Dø måtte dådskraftig mann - Om sorg og sinne i Iliaden

Er det for mange helter og for få fotfolk i tolkningene av Iliaden? Det mener den britiske lyrikeren Alice Oswald. I disse dager, der ymse litterære nyinnspillinger er på alles lepper, har hun gitt ut sin egen versjon av Homers Iliaden. Hun har rett og slett sakset ut de navngjetne heltene til fordel for bakgrunnskarakterene og bifigurene. Og hun snakker om hva hun har gjort i The Guardian. Det sentrale sitatet er dette:

 

"I've always felt, with The Iliad, a real frustration that it's read wrong. That it's turned into this public school poem, which I don't think it is. That glamorising of war, and white-limbed, flowing-haired Greek heroes - it's become a cliched, British empire part of our culture. Every translation you pick up is so romantically involved with the main story that the ordinariness of Homer, which I love so much - the poem's amazing background of peculiar, real people, just being themselves - is almost invisible".

 

Dette brakte tankene hen på en samtalen jeg hadde med Klassekampens Martin Grüner Larsen (som kanskje leser dette, hvem vet) på forlagsfest på sensommeren. Han var litt overrasket over min store kjærlighet til Homer. Han påpekte at Iliaden var et blodbad av en bok, drevet fremover av kvinneundertrykkende krigsforbrytere på slagmarken utenfor Troja. Hvordan kunne man identifisere seg med slike?

 

Martin og Alice Oswald har forskjellige perspektiver på Iliaden. Hun elsker eposet, han er distansert og klarer ikke å leve seg inn i det. Likevel er det som om innvendingene deres må besvares noenlunde med det samme. Jeg har også tidligere skrevet litt om hvordan den spraglete, skjelvende livfullheten i Homer var noe av det som gjorde at Iliaden virket så sterkt på meg. Det fremmede og fjerne, den anakronistiske hyllesten av krigerkunst, helles i det nære og alminnelig gjenkjennelige og danner en eksplosiv miks. Og så er det, ikke minst, mye følelser der. 

 

Det er helt sant at det tradisjonelle og populariserende blikket på Iliaden har vært ukritisk og beundrende. Eposet har blitt overlevert som en hellig kalk fra generasjon til generasjon, og målet var lenge å trenge dypere inn i teksten og dens mystiske forfatters opprinnelige mening. Det er rent forbløffende hvor lenge forskere og lesere fokuserte på det heroiske i Iliaden uten å la seg merke ved barbariet. Først i de senere tiår har menneskesynet og kvinnesynet i eposet blitt gjenstand for virkelig kritiske lesninger. Det var naturligvis helt nødvendig.

 

 



 

 

Martins moralske perspektiv er derfor helt legitimt. Men for meg er det på ingen måte det mest interessante. Det er verd å konstatere at det er en ekstremt brutal verden som skildres. Heltene vi leser om, Akilles, Hektor, Ajax, Odyssevs og de andre, tilhører en slags kongelig krigerkaste hvis skjebne og mål i livet er å kjempe, og dø eller bli drept i kamp. Hvem som slåss mot hvem, styres av det som forskerne har kalt "den heroiske koden". Heltenes omdømme, som skal være det viktigste i verden for dem, øker for hver motstander de dreper, hver by de inntar. Hver seier innbringer dem en gitt mengde trofeer, de overtar den dreptes våpen, dyr og eiendeler, og hans kone og barn blir seierherrens eiendom og slaver. Fordi disse trofeene er det håndfaste bevis på heltens ry, kleos, er det en utålelig ærekrenkelse om noe av dette røres eller ranes av andre. Faktisk er en slik ærekrenkelse i konfliktens kjerne: Årsaken til trojanerkrigen var som kjent at prins Paris av Troja forførte den skjønne Helena, konen til kong Menelaos av Sparta, og flyktet med henne til Troja. Kong Agamemnon av Argos, Menelaos' bror, samler den største hær verden har sett og beleirer Troja med broren for å få Helena tilbake. Det er liten grunn til å betrakte dette som et utslag av sjalusi eller romantisk lengsel fra Meneloas' side. Dette er den heroiske kodens mekanismer i arbeid. Helena er det ultimate trofé. Ranet av henne er den ultimate ærekrenkelse. Derfor er det Agamemnon, Akillevs og de andre har beleiret byen i ti år. Stemningen begynner å bli amper. Så braker de to alfahannene sammen.

 

De mest spennende spørsmålene å stille til denne teksten er imidlertid ikke hvorvidt det som skjer er overgrep eller krigsforbrytelser - det er det åpenbart, sett med moderne øyne. Det som åpner for de mest interessante lesningene, er å etablere dette, og så spørre: Hva så? Hvordan takler de alt dette, krigerne og kvinnene som er eller vil bli sexslavene deres? Hva er de mest redde for? Hva slags nervøse strategier forsøker å de å legge? Her er det forbløffende hvor mye Iliadens forfatter får fortellingen sin til å romme, både av ram realisme og realpolitikk og voldsom medlidelse med krigens ofre. Ikke minst er det fascinerende hvordan eposets tre tydelige kvinneskikkelser reagerer på sine lodd: Hektors kone Andromake frykter åndeløst for mannen og vet at hans død betyr at hun mister alt hun har. Slavejenta Briseïs har mistet alt, men forsøker å karre seg opp igjen ved å få gifte se med sin kidnapper og ektemanns morder Akillevs, og dermed få den marginalt større beskyttelse å komme med noen som har status som hustru og ikke krigsfange. Og Helena er full av skamfølelse over sitt eget dårlige valg og sin egen destruktive seksualitet, men hun er også den frieste skikkelsen av de tre, en som inkluderes og spørres til råd. Selv om det er før utfallet av krigen er kjent, virker det åpenbart at hun er den som vil klare seg best.

 

Iliaden er en tekst som er gjennomtrukket av sorg. Det er verd å merke seg at eposet åpnes og avsluttes med bildet av en far som ber for barnet sitt: Apollon-presten Kryse som ber akaierne om å få den hærtatte datteren sin tilbake, og kong Priamos av Troja som bønnfaller Akillevs om å la ham få løse ut liket av sønnen Hektor. Flotte unge menn rives vekk, tilbake står knuste foreldre og livredde enker som vet at de nå vil bli seierherrenes trofeer og slaver. Samtidig, og tilsynelatende uten motsetning, skildres heltenes mot og krigskunst i beundrende detalj. Hvorvidt en krig kan begrunnes moralsk eller ikke, er uinteressant. Det er som litterære trompetfanfarer når forfatteren beskriver Ajax og Diomedes som med vellyst kaster seg ut i krigshandlingene. Samtidig underslås aldri konsekvensene av det de gjør. Dette skaper en dynamikk og en spenning som gjør teksten mer interessant og utfordrende enn om den hadde vært en moderne krigsroman, sett gjennom et prisme av vår tids pasifistiske grunnholdning.

 

Interessant er det også at forfatteren, nedtegneren, Homer, hva man nå skal kalle ham, er langt mer fascinert av den tvilende Akillevs enn av den komplette krigeren Diomedes.

 

For det er her jeg er uenig med Alice Oswald. Det er sant at alminneligheten har måttet vike for storslagenheten i de klassiske lesningene av Homer. Men det er ikke sant at disse bare er å finne i de mer smålåtne bakgrunnskarakterene. Indre konflikter, frykt og vankelmot finnes - unnskyld, kan finnes - i alle, uavhengig av stand. Det finnes ikke minst i helten over alle helter, Akillevs.

 

Her må det visst klemmes inn et lite handlingsreferat. Altså: I det Iliaden begynner, har akaierne (hellerne, invasjonsstyrken) inntatt en av Trojas nabobyer og tatt en rekke unge kvinner som krigsbytte. En av dem er datter av Apollon-presten Kryse. Han kommer nå til leiren for å be om å få datteren tilbake, mot rikelig vederlag. Vederlaget gjør at tilbudet ikke er urimelig, men den svake og hardt pressede hærføreren Agamemnon, som har fått den unge jenta som sitt personlige krigsbytte, er steil og nekter. Kryse ber Apollon om å sende pesten over hæren. Det gjør han, og akaierne dør som fluer. Under et påfølgende rådsmøte utfordrer Akillevs Agamemnon og klandrer ham for det som har skjedd. Agamemnon går med på å sende Kryses datter hjem, men krever da, for at hans ære ikke skal lide, å overta Akillevs' hærbytte fra samme tokt, den unge Briseïs. Akillevs blir dødelig fornærmet, trekker seg tilbake fra kampene og nekter å slåss. Han blir en sjangermessig anomali: Krigeren som ikke kriger. Uten ham går kampene dårlig, og Agamemnon sender et sendebud for å overtale Akillevs til å komme tilbake. Sendebudene finner ham sittende på stranden, mens han spiller lyre. Noe har skjedd. Soldaten har blitt en dikter. Han tilbys alt han måtte ønske seg av gods og trofeer for å ta opp våpnene igjen. Men han vil ikke.

 

Nu er det best at jeg rentut får sagt og kunngjort min vilje,

slik som den er og skal settes i verk, så I ikke skal sitte

hos meg og lokke meg en efter en som kurrende duer;

ti som jeg gruer for Hades' port, har jeg sky for og hater

den som i lønndom kan tenke på ett, men sier et annet.

Vel, så vil jeg si hva der står for meg selv som det beste.

Ei kan jeg tro at Atrevs' sønn eller alle danaer

skal kunne lokke meg nu: Ti lønne meg gjorde de aldri,

når jeg ustanselig kjempet i strid mot fienders fylking.

Den som satt hjemme, fikk likelig lodd med den tapreste stridsmann.

Feigeste stymper og gjeveste helt fikk selvsamme heder.

Dø måtte dådskraftig mann så visst som den lateste usling.

Ingenting eier jeg mere enn I efter alt hva jeg døyet,

når jeg så titt satte livet på spill i de stadige kampe.

Likesom fuglen, som selv lider ondt og bringer i nebbet

hver en munnfull den finner til ungene, før de kan flyve,

således har også jeg hatt uttallige søvnløse netter.

(...)

Livet er kostbart; det veier dog mer enn alt hva man sier

Ilions praktfulle by har eiet av herlige skatte.

 

Slik snakker en bitter mann i full identitetskrise. Den heroiske koden har spilt fallitt for Akillevs. Samme forbrytelse som han har brukt ti år på å hevne, er øvet mot ham selv. Gavene han tilbys, er brikker i et politisk puslespill, hule manipuleringer. De gjenspeiler ingen reell dåd. Akillevs har hatt et styrende prinsipp i livet. Det har han ikke lenger. Da kommer frykten for døden. Og døden er den store absurdist, heller ikke den skjelner, heller ikke der får man som fortjent. Om livet skal risikeres, bør grunnene være gode. Det har de sluttet å være.

 Så Akillevs blir på stranden. Akaierne lider store tap. Akillevs slektning/venn/elsker Patroklos (stryk det som ikke passer) vil hjelpe landsmennene, tar på seg Akillevs' rustning og går i krigen i hans sted. Snart blir han drept av Hektor, trojanernes prins og største helt. Ved nyheten om Patroklos' død kaster Akillevs seg igjen ut i kampene.  "Da tar jeg min dødslodd", sier han først, han som ville leve bare noen dager tidligere. Han er nå som et dyr eller en maskin. Han jakter ned en av kong Priamos' yngre sønner, Lykaon, som ber for sitt liv. Akillevs svarer:

 

Dø da, min venn, også du! Hvi klynker du så i din dødsangst?

Også Patroklos er død, og mot hans er ditt manneverd ringe.

Se på meg selv, hvilken kjempe jeg er, hvor skjønn og hvor kraftig.

Edel av byrd er min far, og min mor er en herlig gudinne.

Dog, også jeg skal visselig dø og kues av skjebnen.

 

Akillevs dreper Lykaon. Det er ingen grunn lenger til å la ham, eller andre, leve. Akillevs har forsøkt å leve prinsippielt, ikke akseptere en vulgarisering eller fordreining av lovmessigheten i livet - og dermed har han indirekte forårsaket Patroklos' død. Balansen der krigeren belønnes når han seirer, aksepterer døden når han ikke gjør det, er forrykket. Den opprinnelige brutaliteten, som tross alt var styrt av rudimentere regler, viker for kaoskreftene, anarkiet. Det finnes ingen prinsipper og ingen mål.

 

Stilt overfor Akillevs nye blodtørstighet, ser vi også at det selv i den menneskefiendtlige trofétankegangen som har styrt heltenes liv, finnes en slags hyperpragmatisk humanisme. Det tillot en far å løse ut et barn, om det ble tilbudt tilstrekkelig vederlag. Når trofésystemet faller, faller mye med det. Snart har Akillevs også jaktet ned og drept Hektor, etter en durabelig tvekamp, og i strid med skikkene nekter han å gi liket tilbake til trojanerne. Han har steget ned i et fortumlende mørke som ikke heves før han møter Hektors far, kong Priamos, i den mektige siste sangen i eposet, og finner en ny menneskelighet nettopp gjennom sorgen. De to mennene gråter sammen, Priamos for Hektor og Akillevs for Patroklos:

 

Gudene spant det jo inn i de usæle menneskers livstråd

at de må leve i sorg. Selv kjenner de ikke til kummer.

 

Som sagt er sorgen den mest slående følelsen i Iliaden, den er et sterkere nærvær enn kampgløden.

 

Det appellerer veldig til meg at noen vil skrive om dette, vil legge vekt på det følsomme og allment menneskelige i "Iliaden". Jeg bare ser ikke helt noen grunn til å velge bort Akillevs eller avfeie ham. For selv om han er den drapsmann han er, er han også den fremste katalysatoren for krigerens tvisinn, for dragningen mellom idealet, mot og styrke og villighet til å risikere døden, og det andre, venner og kjærlighet, alt som gjør at livet er så vanskelig å slippe. Og så er det nå slik at i 2 700 år har Akillevs vært en skikkelse som ikke lar seg skubbe til siden uten videre. Det er ikke lettere nå.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

2 kommentarer

Egil Henrik Lehmann

05.04.2012 kl.16:04

Bra det er fleire enn eg som syns at Iliaden er eit stort og rikt diktverk! Fint å lesa din skarpsindige kommentar om Akilles. Der er nyansar som ikkje ligg opp i dagen. Briseis var tydeleg nok glad i Patroklos. Var det ikkje tilfeldig at Patroklos fekk gå ut med Akilles sin rustning? Akilles sin desperasjon etter at Patroklos er død, kan og ha eit element av anger...Ja, slik kan ein spekulera. - I alle fall, det er rart at eit slikt grunnleggande verk er blitt så ignorert her i landet dei siste 100 - 150 år. - Når det gjeld omsetjingar, så er eg glad i Eirik Vandvik sitt arbeid. Kva for ei omsetjing er det du brukar? - Det var alt for nå. God påske! EHL

Rino Eriksen

30.12.2012 kl.23:26

Jeg lot meg imponere i tilstrekkelig grad til å skrive denne kommentaren. Deres ypperlige forståele av Iliaden, i tilliegg til deres kjærlighet for den blind skald, gjorde sitt til at jeg nå må revurdere mitt syn på litteraturvitenskap ved universitetet. Det de skrev gav gjenklang til tankene til amerikaneren Victor Davis Hanson i hans bok "Who killed Homer-the demise of classical education and the recovery of Greek wisdom." Har de ved en eller annen anledning snublet over disse ideer?

Hvis de har en slik brennende iver for Homer og hans verk som de gir uttrykk for, så vil jeg forslå at de forsøker å tilegne dem nok kunnskap om gammelgresk til å lese ham på originalspråket-sangen er som intet annen, og de vil komme til å forstå at de er blitt berøvet en fødselsrett ved å lese ham i oversettelse, om enn det er Østbyes fremragende versjon.

Med vennlig hilsen en medelsker av Homers altseende blikk.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits