Å vare eller ikke vare - Om musikken i "The Great Gatsby" og de nyrike i Cannes.

CANNES (Dagbladet): Hva varer i verden?

Publikum har likt Baz Luhrmanns nyinnspilling av F. Scott Fitzgeralds «The Great Gatsby» bedre enn kritikerne. Men de fleste lot seg overbevise av det anakronistisk dunkende soundtracket. Tyvetallsflapperne i New York gjør nemlig charlestonbevegelser til beats av Jay-Z (bildet). Da han møtte pressen her i Cannes, fortalte Luhrmann om hvorfor han valgte å gå til nåtidens største hip hop-navn da han skulle skildre dekadente festløver fra hundre år tilbake.


Luhrmann fortalte om hvordan Fitzgerald hadde tatt en annen afroamerikansk musikksjanger, jazz, og skjøvet dem fram i forgrunnen av romanen. Folk hadde stusset, innvendt at jazz var en døgnflue, at det ikke ville vare. Men Fitzgerald ville at boka skulle føles som ei bok av tiden, hans spesifikke tid. Derfor følte Luhrmann, sa han, at det ville være riktigere å bruke musikk som ville føles for 2013-publikummet slik jazzen var for 1925-leserne, enn noe som hadde lange aner.


Verden stokker stadig om på seg selv. Noen døgnfluer vil dø raskt og brutalt og at andre vil leve og gjennomgå en umerkelig utvikling helt til det plutselig kalles for klassisk.


Sosiale hierarkier er også i flux. Også Tom og Daisy Buchanan, ekteparet i «The Great Gatsby» som er født til penger og privilegier, tar sin verden for gitt. De lever i en tid der Tom ennå kan hvese til Gatsby at han, mannen med det altfor overdådige huset og de altfor ekstravagante festene, aldri vil bli annet enn en oppkomling - og der det ennå er argumentet som trumfer alle andre.


Dette var det som traff Jay-Z da han satte seg inn i historien. Rapperen, som i likhet med så mange i sin heller ikke særlig smålåtne sjanger er dundrende selfmade, bemerket at poenget for forfatteren av «The Great Gatsby» ikke er hvor Gatsbys penger kommer fra, selv om det betyr noe for alle andre. Spørsmålet er om han er moralsk forankret.


Filmfestivalen i Cannes er kjent for å være glamorøs, men den tiltrekker seg også det prangende. Under filmfestivalen strutter rivierabyen av iøynefallende forbruk: Blanke Porscher i gatene, store logoer på veskene, nøttebrune forretningsmenn med unge kjærester som høylytt bestiller champagne til bordet. Smakfullt er det ikke.


Men det er ikke det de skal vurderes etter.

 




 

(Teksten stod på trykk i Dagbladet 24. mai 2013)

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits