Om bordskikk

Bordets ikke-organiske gleder. Det er det jeg har lyst til skrive litt om nr jeg vender tilbake til bloggen etter et fravr som ble lengre enn p noen mte intendert. Bakgrunnen er denne lille teksten fra The Guardian, som jeg likte ganske godt, men syntes var litt kort og litt overfladisk. For temaet er interessant: Hvordan har bordmanerene vre endret seg gjennom rhundrene, og hvorfor? Hva er beholdt, hva er forkastet?

Som med all etikette har det ha en selvflgelig fortrolighet med manerene knyttet til et mltid tradisjonelt vrt en overklassemarkr. Den har blitt brukt for markere hvem som hrer hjemme i sosiale strata og hvem som ikke gjr det. Oppkomlingens forvirring i mte med en oppdekning som innebrer en liten myriade av glass, kniver og gafler er blitt klassisk inntil det klisjfylte. Egentlig er det underlig at akkurat denne situasjonen er blitt snt et slitesterkt bilde p de mange usikkerheter knyttet til klassereise oppover - det med knivene er jo tross alt s lett, man begynner ytterst og jobber seg innover. Det er mange andre uskrevne regler jeg vil tro mennesker i den situasjonen har strevd mer med.

I en mer egalitr verden, der frihet og individualisme er slogans og ritualer ikke lenger begrunner seg selv, opplses mye av det gamle sosiale lovverket. Viktigere enn opplsningen er likevel kanskje at alle er blitt inkludert i det som er igjen, alle er egentlig del av den samme globalt sett overklasse som lever liv der snt er nyttig og ndvendig. De aller fleste har et nske om bevare et skjelett av de gamle manerene, et knippe grunnleggende kjreregler. Svrt f forsyner seg selv frst nr de har folk p besk, eller begynner gafle steken i seg fr gjesten har forsynt seg. Hovedprinsippet blant all god oppfrsel, det at man setter andres nsker og behov foran sine egne, om enn symbolsk, overlever for det meste - bortsett fra, pussig nok, i den famse trikkedren, der et tilsynelatende flertall fler at det aller viktigste er at de selv kommer seg inn s fort som mulig.

Sommeren 2003 jobbet jeg som guide p Fossesholm Herregrd p Vestfossen like ved Hokksund, som jeg kommer fra. P kveldene serverte jeg ofte i bryllup. Det var store forskjeller p disse bryllupene. Noen av store, noen sm. Noen var preget av boblende prat og latter, andre foregikk i noe som minnet fryktelig om stillhet mellom to familier som penbart ikke kjente hverandre srlig godt eller hadde spesielt god kjemi. Noen ble gjennomfrt med ledighet og selvflge. Andre var preget av den sregne nervsitet som oppstr nr en gruppe mennesker gjerne vil markere at de er til stede ved en hytidelig anledning, men ikke helt vet hvordan. Gjestene kikket rundt seg med flakkende blikk, lftet en gaffel og la den ned igjen. At de ikke visste om de kunne spise eller drikke under en tale, preget opplevelsen for dem og gjorde bryllupet til en mer anspent kveld enn det burde vre. Snt er synd.

Det fikk meg til tenke at alle burde ha med seg bordetikette som en del av allmenndannelsen, utover det man trenger i hverdagen. Ikke fordi det ikke kan diskuteres hvilken side av gjesten servitren holder fatet p. Ikke fordi man alltid skal gjre det slik man alltid har gjort det. Men fordi kunnskap aldri er skadelig. Man trenger ikke flge reglene. Men det gir trygghet kunne styre selv, vite nr man flger og nr man bryter. For nr man kan noe, kan man glemme det. Nr man ikke p noe punkt er i tvil om de formelle aspektene ved et hytidelig mltid, kan man slappe av og bare la seg drive med av samtalen.

Men hvordan f til dette? M det inn i grunnskolen, tro?

5 kommentarer

surfer

14.11.2011 kl.00:23

Heimkunnskap (heter det fortsatt det?) kunne nok med fordel inneholdt elementer av bordskikk. Basiskunnskaper i god gammeldags etikette er noe jeg har med meg fra barndommen av, og det har mange ganger overrasket mine jevnaldrende og gledet de som er eldre enn meg, men frst og fremst gjort meg trygg p akkurat hvordan jeg skulle oppfre meg ved bordet. At jeg er usikker p alt annet, er en annen historie.

fristatprinsessa

14.11.2011 kl.09:11

h, du sier det s bra. Dette er noe jeg ogs har tenkt en del p. Ikke bare i bryllup, hvor folk slurper i seg soddet eller skraper kniven mot tallerkenen mens brudgommen holder tale. Men ogs i lunsjen, nr sjefen sier noen velvalgte ord til en medarbeider som skal slutte/fylle r/noe anna. SOM det skrapes med teskjeer og kakegafler mot asjetter! Jeg har lyst til rope LEGG NED BESTIKKET, IKKE SPIS MENS NOEN HOLDER TALE i ren Elias Rukla-stil.

Etter min oppfatning er det viktigere vre stille og ikke spise under taler enn velge korrekt bestikk. (og hvor vanskelig KAN det vre? kan man ikke bare begynne ytterst? det sier de i hvert fall i Jane Austen-filmer hvor en stakkars fattig jente ikke skjnner hvor hun skal begynne)

Og hva med skling? Jeg har lrt at nr man skler, skal man heve glasset, mte blikket til alle ved bordet (de nrmeste hvis det er stort bord), skle og s mte blikkene og gjerne nikke eller smile til dem ved bordet igjen. Dette er det snart ingen som gjr.

Og som du sier s godt: Hvis man kan reglene, s kan man VELGE bryte dem.

Oi, litt entusiastisk p morgenkvisten jeg n. Men takk.

Tone

14.11.2011 kl.12:02

P Blindern Studenterhjem faller det meste p plass. Men jeg m si at det der med forsyne seg etter gjestene plutselig havner i andre rekke nr man er gravid. Kanelbolle? Hvor?

lena

15.11.2011 kl.17:49

Jeg har selv tatt meg selv i sitte ved et bord mens jeg ikke aner hvordan jeg skal te meg. Eller hvilke av de fire gaflene jeg skal begynne bruke frst.

Inger Merete

15.11.2011 kl.23:58

Surfer: Livet er en usikker sak. Prinsessa: Takk! Tone: Kjre Blindern er jo dannende som bare det, selv om de fleste vel har med seg det meste de trenger fra fr. Lena: Nettopp derfor jeg unner alle ha den tryggheten.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits