Lykkekjøp

Ah, disse pengene du jobber så hardt for. Grunnen til at du kommer for sent til barnehagehentingen og iblant kjøper en håpefull Lotto-kupong. Hvordan skal du få mest ut av dem, når de omsider er der? Nå er det en forfatterduo som tilbyr seg å være dine egne personlige shoppere. Elizabeth Dunn og Michael Norton, hun professor i psykologi i Vancouver, han i markedsføring ved Harvard, har nylig gitt ut boken "Happy Money", om hvordan du skal få mest mulig lykke igjen for pengene dine. Kort oppsummert er rådene deres:

? Invester i opplevelser i stedet for gjenstander. Du gleder deg mer til opplevelser, de gir bedre minner, de fører ikke med seg skyldfølelse og det er ikke vulgært å snakke om dem.

? Gjør det eksklusivt. Unn deg en is en gang i uken i stedet for hver dag. Vi er så lette å manipulere at noe som er mindre tilgjengelig, umiddelbart blir mer attraktivt for oss. Opplevelser som vi vet ikke vil vare evig, blir mer intense.

? Kjøp deg tid.

? Gjør det motsatte av å leve på kreditt ? betal først og nyt etterpå. Da får du opplevelsen av å se frem til noe der det største ubehaget, betalingen, allerede er unnagjort.

Det hele virker tilforlatelig og enkelt og egentlig innlysende. Men så er det noe som skurrer litt likevel. Rådene har som et slags premiss at vi blir lei av det konstante. Og det kan vel hende det er noen som leser denne spalten som gløtter bort på personen på andre side av kjøkkenbordet og tenker at de kanskje har et poeng der.

Men så er det jo det at dersom det er den rette tingen ? eller personen, det være seg en venn eller en kjæreste ? så er vanen kanskje en vel så god følelse som det første, begeistrede rushet. Annerledes, ikke så beruset, men dypere. Og at noe ? eller noen ? blir kjærere etter at de har mistet det første, metalliske skinnet.

 

 






Teksten stod på trykk i Dagbladets På kornet-spalte 8. juli 2013.

4 kommentarer

KZ

08.07.2013 kl.20:58

Den norske filosofen Peter Wessel Zapffe mente at menneskets grunntilstand er depresjon, og at selvmord nærmest burde oppmuntres (og ihvertfall ses på som høyst naturlig, som en slags normaltilstand, så å si). Selv mener jeg imidlertid at Zapffe i for stor grad snakket med utgangspunkt i seg selv, i sine egne følelser. Han tok ikke høyde for at de aller fleste mennesker ikke er intellektuelle skjønnånder som ham. De fleste er bare uvitende arbeidere som aldri filosoferer, arbeidere som er lykkelige så lenge de får tilfredsstilt sine basale, kroppslige behov. Folk flest går ikke rundt og tenker dype tanker om Gud, himmelen, døden og meningen med livet. De fleste aksepterer bare barnelærdommen de fikk innprentet, og er lykkelige med den. Zapffe mente Nietzsches filosofi nærmest utelukkende stammet fra den gamle tyskerens egne depresjon/sinnslidelse -- uten å se at det samme gjaldt for ham selv, Zapffe.

Mange multihandikappede er nok minst like lykkelige som meg. Lykke er en ganske konstant størrelse. Eller, for å være mer presis: Lykke øker ikke proporsjonalt med ting som funksjonsdyktighet, velstand, etc. Kun en begrenset mengde av den er tilgjengelig, og "the goal posts" flytter seg stadig, desto mer suksess man har. For å ta et banalt eksempel: John Fredriksen er en million ganger så rik som meg, men han er neppe en million ganger så lykkelig. Faktisk er han trolig omtrent like lykkelig/ulykkelig som jeg er. Selv Hugh Hefner eller Justin Bieber er neppe så veldig mye lykkeligere enn meg, for lykkefølelsen begrenses av kroppens evne til å produsere, og håndtere, diverse nevrotransmittere og andre signalstoffer. Kun en begrenset mengde serotonin, oxytocin og dopamin osv. er tilgjengelig til enhver tid, og ingen av oss er designet for å kjøre oss fast i en vedvarende tilfredshet. Tvert imot er vi skapt for å jage stadig mer tilfredsstillelse, noe som jo er logisk, all den tid vi bare er biologiske overlevelsesmaskiner programmert av gener. Det er genene som har (mesteparten av) styringen, og de lar oss ikke synke ned i en varig tilfredshet. Tvert imot ansporer de oss til å fortsette kappløpet mot hverandre, i jakten på stadig mer, stadig større ressurser og mer nytelse, noe som paradoksalt nok ikke gir oss en sterkere lykkefølelse. Vi står på stedet hvil. Dette fenomenet er kjent som "The Red Queen"-paradokset.

Så lenge de grunnleggende behovene i Maslows behovspyramide er tilfredsstilt, spiller det nesten ingen rolle hvor mye materiell velstand man har. Ofte gir flere eiendeler bare desto flere bekymringer også. Deltar man i kjøpefest og overforbruk, blir man sittende med en lang rekke unødvendige eiendeler som ikke produserer mer lykke, men som man til gjengjeld må bruke mye tid og energi på å administrere og bekymre seg over.

Vemodet er aldri langt unna. Noen av oss balanserer liksom hele tiden (eller ofte) på en knivsegg mellom lidelse og ekstase. Jeg er forøvrig overbevist om at alt kommer tilbake, i den forstand at jeg (og alle andre) er dømt til å leve nøyaktig samme liv om igjen, et uendelig antall ganger, uten å huske at vi har levd det før, på akkurat samme måte, ad infinitum. Og dette kan jo fungere som en slags trøst, med tanke på de gode opplevelsene -- og en forbannelse, med tanke på de vonde.

KZ

08.07.2013 kl.20:59

Noen ganger ser man tilbake på de mørke kapitlene i livet. For eksempel er det svært vanlig å minnes ens avdøde venner og familiemedlemmer. De etterlatte etter Utøya-ofrene, lar gjerne barnerommene deres stå urørte. De bygger "shrines" der, som de besøker daglig, for å dvele i sorgen, for å tynges av minnene, for å rippe opp i sårene som ble etterlatt av den grufulle tragedien. De fleste etterlatte besøker jevnlig graven til den de sørger over. Gravplasser er makabre monumenter over menneskets masochistiske trang til å bade i sorg, til å dyrke sin egen elendighet og depresjon, til å dykke stadig dypere ned i mørket, helt til man drukner i en altoppslukende følelse av intethet og tristesse.

I stedet for å dvele ved de døde og holde fast ved minnene om det tapte og det som kanskje kunne blitt noe mer, burde man kommet seg videre i livet, slettet alle spor, bestrebet seg på å utviske alle bilder og alle minner, plombere de nevrale ferdselsårene som skjærer seg gjennom hjernevevet, hvor elektriske og kjemiske signaler går i skytteltrafikk mellom nevroner som skjelver av bunnløs fortvilelse og smerte. Veisperringer burde vært satt opp i synapsene, hjernens eget veivesen burde tatt fatt på det omfattende rekonstruksjonsarbeidet, sprengingen av nye tunneler, byggingen av nye broer, konstruksjonen av nye traseer i det nevrale landskapet.

Men i stedet, masochistisk som man er, velger man å la arbeidet forbli på tegnebrettet, i form av blueprints og skisser på de nevroanatomiske veiveseningeniørenes og byplanleggernes kontor. Man tar vare på objekter som minner en om det tapte, om det som en gang var, men aldri kan bli noe igjen. Aldri igjen noe mer enn et sårt minne, en dyp sorg, en tung erkjennelse av at enkeltmennesket er og forblir alene i verden, overlatt til seg selv i et iskaldt, brutalt univers som i beste fall er likegyldig til vår lidelse og våre problemer.

KZ

09.07.2013 kl.21:29

Jeg er en uteligger som bor i en pappeske på gata, og jeg er mye lykkeligere enn de fleste ni-til-fire-mennesker jeg kjenner. Så lenge jeg har bøker å lese og papir å skrive på, er alt i orden. Jeg har ingen plikter, ikke noe ansvar, og mye større frihet enn dere respektable borgere som er så opptatt av å vedlikeholde fasaden og fremstå som vellykkede og velpleide til enhver tid. Stress og tidsklemma er fremmedord for meg.

KZ

10.07.2013 kl.19:02

Facebook er et surrogat for ekte menneskelig kontakt. I dag lever de fleste virtuelle liv. Vi omgås ikke lenger våre medmennesker i samme grad som før. Og vi eksponeres hele tiden for fristelser og distraksjoner. Vi klarer ikke fokusere på én ting av gangen, så boklesning er et utdøende fenomen. Nesten ingen har tid til å lese en hel roman, eller orker i det hele tatt tanken på å gå i gang med noe så omfattende som å lese en. Det er jo mye lettere og mer bekvemt å la seg henføre av lettfordøyelig visuell underholdning som ikke krever noen særlig hjerneaktivitet. Når viktige begivenheter finner sted i livene våre, drar vi sporenstreks frem mobilen for å knipse et bilde vi kan legge ut på Facebook og Instagram. Selve delingen av informasjon er blitt viktigere enn å være til stede i nuet. Vi bryr oss ikke lenger om å nyte øyeblikket, foretrekker å konkurrere om flest likes på bildene av den nye frisyren vår, de store puppene våre, det siste antrekket vi gikk til innkjøp av. Men blir vi lykkeligere av det? Er det slik at lykkefølelsen øker proporsjonalt med mengden likes vi klarer å samle? Eller er det snarere slik at vi alltid, etter en kortvarig euforisk rus, vender tilbake til en matt, grå grunntilstand, preget av hverdagens små og store plikter?

Vi er blitt avhengige av digital stimuli. All mellommenneskelig kontakt er i ferd med å fases ut. Langsomt blir vi roboter. Passive, katatoniske mottagere av sterke visuelle inntrykk som lammer oss og gjør oss apatiske og blaserte. Den kritiske tenkningen svinner hen, og vi drukner i uvesentlige distraksjoner. For å klare å opprettholde rusfølelsen, må vi få stadig flere likes. Det holder ikke med et konstant eller et synkende nivå. Vi kan ikke stagnere, vi må samle flere likes enn vennene våre, flere likes enn naboen. Og vi må ha flere venner på Facebook, for lykkefølelsen og vellykketheten øker vel proporsjonalt med antallet virtuelle venner? Eller?

Vi lever i en konstant konkurransetilstand, en vedvarende kamp om folks oppmerksomhet. Vi får ikke nok av den hule, falske rosen, de smigrende ordene og de slibrige smileyene fra potensielle beilere. Samtidig viser skilsmissestatistikken at langvarige parforhold er et utdøende fenomen. Ekteskapet tilhører fortiden. Fremtiden er for de flyktige affærene ute på byen, de stjålne blikkene, promiskuiteten, avsugningen av broren til mannen din, håndjobben du gir til en fremmed på toalettet, knullet du får fra en litt truende mann i bakgaten utenfor treningsstudioet. Men så fases også dette ut, og vi glir ned i ioniserte næringsvæsker som stimulerer hjernebølgene. Elektroder kobles direkte til nevronene, og vi blir liggende i en permanent døs, mens reklamefilmer og onlinespill streames direkte inn i hjernebarken.

Kanskje vi ennå, innerst inne, minnes en tid da det fantes autentiske forhold mellom mennesker. Kanskje vi erindrer en epoke da det var mulig å føre langvarige, stimulerende samtaler om litteratur og filosofi, uten å bli distrahert av alskens uvesentligheter. Men vi kan aldri komme tilbake dit. Og vi vet det. Vi vet at vi er dømt til å fortsette videre på denne veien, videre mot det digitale Nirvana, en passiv opplysthet, en nedsenkning i virtuelle verdener som passiviserer oss og gjør oss sløve og servile, mottagelige for myndighetenes subliminale indoktrinering. Vi vet at det ennå gjenstår mange år med konkurranser om flest likes på bildene av barna våre, de små bastardene som ble født etter et sidesprang, og som besøker sin biologiske far annenhver helg, for å dele litt kvalitetstid med ham, kvalitetstid som består av å passivt sitte foran en skjerm, som hypnotiserte, katatonisk stirrende på epilepsifremkallende figurer -- altså det samme som de bedriver tiden med hjemme hos oss.

Skriv en ny kommentar

ingermerete

ingermerete

35, Oslo

Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er kulturjournalist, teateranmelder og filmanmelder i Dagbladet og burde egentlig være lut lei av å skrive etter endt arbeidsdag. Men den gang ei. Jo, og så har jeg mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave som handlet om Homers "Iliaden". Hvilket jeg altfor sjelden får spørsmål om. Og så nås jeg på imh@dagbladet.no.

Kategorier

Arkiv

hits