Rett sted til rett tid - Om "Dead Poets Society"

h! Dette var fin lesning, synes jeg. Ikke s mye som analyse som som et inntagende og reflektert personlig vitnesbyrd. For ordens skyld: Det handler om filmen "Dead Poets Society" fra 1989, som har skutt sin flelsesladede amorpil rett i hjertet p s mange, ogs p The Guardians artikkelforfatter, Sarfraz Manzoor. Og p meg.

Manzoor og jeg har noenlunde samme opplevelse av "Dead Poets Society". Vi vil elske filmen til vr ddsdag - og vi har ikke noe sterkt behov for se den igjen. Vi vet at inderlige, ironifrie filmer som dette, som snakker i omsvpslst store ord om livetsmange muligheter, ikke vil treffe de distanserte voksenversjonene av oss slik den traff oss som myke tenringer. Manzoors artikkel minnet meg om hvor viktig det er med kunstnerisk timing - om hvordan noen verk m oppleves p et spesielt tidspunkt i livet for at de skal treffe med full kraft. Med noen filmer eller bker m man ikke vre for ung. Med andre m man ikke vre for gammel. Slike perfekte mter mellom film og seer inntreffer ikke fullt s ofte som en skulle tro. Men nr de gjr det, er grunnen beredt for livslang kjrlighet.

"Dead Poets Society" er en klassisk skolefilm om en uregjerlig elevflokk og deres inspirerende lrer. Den har et enkelt budskap av typen som trygler om bli akkompagnert av fioliner, og fr det den ber om: Grip dagen. Jeg har ikke tall p hvor mange ganger jeg har angrepet det samme grepet i selvhytidelige dramaer som tror de er klokere enn de er. Men budet om "make your lives extraordinary" er kraftfullt nr man fr det presentert i en alder der skjrheten i alle ting ikke helt har sunket inn enn - og nr man enn ikke vet at det ikke alltid er plass til det ekstraordinre i voksenlivet.

Jeg tror faktisk ikke bare det var alderen - jeg m ha vrt rundt elleve - som gjorde at jeg grt mine yne ut til den svulmende sluttscenen i "Dead Poets Society" frste gang jeg s den ("Oh Captian, My Captain!"). Om budskapet er lettfattelig og lett oppsummert, blir det virkelig lagt frem p en nydelig mte.

For det frste er det en underliggende humor i lrerrollen. John Keating, nydelig spilt av Robin Williams, har en cheeky distanse i seg som fungerer som motvekt til den etter hvert galopperende sentimentaliteten. Det var antagelig helt ndvendig caste en skuespiller med komedieerfaring i denne rollen, en som har komikerens letthet med seg og kan tyle seg selv, ellers ville det hele blitt altfor flelsestungt.

For det andre er det jo helt riktig, slik filmen formidler, at litteratur har makt til utvide og pne deg p et stadium der du selv har lite livserfaring. Lyrikken og skjnnlitteraturen er bde lfterik og korrigerende - den viser bde at livet kan vre fantastisk, og at det kan vre fryktelig vanskelig. For skoleguttene er det nok imidlertid det fantastiske som er mest slende. Men nr skal man vre overmodig og overoptimistisk om ikke i frrussrene?

For det tredje, og dette er godt sett av skribenten, er det et sterkt tilstedevrende ddstema i hele filmen. Det ligger en molltone under selv de store inspirasjonsscenene. Den skyggen det kaster over hele filmen fles hyst ndvendig.

De overdrevet strenge foreldrene var og er antagelig forblitt karikaturer. "Dead Poets Society" er en enkel film, og her er den p sitt aller enkleste. S er det likevel fint lese Manzoors betraktninger om dette, og hvordan han, som har innvandrerbakgrunn og foreldre som ikke hadde tenkt at snnen skulle kaste bort mulighetene de selv hadde slitt for at han skulle ha, opplevde denne delen av filmen som relevant. Iblant er det verd bli minnet om at de konfrontasjonene vi opplever som banale og kategoriske i filmer og bker, faktisk kan finne sted i virkeligheten.

Den som leser dette og har sett "Dead Poets Society" som ung, vil antagelig skjnne hva jeg snakker om. Andre kommer aldri til gjre det. Men jeg gjetter p at de har sine fortellinger som deselv kom over p p et tidspunkt der de enn var mottagelige for ord i strrelse XXL. Dersom de var heldige.




2 kommentarer

lise

14.12.2011 kl.21:19

Jeg likte filmen godt jeg ogs. Jeg s den fr jeg ble lrer, heldigvis. Etter det, er jeg nemlig ikke s glad i snne fantastiske lrere. Ikke selvmord heller, for den slags skyld.

Da Wild at Heart kom, elsket jeg den s hyt at jeg mtte se den p kino tre ganger. Beklageligvis s jeg den igjen en ti rs tid senere, og da lrte jeg at filmer som bor i hjerter, m f vre i fred der. Karakterene hadde jo utviklet seg til bli noen tomsinger. Skuff.

erik

14.01.2013 kl.01:43

Dette med timing er et essensielt poeng innenfor flere kunstretninger som formidler personlige uttrykk. Ikke minst nr det kommer til musikk. Det er ikke p et hvilket som helst tidspunkt i livet at en oppriktig kan verdsette Dylans ord eller Nick Caves melankolske genialitet. Derimot tror jeg ganske mange kan bli utsatt for dette til nettopp feil tid, som et resultat av massesuggesjonen som preger vr verden p s mange omrder. Det er imidlertid aldri for sent..eller skulle jeg si aldri tomt for nye kunstneriske inntrykk ta inn til riktig tid.

PS. Liker blogg-headline'n.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits