Lille spill på veggen der - "Tetris" innkjøpt av MoMA

 

Men er det virkelig kunst?

 

Det spørsmålet har sjelden vært stilt i fullt alvor siden nittitallet. Om askebegre og formalindyr kan være kunst, så kan alt være det. Men etter at det ble kjent at designavdelingen til Museum of Modern Art i New York har kjøpt inn fjorten tv- og dataspill, som første tilskudd til en permanent samling, har kritikerne pusset støv av den utgamle innvendingen. En av dem som himler med øynene er The Guardians Jonathan Jones. Jones skriver:


«Spilleren kan ikke sies å påvirke spillet med sitt personlige perspektiv på livet. Spillets skaper har sagt fra seg det samme ansvaret. Ingen «eier» spillet, derfor er det ingen kunstner, og heller ingen kunst».


Museet peker på at også en interaktiv arena må designes, at dette kan gjøres mer eller mindre elegant og kreativt, og at dette rettferdiggjør spillene som en moderne uttrykksform med rettmessig plass i et museum.


Og om det er lett å peke på forskjeller mellom dataspill og det man vanligvis forbinder med museumskunst, er det også lett å se paralleller. Mange av kunsthistoriens klassikere, innenfor forskjellige felt, har til felles at de er umiddelbart slående samtidig som du kan bruke år på å utforske dem uten å bli lei. De er basert et par premisser og konstellasjoner som på samme tid er nesten provoserende enkle og umulig å gjøre etter. Kopiene kan yngle, uten at det blir helt det samme.


Dette gjelder for «Skrik» og «Romeo og Julie». Og det gjelder for «Tetris», som er et av MoMAs utvalgte spill og som denne spaltist tilbrakte et rødmeframkallende antall timer foran en gang i tenåra. Og hva var det jeg gjorde, om og om igjen? Jo, jeg stablet fallende blokker i syv forskjellige fasonger, alle bestående av fire kvadrater, oppå hverandre, slik at jeg med en siste velplassert blokk kunne skape inntil fire tette horisontale linjer og dermed få alle til å forsvinne.


«Tetris» byr på taktiske og motoriske utfordringer som kan være hypnotiserende. Da spillet feiret 25-årsjubileum i 2009, kom eksspillerne ut av veggene og fortalte hvordan de i særlig heftige spilleperioder kunne drømme om Tetris-brikker. Jeg tror dem. Jeg gjorde det, jeg òg.


Men om en norsklærer hadde spurt meg om tematikken i verket, ville jeg måttet lete lenge etter ordene.

 

 



 

(Teksten står på trykk i dagens utgave av Dagbladet)

Én kommentar

TessArt

18.03.2013 kl.15:39

Jeg prøvde å si noe om dette med kunst selv, og det er vanskelig. Hva defineres som kunst?

Og hva ER kunst egentlig?

Jeg syns ikke alt skal kastes under én kam. Men det gjør det i kunstmiljøet. Jeg kan stille meg selv opp i et hvitt rom, ikledd hvitt med armen rett opp for så å bli kalt en performancekunstner.

Det er for dumt...

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits