Trist i trikot - Om depressive superhelter

Blant de umerkelige, men umiskjennelige endringene som har skjedd siden årtusenskiftet, er denne: Leilighetsannonser er blitt hvite.

Og superheltfilmer er blitt sorte.

Siste trend har blitt ytterligere manifestert denne sommeren, i den nye Supermann-filmen «Man of Steel». I den er Supermann innadvendt og grublende, en plaget sjel under en regntung himmel. Fra før har Batman fått en eksistensiell overhaling gjennom tre filmer av regissør Christopher Nolan, som også er produsent for «Man of Steel», og blitt en skulende og depressiv fyr som med jevne mellomrom isolerer seg i herskapshuset til sitt alter ego, Bruce Wayne, etter å ha blitt presset til moralsk tvilsomme valg av antagonister som plutselig må ha et indre liv og en filosofisk begrunnelse for å være slemme. 


Det nye gravalvoret har rammet Supermann og Batman hardere enn deres yngre kollegaer. De to kappekledte oppstod i bladene til serieforlaget DC Comics sent på 30-tallet, og bærer preg av tidens beundring for rake moralske rygger. 25 år senere lanserte serieforlaget Marvel det som skulle bli en ny generasjon superhelter, deriblant Spider-Man, Hulken, Iron Man og X-Men. De er livligere personligheter fra en mer motsetningsfylt tid. Og filmene om dem, som fjorårets flotte popcornfilm «The Avengers», er generelt lettere og ledigere, selv om noen av dem også trues av tidens generelle tungsinn. De har til og med selvironi.


Det finnes lys, også i superheltmørket. Ambivalensen i Batman-filmene har tidvis vært interessant, og Heath Ledgers anarkistiske joker var et unikt tilskudd til populærkulturen. Men når superhelten stønner tungt og fiolinene kaster seg ut i melodramatiske mollcrescendoer må det spørres: Finnes det ikke grenser for hvor alvorlig man bør ta en mann i kappe og trikot? Og er det ikke meningen at filmene om dem skal være litt morsomme?


Sommerens Supermann redder kanskje verden. Men du ville aldri tatt en øl med ham.

 

 

(Teksten stod på trykk i Dagbladets På kornet-spalte 3. juli 2013)

 

2 kommentarer

KZ

07.07.2013 kl.00:56

Det er symptomatisk for vår tid. Vi lever i en depressiv epoke. Nittitallets optimisme har regnet bort. Nå er vi alle kulturpessimister som venter å finne dommedag rett rundt neste sving. Finanskrise og eurokrise og klimakrise. Banksterne beslaglegger trillioner på trillioner av middelklassens midler, og vi sitter igjen med en stor slavekaste som produserer alt vi trenger, mens Goldman Sachs og gjengen væpner seg til tennene og murer seg inn i sine enklaver. Droner vokter himmelrommet, og dissidenter interneres i konsentrasjonsleirer hvor de tortureres til døde -- uten rettssak. Man overvåkes døgnet rundt, og stemples automatisk som terrorist om man våger å kritisere banksterne og de korrupte politikerne. Vi ser kriminelle megabanker som har kjøpt og betalt politikere såvel som domstoler, bankstere som er hevet over lovverket. Og vi ser klodens ressurser presses til bristepunktet. Snart er planeten utarmet, tynget av menneskets kollektive karbonfotavtrykk. Superheltene tar konsekvensen av dette. Manusforfatterne er suicidale og alkoholiserte.

KZ

07.07.2013 kl.13:56

Jeg tenker mye på umenneskeligheten i vår tid. Hvor iskaldt og grusomt dette samfunnet er blitt. Det er ikke rart folk begår selvmord over en lav sko.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits