Gamle sanger om igjen, del 1

S denne ideen fikk jeg da jeg var en del av anbefalingspanelet i Kulturhuset p P2 for et par uker siden og blant annet anbefalte en av sangene nedenfor. Og jeg begynte tenke p all tiden jeg har tilbrakt p Spotify for finne akkurat de versjonene jeg vil ha av disse gamle sangene som jeg liker s godt - og at resultatene av dette arbeidet kanskje er noe jeg kunne spre. Det er alts snakk om perler fra standardrepertoaret i jazz (stikk fingrene i rene nr noen kaller det svisker, det er de ikke), nydelige melodier skrevet i tidsrommet 1919-1944, kjrt gjennom filteret til (litt) senere tiders fremmelige artister.

Jeg skal redegjre nrmere nedenfor for hva det er jeg leter etter nr jeg sitter der og klikker rundt, men her er de jeg valgte ut:

It Could Happen To You

Jimmy van Heusen og Johnny Burke, fra "And the Angels Sing", 1944.

Du br hre p: Monica Zetterlund og Bill Evans, fra "Waltz for Debby", 1964.

Denne linken fungerer kanskje bedre.

Dette var lta jeg tok med meg til P2. Dette er s lett og elegant at jeg blir litt euforisk, og det er noe med Monicas litt ertende distanse som kler skildringen av forelskelse som noe som venter bak en busk eller en lyktestolpe og kaster seg over deg ved mulighet. Evans' raske, myke piano er det perfekte akkompagnement til stemmen hennes, ogs dt helt klart med en viss oversmittet svensk cool, men med masse nesten nonchalant lekenhet. Om de hadde et forhold? Duh. Selvflgelig.

Comes Love

Sam Stepts, Charlie Tobias og Lew Brown, 1939.

Du br hre p: Ella Fitzgerald og Joe Pass, fra "Speak Love", 1983.

Frste gang jeg mtte Ole-Martin Ihle var p Cacadou, av alle steder, og jeg tror vi havnet i en heftig diskusjon om Ella Fitzgerald fem minutter etter at vi hadde tatt hverandre i hnden frste gang. Jeg husker ikke helt hva han argumenterte for (det var sent) men mitt var at jeg elsker den varme, vakre stemmen hennes - men synes de gamle og mest kjente innspillingene hennes lider under ofte litt saktmodige tempovalg og litt sentimentale og bittelitt kjedelige arrangementer. Jeg fr lyst til skjerpe dem, stramme dem opp. Kanskje det er derfor jeg liker s godt platene hun laget med gitarist Joe Pass, som hun snublet over i 1973 og begynte spille inn musikk med. Jeg liker den spretne minimalismen i dette s godt, ikke minst fordi det virkelig lar Fitzy strle.

Stacey Kents flrtete cover er ogs st, da.

Let's Misbehave

Cole Porter, 1927.

Du br hre p: Cat Coward, fra "Out of the Bag", 2007.

Denne linken fungerer kanskje bedre.

Som er tilfellet med flere av Porters sdmefulle melodier, blir "Let's Misbehave" for sidrumpa om den gr for sakte. Nesten alle versjoner av denne hemsk sjarmerende sangen blir undig ompa-aktige, noe som skjrer desto mer fordi det p alle vis er en lssluppen, lett champagnebrisen affre om ungdommelig lettsinn. Cat har skjnt det: Hun holder det hele s lett, s lett, og raser avgrde. Litt som en fest, eller et forhold, der knekken kommer, man lar alle hemninger fare og gir seg innevrende impuls i vold.

It Ain't Necessarily So

George Gershwin, fra "Porgy and Bess", 1935.

Du br hre p: Herbie Hancock, fra "Gershwin's World", 1998.

Denne linken fungerer kanskje bedre.

Deilig av ganske andre grunner. Upklagelig kult. Nydelig tilbakelent, et kjlig glassgulv med masse sanselighet ulmende under. Jeg liker spesielt den rastlse bassen, men det er mye skjnn samklang her. Tempoet tror jeg er noe nr fullkomment. Dette er en av mine foretrukne senkveldsanger, snn jeg setter p nr jeg pusler rundt i leiligheten og pusser tenner og forsker la verden sakte komme i nattmodus.

Sophisticated Lady

Duke Ellington, Irving Mills og Mitchell Parish, 1932.

Du br hre p: Ella Fitzgerald, fra "Ella Fitzgerald Sings the Duke Ellington Songbook", 1957.

Alt det jeg skrev om Ella Fitzgerald i sted? Her kommer det fullstendig til sin rett. "Sophisticated Lady" kler jo nettopp den der dovne, verdensvante cocktail hour-tonen, den som er litt blasert og litt sr samtidig. De lange, dvelende tonene hennes er kanskje det beste ved denne versjonen, som vel regnes for vre referansepunktet i ltas historie. Bde gitaren og strykeren blir kanskje litt for mye i partier. Men det gjr ingenting. Og den lette hnden som strr pianoakkorder over det hele er utskt stdig.

Someday My Prince Will Come

Frank Churchill og Larry Morey, fra "Snhvit og de syv dvergene", 1937.

Du br hre p: Dave Brubeck, fra "Dave Digs Disney", 1957.

Denne listen bestr egentlig av overraskende mye saksofonspill - srlig tatt i betraktning at grunnene til at sangene er valgt ut ofte er pianoet. Piano er jo, som kjent, verdens fineste instrument, og jazzskimrende pianotraktering er noe av det mest balsamaktige jeg vet om. Dave Brubecks Disney-covere har vrt med meg i mange r, og er for meg et nydelig eksempel p hvordan kvalitetene til en melodi, for eksempel "Someday My Prince Will Come" fra "Snhvit", kan tre frem p en ny mte om de lsrives fra settingen og narrativet og originalversjonen. Srlig pianoimprovisasjonene her, med bare visping og bassen i bunn, der den irefallende Disney-melodien iblant bryter gjennom og iblant forsvinner ut og fr en helt ny klang og rytme, funker som de skal.

Baby Won't You Please Come Home

Charles Warfield og Clarence Williams, 1919

Du br hre p: Louis Armstrong & His All Stars, "Satchmo at Symphony Hall", 1947.

Min far, the jazzman, autdodidakt klarinett- og saksofonspiller og den som srger for at jeg alltid kommer hjem til et hus duvende av jazz nr jeg er p besk i min barndoms dal, var den som gjorde meg oppmerksom p denne - og som ba meg legge merke til for en fin vokalist Jack Teagarden er, nr han tar trombonen fra munnen (som man faktisk hrer han gjr her) og lar det st til. Dette er en lt jeg har spilt nrmest i senk, srlig fordi jeg aldri blir lei av kjemien og den musikalske dialogen mellom Armstrong og Teagarden, og de sofistikerte andrestemmene Armstrong legger rundt vokalpartiene. Og her ogs er munterheten og farten en nkkel: Denne melodien er gammel som Dovre og finnes i et uttall innspillinger, de fleste av dem sirupsseige. Armstrong og Teagarden skjnner at selv om det er hjerteknus som str p menyen, kan det gjres med fremdrift og lystighet.

It's Always You

Jimmy van Heusen og Johnny Burke, fra "The Road to Zanzibar", 1941.

Du br hre p: Chet Baker, fra "Chet Baker Sings", 1956.

Chet Baker var enn ung og vakker og ikke s fryktelig tungt heroinisert da han spilte inn "It's Always You" i 1956. Det er vanskelig skrive om Baker uten at det blir bare klisjeer, men det er jo s sant alt de sier, om tristheten i den klare, klare trompeten og den betagende innstendigheten i den likefremme stemmen hans. Det litt tilbakeholdte gjr det hele bare mer ekspressivt. I originalversjonen, sunget av Bing Crosby, hres "It's Always You" ut som et oljete sjekketriks. Baker, derimot, er en pen og angende sjel i denne sangen, en som virkelig gr rundt og blir gjennomstrmmet av alt som omgir ham av inntrykk.

Det er uvant sette ord p musikalske opplevelser. Jeg fikk lyst til gjre det fordi har en vedvarende fascinasjon for hvordan disse melodiene og tekstene endrer valr, hvordan de blir svulstige og sentimentale i hendene p de late, de som ikke tenker seg godt nok om, de som har setter seg fre spille inn en melodi som er s smektende og nynnbar som de bare kan drmme om - og s lar vre velge, styre, og heller koster p med forskjellige virkemidler for understreke det flelsesladde. Det har vrt mye ekkosaksofoner og fiolinbrus i ltene jeg har hrt gjennom for finne frem til de jeg liker best.

Det minner meg litt om noe jeg iblant tenker nr jeg anmelder teater. Lenge trodde jeg knapt det var mulig sette opp drlige oppsetninger av "Gjengangere" og "Romeo og Julie", fordi selve skuespillene er s godt konstruert at det nrmest er umulig rote det helt til. N vet jeg at jeg tok feil - og de gangene det blir virkelig ille, er det ofte snakk om at regissren har strket stykket for mye medhrs, spilt med p det som allerede ligger der, aksentuert klimaks som er mer enn sterke nok i seg selv, satt to streker under svaret - i stedet for tolke og styre, og skape en egen dynamikk.

Slik er det litt her ogs. De fine melodiene m f jobbe - og det blir forkjrt om arrangementene og utvelsen gr for hardt inn for fortelle deg akkurat hvor romantisk og lengtende dette er. Det trengs ikke. Innlevelsen m komme frem p en annen mte - gjennom en nerve i stemmen som synger, en liten knekk i en trompetsolo. Det er derfor de ofte blir bedre jo nrmere jazz de kommer, jo lenger vekk fra easy listening - det brytning og skimmer i jazzen som gjr at det aldri blir for sukkerstt, og, nettopp derfor, mer flsomt, og vanskeligere glemme.






n kommentar

Finn

27.03.2012 kl.19:50

Ser du nevner gode, gamle Dave Brubeck der. Har selv en personlig favoritt med den gamle svisken (!) "Besame Mucho" som han og bandet gjr uddelig. Kanskje ikke helt i bane med de andre sangene du nevner her, men allikevel en lt som gjr utslettelig inntrykk. http://open.spotify.com/track/1GZD0TZJHmdQaZsucHBmWT

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig vre lut lei av skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og s har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden fr sprsml om. Og s ns jeg p imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits