Dette er ikke en blogg

Først kom følelsesreaksjonene. Twitter og Facebook ble bestrødd med småord. Oj. Wow. Jøss. Alle måtte liksom venne seg til tanken på at Anders Behring Breivik var erklært strafferettslig utilregnelig.

Kort tid etter kom små eksplosjoner av spontan harme og skepsis til konklusjonen. Deretter stoiske forklaringer fra fullstendig usjokkerte jurister, og syrligheter fra mediemenerne: Det var da voldsomt så fort Norge fikk fem millioner psykiatrisk sakkyndige?


Svaret på dette er: Kanskje det ikke er så dumt at man blander seg inn? Det var uansett forskjell på dem som oppriktig mente at deres emosjonelle instinkt burde veie tyngre enn rettsstatens prinsipper (kremt Per Sandberg kremt) og de som spurte seg og andre hvorfor linjen mellom ekstremisme og sinnslidelse, mellom konspirasjonsteorier og psykotiske vrangforestillinger, gikk et annet sted enn de hadde trodd.


For dette er et spørsmål som er større enn noen enkeltsak. Det er ikke bare et psykiatrisk eller juridisk spørsmål, det er filosofisk og eksistensielt: Når kan vi stilles til ansvar og straffes for våre gjerninger, når kan vi det ikke? Når blir de ansett som resultater av bevisste valg, når er de noe som tvinges fram av virkelighetsfornektende visjoner? Hvem skal vurdere hva som er hva? Hvordan kategoriserer og forklarer vi onde handlinger? At det blir en bred debatt om dette, der flere enn de med relevant grad og profesjon deltar og engasjerer seg, er sunt. Det kan virke oppklarende, rensende.


Selv har jeg siden tirsdag kjent på både forvirring over at noen kan bli avkrevd erstatning samtidig som de ikke kan straffes, bekymring for at ugjerningsmenn ikke ansvarliggjøres nok, betryggelse i forsikringene om at Breivik nok vil holdes innesperret i overskuelig framtid og stolthet over at norsk rettsvesen har demonstrert sin grundighet, uavhengighet og integritet. Men jeg har mange spørsmål. Langt flere enn svar. Det er det mange som har. La oss stille dem.

(Teksten stod på trykk i Dagbladets På kornet-spalte 2. desember 2011)