Inni mitt hode

 

 

Kropp og sjel er i ferd med å forenes, etter å ha vært splittet av teologene i mange hundre år. Nå skjer det også i litteraturen, eller nærmere bestemt lesningen.

Ved Michigan State University har forskere sendt lesere inn i en hjerneskanner, og bedt dem om å lese fra Jane Austens roman «Mansfield Park», først i konsentrert analytisk modus, deretter avslappet, med så mye innlevelse som de kan. Hele tiden ble hjerneaktiviteten deres kartlagt. Resultatet var oppsiktsvekkende, sier assisterende professor i engelsk Natalie Phillips til nettmagasinet Salon.


For det var ikke så enkelt at nærlesningen aktiverte de delene av hjernen som vanligvis er i sving når vi konsentrerer oss, og at lystlesingen fikk blodet til å fosse gjennom lystsenterne. Nærlesningen tok hvert hjørne av hjernen i bruk. Også lystlesingen slo ut på uventede steder, blant annet der berøring og motorikk styres. Du slapper av langt mindre enn du tror når du hengir deg selv til en skrevet fortelling.


I forbifarten nevner Phillips også at de var nødt til å bruke doktorgradsstudenter i prosjektet, ikke professorer. Professorer, sier hun, har glemt hvordan de leser bare for å la seg fange av historien.


Dette minner om debatter her hjemme, om forfattere som snakker om hvordan Hardyguttene og Frøken Detektiv etter hvert brakte dem over på lødigere litteratur, om politikere og lærere som forsvarer viktigheten av å kunne forstå klassikerne. Og det er viktig. Men professorenes stivnethet i møte med forskningsprosjektet i Michigan antyder at det er mulig å bli for avansert, at hjernen kan ende opp med å stå i konstant giv akt, stadig årvåken overfor mekanismene bak fortellingen, i den grad at innlevelsen blir avlært. Man ser ikke skogen for bare trær. Eller ikke boka for bare bisetninger.


Egentlig er det kanskje ikke så overraskende. Mange litterater klarer ikke å skjule forakten for verkene som oppfordrer til følelsesladet nærhet og ikke kritisk distanse.


Og det er litt leit. For det var jo der alle startet, med innlevelsen, entusiasmen, lommelykta under dyna, med hodet i verdensrommet eller i vikingtida eller hos en karavane gjennom Gobi-ørkenen. Og da, i de stundene, tror jeg berøringssentrene og motorikksentrene lyste opp som ildfluer.

 

 

 

(Teksten stod på trykk i Dagbladet 21. september 2012)

 

3 kommentarer

Irene

22.09.2012 kl.23:31

Amen.

26.09.2012 kl.10:42

Du, det siste avsnittet der. Rent gull.

Line

26.09.2012 kl.10:53

Skrev Line

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits