Død eller levende

 

 

 

Så sang hun kanskje på ordentlig likevel. Etter fem dagers oppskjørtede spekulasjoner har nå andre musikere rykket ut og sagt at jo da, Beyonce sang virkelig nasjonalsangen under Obamas innsettelsesseremoni, og pekt på håndfaste bevis: Den varierende lyden ettersom popdronningen holdt mikrofonen nær eller langt fra munnen, de lave, dype tonene som ville vært justert opp om det var et playback publikum hadde hørt. Så kanskje folk nå kan slappe av, at de kan slippe å føle seg lurt. For det var jo nettopp følelsen av bedrag som førte til furoren i første omgang. Dét, og makten øyeblikket ennå har.

 

De store, prestisjetunge sangoppdragene ved forskjellige offentlige amerikanske seremonier, som foregår utendørs foran tusener av tilskuere og millioner av tv-seere, mimes ganske ofte mot et forhåndsinnspilt lydspor. Nervøse arrangører og stjerner som er redde for å fryse eller bomme på tonen eller glemme teksten velger ikke å ta sjansen. Og hvorfor skulle det egentlig bety noe? Personen som synger, er uansett den samme. Kvaliteten på sangen og lyden på playbacket trolig bedre enn ved en liveopptreden. Og likevel er det noe hellig, noe enestående, ved sang, levende og i øyeblikket, som publikum er uvillig til å forsake.

 

Kanskje har det nettopp med fallhøyden å gjøre. Kanskje er det nettopp dét at det kan gå galt, som gjør at det blir desto flottere når en sanger triumferer live. Kanskje er det eksklusiviteten ved å høre en lyd, en mektig, menneskelig lyd, i øyeblikket den blir produsert. Kanskje er det behovet for å se noe ekte, noe autentisk, i en tid som helhjertet har omfavnet en tv-sjanger der såkalt ekte mennesker gråter ekte tårer fremprovosert av møysommelig konstruerte situasjoner. Tv-programmer der artistspirer synger og kjendiser danser, med større og mindre dyktighet, foran en distansert jury samler familier i helgesofaen.

 

For hvorfor er publikum på en OL-tribune i første omgang, eller på en presidentinnsettelse, om ikke for å fange en flyktig følelse av et vektig her og nå? De ville at Beyonce, med sine smaragdøredobber og sine villstyrige vårbekker av noen fraseringer, skulle være i øyeblikket med dem. Og antagelig var hun dét.

 

 

 




 

 

 

Teksten stod på trykk i Dagbladet 25. januar 2013.

Én kommentar

Hmct

27.01.2013 kl.20:03

Fin blogg!, fint om en komentar tilbake!

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits