Stemmene utenfra - Om Bjørn Vassnes, Breivik-saken og psykiatridebatten

 

 

Pussig. I sitt Aftenposten-innlegg "Demokrati uten d" ser journalist og forfatter Bjørn Vassnes en svekkelse av de demokratiske prinsipper, særlig maktfordelingsprinsippet, i debatten som har oppstått i kjølvannet av rettpsykiaternes vurdering av Anders Behring Breivik som strafferettslig utilregnelig. Selv har jeg sett på den samme debatten som en styrkning av nettopp disse. Vassnes' argumenter er relevante i mange diskusjoner, men ikke her.

 

Jeg har jevnt over stor sans for Vassnes' journalistiske prosjekt, og har respekt for hans virke som utrettelig våpendrager på vegne av reell, hard kunnskap, mot spill og ønsketenkning. Det er vel ingen tvil om at årvåkne og engasjerte folk som ham behøves. I USA finnes en sint, folkelig antielitisme som blant annet manifesterer seg i raseriet mot klimaforskere (holdninger som ble uovertruffent tatt på kornet av Stephen Colbert den gangen du vet). Hos oss har de senere tiårenes relativisering og individualisering av så mangt gjort at mange insisterer på at deres meninger, følelser og fornemmelser er like gyldige som ekspertisens anbefalinger, som vi for eksempel ser i debatten rundt alternativ medisin. Det er klart dette er strømninger som kan og vil utnyttes av demagoger og populister.

 

Men er det virkelig det som har skjedd her? Er Breivik-saken virkelig et godt eksempel på "mentometertyranniet" Vassnes frykter? Kronikkforfatteren ser på sakkyndigdebatten som foreløpig siste mannjevning i maktkampen mellom følelser og kunnskap, der ufaglige instinkter og umiddelbare oppfatninger står mot år med studier og erfaring. Men de spontane emosjonelle reaksjonene (jeg twittret én selv, i impulsiv forundring), og politikernes (vel, én politikers) forsøk på å ri på dem, var først tydelige det første døgnet etter konklusjonen ble kjent - og den var også da temperert av rasjonelle, perspektiverende stemmer fra flere hold. I tiden som har gått siden da har vi fått en debatt som for det aller meste har vært sunn og saklig.

 

Kritikken mot de sakkyndiges konklusjon har vært todelt. For det første har det kommet kritikk mot selve rettssystemet. Det har blitt stilt spørsmål om psykiaterne burde ha den dominerende posisjon de har når spørsmål som dette skal besvares. For det andre har den spesifikke rapporten og vurderingene i den blitt gjenstand for granskning og kritiske spørsmål. At både systemet generelt og rapporten spesielt legges under lupen, virker nyttig og meningsfullt, og knapt styrt av demagogisk opportunisme, for å tekkes en pøbel med fakler og høygafler. Det vi ser, er et samfunn som går i seg selv.

 

Hva den første typen kritikk angår, er det for meg bemerkelsesverdig at Vassnes, som under "Hjernevask"-debatten selv var tydelig kritisk til at samfunnsforskerne ikke tok høyde for innsikter fra andre fagområder før de presenterte sine konklusjoner og advarte mot vitenskapelig latskap og selvtilfredshet, her tar psykiaterne slik i forsvar. "Vi har trodd at titler betød kunnskap. Så kommer en komiker og viser oss noe annet", skrev han i et kritisk innlegg om samfunnsforskerne for nær to år siden. Men når psykaiterne møter motbør fra folk med annen fagbakgrunn fra deres egen, ser Vassnes på dette som kritikk av fagkompetanse som sådan. "Vi vil ha sakkyndige, men de skal levere rapporter som vi liker, ellers krever vi nye", skriver han, og peker på at vi lar kirurger og jurister gjøre jobben sin, selv om heller ikke deres fag er "eksakte vitenskaper". Men kan ikke samfunnsforskere som slår fast sine sannheter uten å skjele til andre fags innsikter, som de gjorde ifølge Vassnes' kritikk, sammenlignes med psykiatere som erklærer en terrorist strafferettslig utilregnelig uten å ta hans ideologiske bakgrunn med i betraktningen?

 

Det er verd å huske på at den akademiske inndelingen i fagområder tross alt er konstruert. Det er ikke alltid verdens problemer faller så nemt inn i den ene eller den andre kategorien, eller at det er åpenbart hva slags kompetanse som kreves for å avgjøre et kinkig spørsmål. I systemdebatten som har oppstått i kjølvannet av rapporten har det blant annet, og betimelig, blitt spurt om psykiatrisk fagbakgrunn er tilstrekkelig for å avgjøre spørsmålet om utilregnelighet, om det ikke trengs større tverrfaglighet, flere innfallsvinkler. Når Anders Giæver skriver i VG at ord som av psykiaterne har vært regnet som "nyord" og tegn på vrangforestillinger, er vanlige termer i visse nettmiljøer, er det et av flere tegn på at det kan trenges innspill fra andre hold.

 

Det virker som om Vassnes' respekt for faglighet her er så stor at han synes vi bør svelge alt vi serveres fra dem som sitter på en annen kompetanse enn oss selv. Fordi det er de som har den relevante ekspertisen og ikke vi, de utenforstående. Dette er en snodig holdning både fordi kritikken denne gang også har kommet fra andre psykiatere, og fordi det er viktig at et fag ikke bare får drive selvjustis. I Storbritannia ble det i sommer spurt om NewsCorps overgrep kunne vært hindret om ikke pressen hadde fungert som sin egen dovne vaktbikkje. Alle fag og bransjer trenger korreksjoner utenfra, de trenger å få bryne seg på omverden. De trenger at mennesker som verken har bindinger fra en fortid eller visjoner om en fremtid i faget spør hvordan de på innsiden vet det de sier at de vet. Dette kan endog sies å være noe av grunnlaget for pressens posisjon: Vi journalister intervjuer hele tiden folk med større faglig tyngde enn oss selv innenfor forskjellige områder, men bruker vår egen erfaring som gravere og profesjonelle skeptikere til å stille autoriteter til veggs. Det er en viktig og nødvendig jobb.

 

Hva den andre typen kritikk angår, den som har rettet seg mot den konkrete rapporten om Anders Behring Breiviks psyke, så er det ikke rart, eller galt, at den blir gjenstand for samtaler over lunchbord og i avisspalter landet over. Den tar nemlig opp et av disse sjeldne spørsmålene som angår alle som tilhører et samfunn: Når er jeg ansvarlig for mine egne handlinger? Som jeg har skrevet tidligere, er dette et spørsmål som strekker seg langt utover psykiatrien, det er også eksistensielt og etikkfilosofisk. Om et stort antall borgere oppdager at grensen for strafferettslig ansvarlighet går et annet sted enn de forventet, så er dette faktisk noe de bør sette seg inn i og ta stilling til. Dette er ikke det samme som å kimse av de sakkyndiges vurdering eller regne sin egen emosjonelle reaksjon som like vektig som deres grundige profesjonelle arbeid.

 

Bjørn Vassnes trekker i innlegget sitt frem ideene til psykolog og nobelprisvinner i økonomi, Daniel Kahneman, som nettopp påpekte hvordan instinktene som var utviklet for å redde oss i steinalderen kan lede oss på ville veier i en annerledes og krevende moderne hverdag (her er forresten en interessant anmeldelse av Kahnemans siste bok). Anbefalingen er utvetydig: De sene, grundige avgjørelsene vil ofte være bedre enn de raske, uoverveide. Dette er vel og bra. Kahnemans perspektiver er relevante i diskusjonen om de demokratiske prinsippene som Vassnes skriver om i kronikken sin, og forutsigbarheten og langsiktigheten som disse må forvaltes med. Men det er ennå uklart for meg hvorfor psykiatridebatten truer disse.

Igjen tenker jeg at Kahneman er mer interessant i andre sammenhenger enn denne. Selvfølgelig er det mye ved Breiviks rettssak som vekker sterke følelser. Disse er ikke illegitime. Det må være akseptabelt, endog på sin plass, å uttrykke følelser overfor store og viktige saker, så lenge man ikke gjør det utilbørlige resonnementet fra emosjon til politisk handling. Det er greit å si "jeg føler A". Det er ikke greit å si "fordi jeg føler A, må du gjøre B". Her har mange snublet (Se: >Karikaturstriden, >Tybring-Gjedde, Ingvil). Men så vidt jeg kan se, er det ikke andre enn en uklok Per Sandberg som har styrtet ned den veien i denne saken. Snarere er kritikken fundert i godt belagt tvil om konklusjonens kvalitet.

 

Selv ønsker jeg forøvrig ikke på noen måte å si at de sakkyndige tar feil. Selv om konklusjonen deres var overraskende, var det fint å få uavhengigheten til rettsvesenet i sitt eget samfunn demonstrert så ettertrykkelig som den dagen de to la frem resultatet av sin rapport. Men det er blitt nevnt såpass mange svakheter ved rapporten at mer og grundigere arbeid rundt dette spørsmålet ville være ønskelig - ikke minst for de to sakkyndige selv, som nå opplever vedvarende kritikk av arbeidet de har lagt ned.

 

Og her er vi ved det siste Vassnes' innlegg ga meg lyst til å si. Folk er bare folk. De er mennesker med erfaringer og kunnskap, men de er også bylter av personlige sterke og svake sider, komplekser og blinde flekker. De er ikke ufeilbarlige. Å gå fagfolk etter i sømmene er ikke mistenkeliggjøring eller antielitisme eller forakt for kunnskap, det er en anerkjennelse av at vurderingen til to enkeltmennesker ikke nødvendigvis er tilstrekkelig, og at det finnes problemstillinger som krever mer enn hva et enkelt fagfelt kan tilby.

 




 (Bilde lånt fra Scanpix)

6 kommentarer

Hilde

09.01.2012 kl.17:42

Enig! En av de viktigste lærdommene fra åtte år på universitetet er å sette spørsmålstegn ved ting, og ikke ta "sannheter" for gitt, −selv om de kommer fra professorer eller kjente teoretikere. En annen lærdom er at debatt er bra, og at sannheter kan meisles ut først etter grundig og god debatt.

Bjørn Vassnes

09.01.2012 kl.20:07

Skivebom. Du sammenlikner det at en forskningsjournalist kritiserer forskning (det er faktisk min oppgave, i de tilfellene der jeg har forutsetninger for å gjøre det) med tilfeldige kommentatorers eller politikeres forsøk på å presse rettsvesenet til å svikte sin uavhengighet. Å kritisere psykiatrien som fag er ok, og trengs, men poenget mitt her var et annet: å vise til at man her ikke respekterer maktfordelingsprinsippet, som er helt sentralt i et moderne demokrati, ikke minst som et vern mot emokratiet.

Eivind Trædal

09.01.2012 kl.20:33

Bjørn: det er helt naturlig at en sak som dette vekker livlig debatt om de forskjellige sidene ved samfunnet den berører. Det framstår som om du mener enhver kritisk bemerkning til sakkyndiges rolle eller vurdering i denne saken må regnes som et forsøk på å "presse rettsvesenet til å svikte sin uavhengighet". Det er fullstendig urimelig.

Dag Ø.Undseth

09.01.2012 kl.21:50

Jeg ser at bloggen 'Politikus' med artikkelen "Den politiserte rettssaka" antagelig viser den feilbarlige slutning som antagelig Bjørn Vassnes også gjør sammen med artikkelforfatteren i bloggen 'Politikus'.

Siden Politikus bloggen ikke er åpen for kommentarer akkurat nå så legger jeg her ved kommentaren jeg ønsket å poste nettopp der:

--- start ---

Artikkelforfatter har gjort seg en feilbarlig generalisering:

"De som vil ha Breivik erklært frisk, er de som er ute etter å bruke Breiviks handlinger som et argument mot sine meningsmotstandere i innvandringspolitikken"

Det at en slik generalisering åpenbart er feil sier seg selv fordi jeg vet med meg selv at jeg er ute etter å fordømme psykiatrien når jeg kommenterer, og sånn sett sammenfaller dette med interessen for at Breivik ikke demoniseres eller sykeliggjøres når dette ikke er fornuftig.

For meg er det nesten likegyldig om det utnevnes flere eksperter eller ei, fordi jeg mener det er grunn til å mene at slike eksperter generelt sett ikke er egnet til annet enn å virke som byråkrater der man ellers kunne tro at de var opptatt av menneskers helse som sådan. Med dette kastes ideer om personforstyrrelser og andre former for psykologisering ut av vinduet.

--- slutt ---

Jeg kan vanskelig argumentere for at Bjørn Vassnes faktisk har gjort seg en konkret generalisering, men våger påstå at det han skrev på slutten i kommentaren like over her virker sammenliknbart med bloggartikkelen som bygger opp om et "enten eller" holdning, noe som omsider ikke er relevant fordi det er urimelig. Altså, det å spekulere i motivene til andre som mener noe antipatisk om psykiatrirapporten blir feilbarlig når det er gode grunner for andre å ville protestere. En kunne kanskje si at Bjørn Vassnes tenkes generalisere problemstillingen om vurderinger i psykiatrien til noe sort/hvitt og hvor bloggskriveren uttrykkelig mener å skulle måtte kunne gjøre seg en generalisering (som sitert).

Ken

18.04.2012 kl.04:21

Mon tro hva Vassnes sier nå?

Erik

31.05.2012 kl.09:41

Er det ikkel litt klamt å innlede med alle de superlativene om Vassnes? Reel kunnskap er ikke en beskrivelse som noen gang vil kunne la seg rettferdiggjøre i beskrivelse av noe som helst. Det burde jo selv du ha lært allerede i ex.phil? At man baserer hele sin verden på scientistiske forståelser kan vel heller ikke tas til inntekt for at man motarbeider ønsketenkning. Pussig. Vanskelig å forsåt artikkelen når du allerede fra starten av manifisterer et slikt utgangspunkt.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits