Miss Miss Bang Bang - Om missekonkurranser og samfunnsspørsmål

Det har skjedd før og det vil skje igjen. Og det skjedde ettertrykkelig søndag i forrige uke.

 

Vi snakker om deltagere i skjønnhetskonkurranser som under misseshowet blir nødt til å åpne munnen under den skjebnesvangre spørsmålsrunden, og ender opp med å si noe som røper et sviktende grep om grunnleggende samfunnskunnskap og alminnelig setningsstruktur.


Denne gang var det Marissa Powell, Miss Utah (bildet), som ble spurt om hvordan det kan ha seg at kvinner er den fremste forsørgeren i de fleste husholdninger, men at kvinner likevel tjener mindre enn menn. Powell ga et svar som inneholdt ordene «utdanning» og «skape jobber», men ellers var umulig å deschiffrere. Twitter eksploderte i skadefryd. Videoen fra opptrinnet gikk sin digitale seiersgang.


Ingen kom ut av denne seansen med verdigheten i behold. Ikke Miss Utah, ikke de som sendte videoen videre med en sarkastisk kommentar. I hånlatteren var det umulig ikke å høre en slags lettelse. Publikum hadde igjen fått bekreftet fordommen om at vakre unge kvinner, særlig unge kvinner som er så klar over at de er vakre at de melder seg på en skjønnhetskonkurranse, har loff i hodet.


Hva Miss Utah angår, så var hun egentlig fortapt idet spørsmålet ble lest opp. Det er et vanskelig spørsmål å ta på sparket for en vanlig 21-åring fra Salt Lake City som drømmer om å bli sanger, og som ikke tilbringer hver dag med å snakke foran millioner av tv-seere. Det blir verre med tanke på at det ligger i missekonkurransens selvforståelse at den utkårede skal være representativ. For en stat, for et land, selv om store deler av befolkningen trolig verken vet eller bryr seg om hvem som er ambassadøren deres til Paljettistan.


Men dette selvbildet innebærer likevel at Nille-versjonen av kongelighet som gjennomsyrer missekonkurransene strekker seg lengre enn til ordensbåndet og tiaraen: Missenes fremste oppgave er ikke å støte noen, ikke markere noen form for annerledeshet. Hun må si noe uten å si noe.


Hvor stor bedrift det er, kan diskuteres. Men det faktum at faktum at det bare er én uheldig deltager som nå og da havner i nettets gapestokk, tyder nå engang på at de fleste deltagerne klarer seg gjennom strabasene uten å få for mange riper i neglelakken.

 

 

 

(Teksten stod på trykk i Dagbladet 21. juni 2013).

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits