsesverdig at man i bugnende land som våre først og fremst føler behov for å la motstanden være så utvendig, så konkret, så tradisjonell. Påfallende mange nordiske protagonister, trolig langt flere enn i befolkningen som sådan, har vokst opp med et bristende fundament under føttene. Men hva med alle de som har hatt en stabil plattform av velferd og veltilpasset familieliv? Som det ikke er blitt begått noen urett mot? Også de finner mørke toner når de beveger seg nedover på skalaen med den mentale venstrehånden. Ville det ikke være vel så djervt av filmskaperne, vel så relevant, å gå oftere inn i situasjoner der årsakene til uroen ikke er like håndfaste? Det er som om vi ikke tør å ta innover oss at vi globalt sett er en overklasse, og at problemene våre er overklasseproblemer.

 

Usikkerheten til de fleste unge skandinaver i dag vil, snarere enn en bristende barndom, være knyttet til valg og identitet i en verden som tilbyr mangfoldige muligheter for seier og nederlag. De står i en stadig kamp for å få, og beholde, jobber, venner og livsledsagere. De kan velge seg ut av en utilfredsstillende situasjon, eller selv bli valgt vekk om de ikke strekker til. Kriser fødes av slikt. Det skjer smertefulle, skjellsettende og interessante prosesser når mennesker er relativt traumefrie og har sine grunnleggende behov tilfredsstilt - og så med uvørne hender skal forme det eneste livet de kommer til å få.

 

Ikke at det er lett å lage film av sånt. Eksistensielle spørsmål som for mange vil oppfattes som luksusproblemer, må turneres klokt for å fremstå med tilstrekkelig dybde. Selv Lars von Trier klarte ikke å skape nok dynamikk i "Melancholia", der den privilegerte Kirsten Dunst lider av en depresjon som ødelegger relasjonene i livet hennes. Av de nominerte filmene var Danmarks "Sannheten om menn" en snedig komedie om mannlig etableringsangst, men som ble for overfladisk. Faktisk var Norges "Oslo 31. august" den filmen som føltes mest nær og oppdatert. Den handler da også egentlig ikke om narkotikamisbruk, men det å forholde seg til dårlige avgjørelser og ambisjoner det ikke vil være mulig å nå.

 

Julingen og brennevinet vil nok ikke forsvinne fra skandinavisk film. For det første fordi det ennå blir tydeligere og mer tilgjengelige filmer av å sette en hovedperson opp mot et miljø eller en familie snarere enn opp mot seg selv. For det andre fordi det alltid vil være en uimotståelig fristelse for filmfolk å sette vedtatt store skuespillere til å gomle seg gjennom kulissende som utagerende fylliker. Så lenge de dysfunksjonelle familiene er såpass filmatiske, kommer vi til å se filmer om dem, om og om igjen.

 

 

Fra Pernilla Augusts "Skyggesiden".

 

Teksten stod på trykk i Dagbladets Signaler-spalte 21. oktober 2011.

3 kommentarer

surfer

21.10.2011 kl.16:07

Veldig fint å se deg trekke ut Oslo 31.august som en av de nærmest virkeligheten, veldig enig.

21.10.2011 kl.16:37

Ja - god tekst! Jeg likte forresten Oslo 31. august veldig godt (og mye bedre en Skyggesiden), men kunne ikke dy meg for å tenke at jeg gjerne skulle sett filmen helt uten "narkotikadelen".

Inger Merete

21.10.2011 kl.19:48

Takk for hyggelig respons! Jeg husker jeg ble skeptisk til "Oslo 31. august" da jeg hoerte om narkotikabiten av plottet, men etter aa ha sett den synes jeg den passer inn - saerlig fordi den faktisk foerst og fremst er metaforisk. Og ja, det er ikke ofte en kan si det med haanden paa hjertet, men i aar kunne Norge egentlig godt vunnet Nordisk Raads.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits