Rustfritt stål - Om "De tre musketerer"

(Havnet i en av disse "De tre musketerer"-diskusjonene man havner i med jevne mellomrom og fikk lyst til å legge ut Dagbladet-artikkelen min om temaet fra 20. oktober 2001):

 

 

Noen kjærlighetshistorier falmer aldri.

På samme måte som ordet «krybbe» neppe ville vært i vårt aktive ordforråd ennå om det ikke hadde vært for bibelen, ville vi neppe hatt en parat definisjon av ordet «musketer» uten Alexandre Dumas. Dumas' «De tre musketerer» fra 1844 er en av disse uslitelige fortellingene som nye generasjoner lesere fortærer med akkurat samme glupskhet.


Bragden er desto mer bemerkelsesverdig med tanke på at lite av tidligere tiders populærkultur varer utover sin tid, eller sin sesong. At den er så tilpasset et stort publikum i sin samtid, er nettopp dét som gjør at den føles alderstegen for ettertiden, mens fortellinger om mer universelle menneskelige problemstillinger overlever. Flere kjenner i dag til Knut Hamsun enn Rudolf Muus, selv om sistnevntes føljetonger klart overgikk den samtidige Hamsuns romaner i salgstall.


Men Dumas og musketerene er ennå verdenskjente, og i forrige uke kom nok en film basert på romanen, nok et forsøk på å kapitalisere på fortellingens uimotståelige driv og stemning, som igjen kom sørgelig til kort. Det er flere grunner til at «De tre musketerer» har fått en slik særegen posisjon - og kanskje fordi noe av nøkkelen ligger i kombinasjonen av årsaker, er særpreget så vanskelig å fange og etterlikne.


For det første er den massive romanen, i likhet med Dumas' andre mest kjente verk, «Greven av Monte Cristo», nesten uanstendig lett å lese. Det var på 1830-tallet avisene i Paris ble reklamefinansierte, og begynte å se salgs- og annonsepotensialet i å trykke romaner i korte kapitler, rundet av med et lokkende «fortsettelse følger ...». Alexandre Dumas, som hadde forsøkt seg med moderat hell som melodramatiker og stormende poet, viste seg å ha teft og talent for den unge sjangeren. «De tre musketerer» er en slik handlingsmettet og cliffhanger-basert føljetong, der nye kjepper stikkes i våre helters velsmurte hjul med påfallende regelmessighet.


For det andre kunne Dumas kunsten å sette opp et kampskjema. I 1600-tallets Paris kjemper den unge gascogneren d'Artagnan og de tre musketerene som blir vennene hans, Athos, Porthos og Aramis, på vegne av kongen av Frankrike mot den mektige kardinal Richelieu. Kardinalens forbundsfeller er Rochefort, den mystiske «mannen fra Meung» med et arr over ansiktet, og den forføreriske spionen Milady. Alle er handlekraftige, karismatiske kraftsentre og vektskålen virker jevnt balansert. Motstanden er jevnbyrdig.


Scenen der d'Artagnan møter sine blivende venner, skjønt de innledningsvis nærer ganske andre følelser for ham, er nesten homerisk i hvordan den raskt risser opp distinkte personligheter og gir dem sine tilmålte adjektiver og egenskaper. På sin første dag i Paris, etter å ha gjort en minneverdig entré ridende på et skinnmagert gult øk, klarer den eplekjekke ynglingen d'Artagnan å havne i krangler med Athos, Porthos og Aramis i rask rekkefølge - med påfølgende duellutfordringer fra dem alle tre. De tre kranglene blottlegger den sentrale egenskapen i alle fire hovedpersonene - d'Artagnans overtente iver, Athos' ærekjærhet, Porthos' forfengelighet og Aramis' fåfengte forsøk på å kombinere et fromt og gudfryktig liv med en stor appetitt på kvinner.


Og her er vi over på tredje grunn til at «De tre musketerer» fremdeles har friskheten i behold, og virker underlig lite bundet til verken musketerenes, forfatterens eller vårt århundre, fri fra de klebrige settene med normer som forbindes med de forskjellige epokene. Fortellingen er faktisk forbløffende amoralsk, som kanskje var noe av årsaken til at den virket så besnærende på det propre parisiske borgerskapet som var dens første publikum. Hos Dumas hersker et slags lystig anarki. Hvem som egentlig har rett i den potensielt dødelige krigen mellom musketerene og kardinalen er, befriende nok, ganske uinteressant, og Dumas skulle seinere gjøre antagonisten kardinal Richelieu til protagonist og helt i trebindsromanen «Den røde eminense». Det drepes for fote, for bagateller og trivialiteter, uten at forfatteren finner grunn til å dvele ved noe så kjedelig. I en artikkel om en nyoversettelse av romanen i The Guardian beskriver Adam Thorpe Dumas' røverhistorie som «dampende og forstyrrende». Han legger til:


«Livet har den obsternasige vektløsheten det kan ha i barndommen - det kan bare bli kastet bort så skjødesløst fordi her på disse sidene er det en fiktiv drøm og alle er udødelige».


Seksualmoralen er mye friere i musketerenes verden enn i Dumas', hvilket hans annonsepushende redaktører uten tvil visste å verdsette. Og våre gutter kan også være passe ufølsomme og egennyttige. D'Artagnan begjærer Milady selv om han vet hun er en fiende, og han velger uten å nøle å gi seg ut for å være Miladys foretrukne elsker Grev de Wardes, samt utnytte hennes ulykkelig forelskede kammerpike Kitty, for å komme seg inn på Miladys soverom. Våpenbroren Porthos bruker den kjærlighetshungrige Madame Coquenard, som er fanget i et goldt ekteskap med en prokurator og lett lar seg blende av den storslagne musketeren, for å få penger til hest og utstyr. Disse scenene har en flyktig sårhet muligens helt uintendert av forfatteren, som, for alle sine utmerkede sider, ikke akkurat overvelder leseren med sin emosjonelle modenhet. Det er da heller ikke dét en historie som «De tre musketerer» først og fremst trenger i sin forfatter, og det ville helt klart trukket fortellingen ned om moralske spørsmål skulle utredes og veies.

 

Og det ville rett og slett ikke vært i Alexandre Dumas' ånd. Mannen som blekksprutet fram «De tre musketerer» og rundt 650 andre bøker var akkurat så mye større enn livet som fortellingene hans antyder, og med en slektshistorie som kunne matche hans egne åndeløse plott. Dumas' far var sønn av en fransk adelsmann og en svart plantasjeslave på Saint-Domingo. Han ble på grunn av moren aldri anerkjent av farens familie, men fikk en forrykende karriere i hæren, der han ble kjent som «den svarte djevelen», og ble general i en alder av 33. Et langvarig fangenskap i Italia knekket helsen hans, og han døde da sønnen var fire. Også unge Alexandre viste evne til sosial fjellklatring, blant annet ved hjelp av noen velplasserte elskerinner i Paris' sosietet. Han var en levemann og et ødeland med en stor barneflokk å forsørge og en like stor flokk kreditorer å holde stangen. For å kunne opprettholde den overdådige og impulspregede livsstilen skrev han under stadig nye kontrakter, jobbet i 14 timer av gangen og produserte, ved hjelp av assistenter, researchere og sekretærer, noe nær 16000 ord i uka over en periode på 40 år. I tillegg til føljetongene skrev han memoarer, biografier og reiseguider til steder han aldri hadde vært, han startet opp teatre og restauranter som gikk brakende konkurs kort tid etter og grunnla to aviser med navn fra hans egne to største romansuksesser, «Le Mousquetaire» og «Le Monte Cristo», med seg selv som hovedbidragsyter. Innimellom gjorde han korte gjesteopptredener i ymse revolusjoner og oppstander før han uforstyrret vendte tilbake til middagsbordet og skrivepulten. Han skal ha vært sjenerøs, spontan, selvironisk og elsket av alle, slik de beste romanene hans også er gjenstand ikke så mye for beundring som for hengivenhet.


Ikke er de blottet for verdier heller. Vennskap og lojalitet er navet i «De tre musketerer». Det er betegnende at den eneste av musketerenes motstandere som virkelig er uforbederlig, og som blir kaldt henrettet mot slutten av romanen, er den nesten sosiopatisk skiftende Milady. Politikken skifter, kjærligheten er flyktig og ender ofte med forferdelse, men kameratskapet består. Og for filmskaperne som har vridd og vendt på Dumas' sinnrike plott og ofte endt opp med å forkrøple dem, er det én linje de alltid inkluderer, nemlig musketerenes mantra «En for alle, alle for en».

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits