Dette er ikke en blogg

På samme måte som siste tone i en sang blir hengende i ørene på lytterne på vei ut av konsertsalen, kan siste setning i en tekst forme en hel leseropplevelse.

Det ante meg nok fra før at det er slik. Men de siste dagene har det blitt enda tydeligere. Søndag hadde jeg en kritikk av samfunnsdebattanten Hanne Nabintu Herland på trykk i Dagbladet, der jeg stilte spørsmål om hvordan debattsider i norske aviser ble redigert og hvilke kriterier som burde gjelde for utvalgte samfunnsdebattanter. Siste setning var: "Vi trenger ikke Hanne Nabintu Herland". Det vakte reaksjoner. Satt i riktig sammenheng er det nok klart at formuleringen handler om offentligheten og de begrensede sitteplassene som finnes der. Men det var kanskje en litt for hard formulering, tatt ut av sin sammenheng kan den få en betydning utover hva den opprinnelig hadde og virke som en vurdering av et annet menneske som unødvendig eller overflødig. Det var selvsagt ikke meningen. Det burde jeg vært oppmerksom på.

En punchline har med andre ord en pris. Kanskje sier denne lille erfaringen også noe om hvordan avslutninger som sådan har tilbakevirkende kraft og farger det som kom forut for dem. Du vil tenke annerledes om jobben du hadde og elsket i femten år, dersom den slutter med at du får sparken. Minnene fra et langt ekteskap vil bli mørkere om du forlates av den andre. Kanskje er det nyttig med to øvelser for å takle alle slags avslutninger: For det første ikke å ri alle hester til de stuper, å være oppmerksom på at avrundingene kommer og at de kan takles med større eller mindre verdighet - og for det andre ikke å bli bitter om avslutningen blir av de mindre verdige, og prøve å tenke på det som var, som noe med uavhengig verdi, en Ding An Sich.

Eller, for den saks skyld: Å forsøke å unngå setninger som får en kald lød når de står utenfor sin rette sammenheng - men om de dukker opp likevel: Holde fast ved at det tross alt ikke var dette historien handlet om.